Kon­trol­lert ut­blås­ning i sym­fo­nisk her­lig­het

Kris­tian­sand Sym­foni­or­kes­ter gjor­de Mah­lers førs­te sym­fo­ni til en sterk opp­le­vel­se tors­dag kveld.

Faedrelandsvennen - - KULTUR - EMIL OT­TO SYVERTSEN

Kris­tian­sand Sym­foni­or­kes­ter

Di­ri­gent Okko Ka­mu Kil­den, Kon­sert­sa­len

For en lyk­ke for en mu­sikk­els­ker med hang til det klas­sis­ke – å få en Mah­ler­sym­fo­ni i full­for­mat i Kris­tian­sand, med våre egne sym­fo­ni­ke­re i strå­len­de form og med ma­estro Okko Ka­mu så stil­sik­kert le­den­de.

Mah­lers sym­fo­ni­er er lan­ge og kre­ven­de, både for mu­si­ke­re og pub­li­kum, og gans­ke visst også for di­ri­gen­ten. Den førs­te av dis­se, på­be­gynt av en 24-åring, full­ført da han i 1888 nær­met seg de tret­ti, fikk vi opp­le­ve i Kil­den tors­dag i den­ne uken. Tan­ken om å kly­pe seg i ar­men er nær.

Det be­gyn­ner som en «na­tur­lyd» som det he­ter i sats­be­teg­nel­sen, som sus i si­vet, som mor­gen i sko­gen el­ler som so­lens rødmen over åker og eng. En fal­len­de kvart, fra grunn­tone til kvint for de som for­står seg på den slags, dan­ner ikke en me­lo­di, men et slags mot­to, et mo­tiv, som blir gjen­nom­gå­en­de, og over det­te ska­pes de te­ma­er, me­lo­di­er, som kom­mer ut­over i sym­fo­ni­en.

Og så er det slik at alt sam­men­fat­tes til slutt.

Fi­na­len tar opp i seg be­gyn­nel­sen. Slut­ten vars­les gans­ke tid­lig. Det sym­fo­nis­ke man­tra som gjel­der så mye klas­sisk musikk, gjen- nom kamp til sei­er, gjel­der også her. Selv om kampen hos Mah­ler kan­skje er eks­tra hard og lang. Vi er igjen­nom en sørge­marsj, og løs­slup­pen danse­mu­sikk fra europa­jø­de­nes ka­fe­er. Vi hø­rer lyk­ke og un­der­gang. Til slutt er det full ut­blås­ning. Seks hor­nis­ter rei­ser seg og fei­er over stry­ker­ne. Mes­sin­gen til høy­re på po­di­et sva­rer med å fjer­ne en­hver sor­din – og så bry­ter ju­be­len frem mens fem slag­ver­ke­re ham­rer løs i kjøk­ken­av­de­lin­gen, om jeg får være så uhøy­ti­de­lig.

Etter sym­fo­ni­ens fire sat­ser er man sli­ten, selv som pub­li­kum­mer. Men det er den gode sli­ten­he­ten det hand­ler om. Den som kom­mer etter det størs­te. Ma­estro Ka­mu le­det or­kes­te­ret med over­blikk og vil­je til å for­me. Han før­te sym­fo­ni­en frem til sei­er med et su­ve­rent over­blikk, og fikk me­get vel­for­tjent used­van­lig lang og stå­en­de ap­plaus. Så var det jo en Haydn-sym­fo­ni før pau­se. Men det had­de jeg nes­ten glemt etter Mah­ler. Ikke til for­klei­nel­se for hver­ken Pap­pa Haydn el­ler noen and­re. Det er bare noe som ta­ler mer til vår tid enn an­net.

FOTO: MAR­KUS HENTTONNEN

Di­ri­gent Okko Ka­mu fikk used­van­lig lang­va­rig og stå­en­de ap­plaus for sin kon­sert med KSO tors­dag i den­ne uken.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.