Det vi ikke ser, har vi ikke vondt av. El­ler...?

Bå­te­ne kom­mer og kom­mer, og syn­ker og syn­ker. Spil­ler det noen rol­le for oss? Flykt­nin­ge­ne kom­mer ikke len­ger hit.

Faedrelandsvennen - - MENING -

Med ly­se krøl­ler og blå støv­ler hop­per et barn i søle­pyt­ten og ler. Han er to år, og en­ser ikke køen som vokser. Bak ham står tu­sen men­nes­ker tett-i-tett, de er delt opp i bå­ser. De står time­vis i kø for å få ut­le­vert mat. En kvin­ne be­svi­mer.

Lei­ren lig­ger like ved van­net, langs hav­gren­sen mel­lom Tyr­kia og øya Chios. Sun­det er 16 kilo­me­ter bredt på det sma­les­te, og ut­gjør sis­te­etap­pen for man­ge flykt­nin­ger og mi­gran­ter fra he­le ver­den på vei til Euro­pa. Bå­te­ne kom­mer og bå­te­ne syn­ker. I 2016 kom 333.000 flykt­nin­ger over Mid- del­ha­vet, nes­ten 5000 av dem druk­net på vei­en. Slik de le­ver i lei­re­ne, bur­de in­gen men­nes­ker leve. Men i Nor­ge bryr vi oss ikke len­ger - det er ikke len­ger vårt pro­blem. E tt år har gått si­den Euro­pa sat­te ned fo­ten, og ble en fest­ning. An­tal­let men­nes­ker på flukt voks­te ut av di­men­sjo­ner, gren­se­ne ble stengt og av­ta­ler ble gjort for å «få kon­troll». EU-TYR­kia-av­ta­len kom til. For i 2015 kom over én mil­lion over Mid­del­ha­vet til Euro­pa. Der­med opp­lev­de Nor­ge og Euro­pa den størs­te flykt­ning­kri­sen si­den and­re ver­dens­krig. Nå er an­tall flykt­nin­ger som sø­ker hjelp i Euro­pa blitt be­ty­de­lig fær­re. Si­den mars i fjor har snit­tet per må­ned vært på «bare» 2450. Ja, det kom­mer fær­re flykt­nin­ger nå. Men har flykt­ning- og mi­grant­av­ta­len mel­lom EU og Tyr­kia-av­ta­len ført til bed­re kår for de 2,9 mil­lio­ner sy­ris­ke flykt­nin­ge­ne i Tyr­kia? Tvil­somt. Hvor­for skul­le de da flyk­te? De tar med seg bar­na på noe livs­far­lig. De vet de kan dø.

«I Nor­ge er det som om pro­ble­me­ne ikke ek­sis­te­rer len­ger. Men det stem­mer ikke», for­tel­ler He­ge Richard­sen fra Flek­ker­øy. Hun tok imot flykt­nin­ge­ne som an­kom den gres­ke øya Chios i 2015. Hun vet ikke hvor man­ge gan­ger hun har lyt­tet etter mo­tor­ly­der i nat­ten, og sett men­nes­ker an­kom­me i små over­fyl­te bå­ter om nat­ten, og med liv­red­de øyne. Hun har delt ut tep­per, klær, sko, og hjul­pet dem vi­de­re til en leir. Nå har hun vært til­ba­ke i flykt­ning­lei­ren, i regi av den fri­vil­li­ge nors­ke or­ga­ni­sa­sjo­nen «Drå­pen i ha­vet». I tre må­ne­der har hun delt ut mat og klær. Det hun har vært vit­ne til, slip­per ikke ta­ket. Vin­te­ren før­te til fle­re dødsfall i lei­re­ne. Man­ge flykt­nin­ger har trau­mer som de ikke har mu­lig­he­ter for å be­ar­bei­de. H un for­tel­ler om man­nen som ten­te på seg selv midt i lei­ren, etter at han had­de fått av­slag på sin søk­nad. Hun for­tel­ler om unge gut­ter som hen­ger seg. De fri­vil­li­ge spil­te fot­ball med flykt­nin­ge­ne. Det ble et po­pu­lært til­bud. Alt­for po­pu­lært. Da nek­tet gres­ke myn­dig­he­ter dem å fort­set­te, for her spil­les et helt an­net spill. Flykt­nin­ger skal ha det så dår­lig som mu­lig. El­lers kom­mer enda fle­re.

