En trøstende Gud

”Det var en mager trøst”. Hvor ofte føles det ikke slik, midt i velmenende ord fra medmennesker som virkelig bryr seg! Trøsten når ikke inn.

Slike opplevelser står i sterk kontrast til det Paulus deler innledningsvis i det andre brevet til korinterne. Her priser nemlig apostelen Gud for den trøsten Han har gitt i alle slags trengsler.

Første del av kapitlet rammes inn av et fokus på Gud, vår evige Far: Apostelembetet er knyttet direkte til Guds vilje, og det er Guds menighet Paulus skriver til. De omtales som ”hellige” – de er Guds eiendom. Nåde- og fredshilsenen viser så til felleskapet med Gud.

Mot slutten av innledningen setter Paulus fokus på Jesu død og oppstandelse som grunnlag for Guds trøst. Midt i en verden som er så preget av lidelse og død, er Gud både lidelsens og livets Gud. Setter vi vår lit til Han?

Rammet inn av dette Gudsentrerte budskapet, finner vi sterke ord om fellesskapet mellom apostelen og menigheten i Korint. Et kristent fellesskap som utfolder seg midt i trengsel og lidelse. Og akkurat der, i smertene og nøden, ønsker Gud å få komme til med sin trøst også i våre liv.

Tar vi imot denne dype trøsten? Og; er vi villige til å dele den trøsten med andre? Ransakende spørsmål i en tid med mye lidelse - både skjult og åpen, og både fysisk, psykisk og åndelig.