Freds­bro­en

Var­somt set­ter jeg en na­ken fot ut på den sma­le henge­bro­en. Skjel­ven­de dir­rer den over buld­ren­de vann­mas­ser som gra­ver seg ned i den dype kløf­ten.

Faedrelandsvennen - - MENING -

Kir­sten falch

il den hol­de? Kla­rer jeg å kom­me meg over?

●● Jeg kjen­ner den bes­ke sma­ken av frykt tryk­ke seg opp­over hal­sen og pip­le ut gjen­nom po­re­ne i krop­pen. Hjerte­ban­ken får det til å svart­ne for øyne­ne. Jeg kald­svet­ter. Er redd. Men jeg må over. Må våge å møte det ukjen­te. For al­ter­na­ti­vet er så mye ver­re.

●● Sist fre­dag tok jeg et steg ut på en freds­bro. For­lot mitt eget for­ank­rings­punkt og gikk ut på den skjø­re kon­struk­sjo­nen: Øns­ket om fred og re­spekt mel­lom livs­syn av alle ka­te­go­ri­er.

●● Å spil­le på har­pa mi på freds­kon­sert i regi av Fo­rum for Tro og Livs­syn har gitt meg et nytt per­spek­tiv på det å eie min egen tro, og sam­ti­dig våge å møte and­res, uten å kjen­ne at det tru­er det jeg selv står for.

●● Den kvel­den sto en hu­man-eti­ker på sce­nen og les­te fra hin­du­is­mens hel­li­ge skrif­ter. En ka­to­likk fra bud­dhis­te­nes. En mus­lim fra Bi­be­len. En kris­ten fra Ko­ra­nen.

●● Da jeg voks­te opp, var det­te helt uten­ke­lig. Jeg had­de stort sett bare krist­ne ven­ner, og «ver­den uten­for» var et skum­melt sted. Der lur­te fris­tel­se­ne som kun­ne få meg til å tvi­le og fal­le fra den ret­te vei. Mus­li­mer tror jeg knapt fan­tes i byen. Mu­li­gens kun en og an­nen bud­dhist.

●● Jeg møt­te i ver­ste fall noen djer­ve ate­is­ter, som for­fek­tet den frie tan­ke, vi­ten­ska­pe­lig evi­dens og kri­tisk tenk­ning. Og da dis­ku­ter­te vi inn­imel­lom så fil­le­ne føyk, inn­til vi fant ut at det var få­nyt­tes å be­dri­ve tro­skri­tikk og tros­for­svar hvis vi skul­le fort­set­te å være ven­ner. Så vi lot te­ma­et lig­ge.

●● I da­gens vir­ke­lig­het står folk på beg­ge si­der av kløf­ta be­væp­net til ten­ne­ne med tros-øk­se­ne sine, en­ten de er tuf­tet på re­li­gion el­ler ikke – kla­re til å kap­pe av for­ank­rin­ge­ne til fre­den, for å sik­re sin egen, hjem­li­ge bredd for frem­me­de hold­nin­ger. Og alle gjør der­med kløf­ta enda vans­ke­li­ge­re å kom­me over. Hvor trygg an­ser du din egen tro for å være, en­ten du kal­ler deg tro­en­de el­ler ikke­tro­en­de? Er du så redd for å mis­te deg selv, at du ikke ser an­net enn un­der­gang når du vur­de­rer om du skal ta et skritt frem? Har du gitt men­nes­ke­ne på den and­re si­den fien­dens an­sikt – uan­sett?

●● Før du døm­mer and­res in­ten­sjo­ner kan det være lurt å se på hvor­dan du selv for­mid­ler det du tror på. Stor­mer du over med his­sen­de krigs­rop og mi­li­tær-re­to­rikk i Guds navn? Kry­per du skjel­ven­de på kne og un­der­kas­ter deg? El­ler pus­ter du dypt og går opp­reist over med åpne hen­der, ett og ett steg av gan­gen?

●● Man­ge vil si jeg er naiv. En nyt­tig idiot som ikke ser fa­re­ne som tru­er vår vest­li­ge si­vi­li­sa­sjon, men fort­satt tror på det gode i men­nes­ket.

●● Ja, det kan godt hen­de jeg er det. Men hel­ler god­tro­en­de enn mis­tenk­som. Og jeg vil hel­ler gå over med åpne hen­der enn knyt­te­de ne­ver. Jeg er imid­ler­tid ikke blind. Jeg ser ond­ska­pen. Men jeg ser også god­he­ten. Og jeg ser be­ho­vet man­ge av oss har for at ting skal være som det var før. Trygt og kjent.

●● Sånn er det ikke len­ger, og det har kan­skje hel­ler ald­ri vært det. Van­net buld­rer. Mas­ser be­ve­ger seg. Kløf­ta gra­ver seg dy­pe­re. Men ute på broa blir vi litt li­ke­re, alle sam­men. Vi ser vår sår­bar­het. Skal alle kom­me over med li­vet i be­hold, må vi gi hver­and­re rom. Vi kan ikke dyt­te noen ut­for el­ler kre­ve un­der­kas­tel­se med sverd i hånd.

Jeg had­de stort sett bare krist­ne ven­ner, og «ver­den uten­for» var et skum­melt sted.

●● Så her sit­ter jeg, da, sam­men med mus­li­mer, bud­dhis­ter, krist­ne, hu­man-eti­ke­re og man­ge and­re. Vi har alle tatt noen vak­len­de skritt utpå bro­en for å kom­me hver­and­re i møte.

●● Og syn­ger san­ger om tro­en på li­vet, skul­der mot skul­der. I fre­dens navn.

El-syk­kel­en­tu­si­ast, ene­stå­en­de guttemam­ma og akku­rat gam­mel nok til at hun ikke bryr seg så mye om hva and­re me­ner hun bur­de gjø­re el­ler ikke gjø­re. Els­ker job­ben sin, klimp­rer på fio­lin og har­pe inn­imel­lom tre- og ord­snek­ring av ymse slag.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.