En trøs­ten­de Gud

Faedrelandsvennen - - NÆRT - MARGUNN SERIGSTAD DAHLE, Første­lek­tor, NLA Gim­le­kol­len

”Det var en ma­ger trøst”. Hvor ofte fø­les det ikke slik, midt i vel­me­nen­de ord fra med­men­nes­ker som vir­ke­lig bryr seg! Trøs­ten når ikke inn.

Sli­ke opp­le­vel­ser står i sterk kon­trast til det Pau­lus de­ler inn­led­nings­vis i det and­re bre­vet til ko­rin­ter­ne. Her pri­ser nem­lig apos­te­len Gud for den trøs­ten Han har gitt i alle slags trengs­ler.

Førs­te del av ka­pit­let ram­mes inn av et fo­kus på Gud, vår evi­ge Far: Apos­tel­em­be­tet er knyt­tet di­rek­te til Guds vil­je, og det er Guds me­nig­het Pau­lus skri­ver til. De om­ta­les som ”hel­li­ge” – de er Guds eien­dom. Nå­de- og freds­hil­se­nen vi­ser så til fel­le­s­ka­pet med Gud.

Mot slut­ten av inn­led­nin­gen set­ter Pau­lus fo­kus på Jesu død og opp­stan­del­se som grunn­lag for Guds trøst. Midt i en verden som er så pre­get av li­del­se og død, er Gud både li­del­sens og li­vets Gud. Set­ter vi vår lit til Han?

Ram­met inn av det­te Gud­sen­trer­te bud­ska­pet, fin­ner vi ster­ke ord om fel­les­ska­pet mel­lom apos­te­len og me­nig­he­ten i Korint. Et kris­tent fel­les­skap som ut­fol­der seg midt i treng­sel og li­del­se. Og ak­ku­rat der, i smer­te­ne og nø­den, øns­ker Gud å få kom­me til med sin trøst også i våre liv.

Tar vi imot den­ne dype trøs­ten? Og; er vi vil­li­ge til å dele den trøs­ten med and­re? Ran­sa­ken­de spørs­mål i en tid med mye li­del­se - både skjult og åpen, og både fy­sisk, psy­kisk og ån­de­lig.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.