Flykt­nin­ger som har bodd i telt i ett år, or­ker ikke mer. De ven­ter på et svar de ald­ri får. Da­ge­ne går med til å stå i kø. Noen kjø­per fals­ke pass, og kas­ter seg un­der trai­le­re idet de kjø­rer inn på fer­ja. Fle­re dør i for­sø­ket. For de som lyk­kes, og kla­rer å kom­me seg til Euro­pa på ulov­lig vis, ven­ter et liv på si­den av sam­fun­net. Sam­ti­dig fort­set­ter bå­ter ful­le av flykt­nin­ger å kom­me. Mens det før var flest unge, ens­li­ge menn som vå­get seg uti skjø­re far­kos­ter, er det nå barne­fa­mi­li­er. Richard­sen for­tel­ler om bå­ter der halv­par­ten av pas­sa­sje­re­ne er barn. H jem­me i Nor­ge er det lett å skru av tv-en hvis vi hø­rer om flykt­ning­kri­sen i ny­he­te­ne. Man­ge av oss gjør det. Vi har gjort det len­ge. Sjok­ket over flykt­nin­gers dyst­re be­skri­vel­ser og fryk­te­li­ge skjebne­his­to­ri­er har glidd over i noe an­net. Vi ble sjok­kert over bil­det av den lil­le Alan, den sy­ris­ke gut­ten som ble skylt i land i Tyr­kia etter å ha flyk­tet fra kri­gen. Avi­se­ne skrek at bil­det vil­le bli iko­nisk, at det vil­le end­re Euro­pas flykt­ning­po­li­tikk. Sånn ble det ikke. Nå har vi har mis­tet in­ter­es­sen. Har vi ikke?

Tal­let på asylsøkere som har kom­met til Nor­ge er kraf­tig re­du­sert det sis­te året. An­tall be­bo­ere i asyl­mot­tak har gått ned fra 26.400 til 10.300, iføl­ge UDIS tall fra mars. Sam­ti­dig leg­ger Uten­riks­di­rek­to­ra­tet ned 20 mot­tak med 2100 plas­ser på grunn av fær­re asylsøkere. I Kris­tian­sand må opp­til 125 men­nes­ker flyt­te. De vet ikke hvor.

Få nors­ke po­li­ti­ke­re er in­ter­es­sert i å åpne opp for å ta imot fle­re flykt­nin­ger. Land etter land i Euro­pa stram­mer inn i po­li­tik­ken. Sam­ti­dig øker inn­vand­rings­mot­stan­den i be­folk­nin­gen. I 2015 er­klær­te Ange­la Mer­kel at «Wir schaf­fen das», vi kla­rer det! på en presse­kon­fe­ran­se der Tysk­land øns­ket flykt­nin­ge­ne vel­kom­men. Det sier hun ikke len­ger.

Pa­ve Frans be­skrev det i sin tale han holdt på Lampe­du­sa i 2013, øya der så man­ge flykt­nin­ger har kom­met i land: «I den glo­ba­li­ser­te ver­den har vi hav­net i en glo­ba­li­sert like­gyl­dig­het. Vi er blitt vant med li­del­sen til nes­ten vår, den hand­ler ikke om oss, den in­ter­es­se­rer oss ikke, den er ikke vår sak.» Medie­ne skri­ker ikke len­ger om flykt­ning­kri­sen. Nå hand­ler det om Do­nald Trump og om høs­tens Stor­tings­valg. Det glo­ba­le flykt­ning­pro­ble­met mis­ter vår po­li­tis­ke opp­merk­som­het når de ser at det kom­mer fær­re flykt­nin­ger til Nor­ge. For oss er pro­ble­met løst. På en måte. R eg­net tru­er med å bry­te gjen­nom pre­sen­nin­gen som er hengt over mat­om­rå­det. Det er mørkt nå, og det er knapt med lys­kil­der i lei­ren, uten­om hode­lyk­te­ne til de fri­vil­li­ge. De ryd­der hek-

tisk. De har dår­lig tid. I lei­ren har høyre­eks­tre­me på øya kas­tet 15 kilo sto­re stei­ner og ben­sin­bom­ber fra høy­den over lei­ren, og truf­fet telt med flykt­nin­ger. Fle­re ble så­ret, blant an­net en gra­vid kvin­ne. I noen av tel­te­ne bod­de det fa­mi­li­er med små barn.

Frust­ra­sjo­nen set­ter spor i flykt­nin­ger. Om kvel­den og nat­ten opp­står det slåss­kam­per mel­lom uli­ke folke­grup­per i lei­ren. Telt bren­nes ned i sin­ne. Her fin­nes det in­gen vak­ter el­ler po­li­ti som pas­ser på. Barne­fa­mi­li­er sø­ker til tel­te­ne. De har in­gen lås. In­gen har­de tak som be­skyt­ter mot sto­re stei­ner. En mor for­tel­ler om rot­ter som kry­per inn om nat­ten og vek­ker bar­na.

Klok­ka er over åtte, og fo­to­gra­fen og jeg og de fri­vil­li­ge må raskt ut av lei­ren. Det er for utrygt for oss her nå. Den lil­le gut­ten og de and­re bar­na blir igjen.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.