Mitt opp­gjør med selv­med­li­den­het og rus­mis­bruk

Faedrelandsvennen - - SPORT - KJELL EIVIND LOHNE

Etter en tung skils­mis­se og på­føl­gen­de mis­bruk av pil­ler og al­ko­hol lo­vet jeg meg selv 1. sep­tem­ber 2012 å ta skik­ke­lig tak i mitt eget liv.

På midt­en av 2000-tal­let be­gyn­te min helse å for­fal­le al­vor­lig. Jeg var i et ek­te­skap jeg ikke fikk til å fun­ge­re, og egen­rett­fer­dig som jeg var, søk­te jeg ikke den hjel­pen jeg bur­de. Jeg be­gyn­te hel­ler å be­dø­ve meg selv med ster­ke medi­si­ner og al­ko­hol. Etter hvert byg­de skam­men og angs­ten seg opp i meg, den ble så sterk at jeg mis­tet lys­ten til å leve. Jeg lot krop­pen for­fal­le full­sten­dig og før jeg viss­te or­det av det, så jeg en stor feit og trist mann i mitt eget speil­bil­de.

Etter skils­mis­sen i 2007 føl­te jeg at li­vet mitt ras­te ut­for et stup i fritt fall. Jeg har all­tid vært glad i å tre­ne og prøv­de å hol­de det­te ved like, men høs­ten 2008 fikk jeg en al­vor­lig rygg­ska­de. Den­ne ska­den satt meg helt ut av spill, og mør­ket ble bare enda tyng­re å bære.

Lys i mør­ket

Der jeg satt ale­ne i min lei­lig­het og syn­tes synd på meg selv fikk jeg kon­takt med ei dame på Face­bo­ok våren 2009. Hun og fa­mi­li­en hen­nes var ven­ner og be­kjen­te av min fa­mi­lie fra fle­re år til­ba­ke. Ikke viss­te jeg at hun kom til å bety vel­dig mye for meg i min pro­sess av å fin­ne vei­en til­ba­ke til et godt liv.

Se­ne­re sam­me som­mer fikk vi mer kon­takt og det end­te opp med at vi ble et par i lø­pet av sen­som­mer­en. I ok­to­ber gif­tet vi oss, og mot alle odds fun­ket det­te helt su­pert. Men frem­de­les slet jeg vel­dig med over­vekt, tun­ge medi­si­ner og al­ko­hol bruk i skjul. Det­te før­te til at jeg ble helt uføre­tryg­det og to­talt ute av stand til å hol­de på ar­beid. I til­den fra 2010 til høs­ten 2012 be- gyn­te jeg å tro på en mu­lig god frem­tid, og 1. ok­to­ber 2012 tok jeg en be­stem­mel­se om å bli fer­dig med rus og alle unn­skyld­nin­ger om ikke å kom­me meg i god form.

supre støtte­spil­le­re

De førs­te må­ne­de­ne var fylt med pa­nikk­angst og medi­si­nab­sti­nen­ser, mens jeg tvang meg selv på tre­ning fem da­ger i uka. Tak­ket være min snil­le kone Tu­ril Bråt­hen Lohne og gode ven­ner som vå­get å tro på meg, fikk jeg snudd den­ne uhel­di­ge til­stan­den jeg selv had­de ro­tet meg inn i.

1. sep­tem­ber 2012 sa jeg høyt til meg selv: «Nå skal jeg gå fra 0 til 100 og vise meg selv og and­re at det er mu­lig». Jeg fikk ta­to­vert inn Big­bro på un­der­ar­men for to år si­den. Det be­tyr først at jeg som kris­ten all­tid har en store­bror i Je­sus som hjel­per meg, der­nest er jeg store­bror selv for mine søs­ken og for man­ge av mine ven­ner. Det er også en mo­ti­va­sjon til ikke å fal­le til­ba­ke til gam­melt møns­ter.

I dag er jeg et nytt men­nes­ke både ut­ven­dig og inn­ven­dig, og nå er det jeg som hjel­per and­re men­nes­ker som sli­ter med kropps­lig el­ler men­tal helse. Min sto­re drøm er å kom­me til­ba­ke til ar­beids­li­vet for fullt, hvor jeg kan på hel­tid dri­ve som per­son­lig tre­ner og men­tal vei­le­der.

ALT er mu­lig!

Min ap­pell ut til deg som le­ser det­te, er at det er mu­lig for alle å snu mens det enda er liv igjen. Men ja, jeg var helt av­hen­gig av gode og over­bæ­ren­de men­nes­ker som tak­let mine «svin på skau­en», til vi i sam­men fikk ja­get dem ut.

Alt er mu­lig om man gir drøm­men mat hver dag!

FOTO: PRI­VAT

Kjell Eivind Lohne (42) fra Fe­da har tatt tak i li­vet sitt etter noen tøf­fe år. Bil­det til venst­re er fra 2012 mens det til høy­re er slik han ser ut i dag. 194 centi­me­ter høye Lohne vei­de 148 kilo på sitt tyngs­te. I dag vei­er han 138 kilo og er i sitt livs bes­te form.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.