Ja, vi els­ker det­te gode lan­det. Der­for bør vi tåle så in­der­lig vel en fin­ne som gjør narr av det and­re, det selv­gode.

Faedrelandsvennen - - MENING -

ai er den nors­kes­te av alle m å n e d e r. Den er hva den svens­ke et­no­lo­gen Åke Daun kal­te ”et na­sjo­nalt de­li­ri­um”. Daun sik­tet til fei­rin­gen av selve grunn­lovs­da­gen, men vi ra­ver rundt i over­sta­dig selv­be­und­ring he­le må­ne­den. Det er frukt­blomst­ring og kon­fir­ma­sjo­ner, freds­fei­ring og me­dal­jer fra re­vel­je til tap­pen­strek.

For å be­vi­se at ikke alle bren­te barn skyr il­den, har jeg sett på hvil­ke bil­der nors­ke avi­ser bru­ker hver gang det kom­mer mel­ding om at en el­ler an­nen in­ter­na­sjo­nal or­ga­ni­sa­sjon har ut­ropt oss til ver­dens bes­te el­ler ver­dens lyk­ke­ligs­te. Bil­de­ne er som re­gel tatt i mai; i barne­to­get på Karl Jo­han, i Gei­ran­ger­fjor­den el­ler Har­dan­ger. Nors­ke flagg på vei mot slot­tet, nors­ke flagg blant hvi­te eple­trær mot blå fjord og snø­dek­te top­per. Ald­ri har noen avis kom­met på å il­lust­re­re en slik ar­tik­kel med bil­de av en ny­skutt ulv el­ler Kris­te­lig Folke­par­tis lands­møte. i ly­ver om oss selv. Stort sett lar vi jo de tu­sen eple­trær blomst­re uten at vi dan­ser ek­sta­tisk i ring rundt dem. Når det ald­ri er folk på bil­de­ne fra den blus­sen­de nors­ke na­tu­ren, er det selv­sagt for­di vi sit­ter hjem­me i alt­for dyre lei­lig­he­ter og ser Pa­ra­di­se Ho­tel el­ler ven­ter i te­le­fo­nen på å få kon­takt med kunde­ser­vice i DNB.

Vi vet selv­sagt at li­vet i Nor­ge kan være litt trått. Vi vet at en ny app med bil­li­ge­re pri­ser på ma­krell i to­mat ikke gjør oss mer li­den­ska­pe­li­ge, og at te­lys ikke kan er­stat­te ek­te fø­lel­ser. Vi vet at det er stuss­lig å til­hø­re en na­sjon der den na­sjo­na­le sam­ta­len går ut på å kla­ge over man­gel på snø i ja­nu­ar og sut­re over for mye snø i april.

Men i mai lar vi alle hem­nin­ger og all selv­inn­sikt fare. Vi pus­ser sølv­knap­pe­ne og leg­ger ut li­vet i bu­na­den så langt trå­den rek­ker. Og så flag­ger vi, over­alt og uav­brutt. 17. mai-to­ge­ne er som ro­mers­ke sei­ers­pro­se­sjo­ner. Den hu­ma­nis­tis­ke stor­makt vi­ser seg fram gjen­nom jub­len­de barn og ustem­te manns­kor. en nett­opp i den­ne ti­men bur­de vi vite hva be­skje­den­het er. Vi bur­de, som de ro­mers­ke kei­se­re, ha noen som hvis­ker oss i øret at vi både er dø­de­li­ge og bit­te lite grann lat­ter­li­ge. Vi tren­ger folk som San­na Sar­ro­maa.

Du har kan­skje sett hen­ne?

VMHun satt na­ken på et bil­de i VG og lur­te på hvor­for nord­menn er så red­de for å av­slø­re for hver­and­re at vi alle er ut­styrt med kropp. Hun har skre­vet at det er noe to­ta­li­tært over den nors­ke lyk­ken, at dis­si­den­ter som ikke or­ker å være lyk­ke­li­ge he­le ti­den, blir ugle­sett. Hun har på­stått at vi har et halv­hjer­tet for­hold til å ar­bei- de, at vi sli­ter med å skri­ve vårt eget språk kor­rekt, sam­ti­dig som vi in­sis­te­rer på å snak­ke norsk til be­tje­nin­gen på Ka­na­ri­øy­ene. Hun er en skik­ke­lig kvi­se på vår na­sjo­na­le rum­pe.

Hver enes­te gang VG gir hen­ne spalte­plass må de ryd­de rom for mot­inn­legg, som det­te fra ”Fre­de”: ”San­na Sar­ro­maa set­ter seg i sam­me of­ferrol­le som en­kel­te isla­mis­ter, nem­lig å tråk­ke på vest­li­ge el­ler nors­ke ver­di­er, sam­ti­dig som man be­nyt­ter seg av alle go­de­ne”. Det er de vest­li­ge, nors­ke ver­di­er hun tram­per på når hun kri­ti­se­rer oss for ikke å vas­ke oss i skrit­tet før vi går i bas­sen­get.

Mi­ner­va, det in­tel­lek­tu­el­le bor­ger­ska­pets vakt­vovse, spur­te ny­lig VGS de­batt­re­dak­tør, Hans Pet­ter Sjø­li, om det er sam­funns­opp­dra­get hans ”å la fins­ke fe­mi­nis­ter ref­se nord­menn for å være nors­ke.” Sjø­li skal ha evig he­der for at han svar­te at han er stolt over å ha opp­da­get San­na Sar­ro­maa. Hun er ikke den enes­te som får kjeft for å skit­ne til vår na­sjo­na­le selfie. Michael Booth er en en­gelsk­mann som har ned­teg­net en se­rie sar­kas­tis­ke, men tem- me­lig tref­fen­de, ob­ser­va­sjo­ner av dans­ker, fin­ner, svens­ker og nord­menn. Det he­le star­tet med en av de mest les­te ar­tik­le­ne i The Guar­di­ans di­gi­ta­le his­to­rie. Der be­gikk han to døds­syn­der: Han skrev at det fin­nes en uro­vek­ken­de sterk frem­med­fiendt­lig sub­kul­tur i Nor­ge, og han in­ter­vju­et Tho­mas Hyl­land Erik­sen. eak­sjo­nen var for­ut­sig­bar for oss som kjen­ner oss: ”Det var som om nord­menn rett og slett ikke er vant med at uten­for­stå­en­de stil­ler spørs­mål ved at dere har gitt et frem­med­fiendt­lig par­ti så mye makt, el­ler om hva som skjer med ol­jen etter at den blir solgt”, sa Booth til NRK da de ver­ste skjells­or­de­ne had­de stil­net.

I bo­ken ”Nes­ten per­fek­te folk” ut­vi­der han ob­ser­va­sjo­ne­ne, og han be­gyn­ner selv­føl­ge­lig ka­pit­let om Nor­ge på Karl Jo­han om for­mid­da­gen 17. mai. Til sin sto­re over­ras­kel­se ser han ten­årings­jen­ter som fri­vil­lig har kledd seg ut ”som en krys­ning mel­lom Hei­dis beste­mor og en fe­rie­ren­de Eva Braun.”

Den bes­te sji­ka­nen hviler imid-

Rler­tid all­tid på et fun­da­ment av kjær­lig­het. Booth ser ut­over ha­vet av bu­na­der og opp­da­ger det han kal­ler en ”mis­un­nel­ses­ver­dig stamme­til­freds­het”, et folk som er stol­te ikke bare av sin rik­dom, men av det like ver­di­ful­le so­sia­le sam­hol­det, av sin na­sjo­nal-ån­de­li­ge ka­pi­tal. San­na Sar­ro­maa har kom­met til sam­me kon­klu­sjon. Etter et nytt ut­slipp av gif­ti­ge inn­legg i kom­men­tar­fel­te­ne, la­get hun en lis­te over ting hun els­ker ved det­te lan­det. Èn av dem er menn i bu­nad: ”De er hot­te og flot­te i til­legg til at de vas­ker, ryd­der, støv­su­ger, fik­ser og er full­ver­di­ge om­sorgs­per­soner for sine barn.”

Det bes­te av­vi­ket fra de na­sjo­nal­ro­man­tis­ke mai-bil­de­ne, fant jeg også i VG. En ar­tik­kel om at vi for 12. gang top­pet den men­nes­ke­li­ge ut­vik­lings­in­dek­sen til FN, il­lust­rer­te avi­sen med et bil­de av en far som hjel­per sin lil­le dat­ter på med klær­ne. a, vi els­ker det­te gode lan­det. Der­for bør vi tåle så in­der­lig vel en fin­ne som gjør narr av det and­re, det selv­gode.

J

FOTO: AR­KIV

17. mai-to­ge­ne er som ro­mers­ke sei­ers­pro­se­sjo­ner. Den hu­ma­nis­tis­ke stor­makt vi­ser seg fram gjen­nom jub­len­de barn og ustem­te manns­kor.men nett­opp i den­ne ti­men bur­de vi vite hva be­skje­den­het er, skri­ver Om­dal. Bil­det er fra Lil­le­sand.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.