En mes­se om å være ung­dom i 2017

Ru­ne Bels­viks nye teks­ter til kor­sat­se­ne i Mo­zarts Re­kviem er frem­ra­gen­de, og det unge ko­ret fikk dem til å glø­de.

Faedrelandsvennen - - KULTUR - EMIL OT­TO SYVERTSEN

KON­SERT

Wolf­gang Ama­deus Mo­zart: Requiem Kristiansand Sym­foni­or­kes­ter og kor sam­men­satt av mu­sikk­ele­ver fra vi­dere­gå­en­de sko­ler i Ag­der

So­lis­ter: Ida Bjer­ge, so­pran, Pe­tra Fre­ce, alt, Stig Syd­tan­gen, te­nor, Mi­ha Bo­le, bass

Nye teks­ter av Ru­ne Bels­vik sam­men med ung­dom fra ABUP, Sør­lan­det syke­hus

Jeg har sett 101 ung­dom­mer mel­lom 16 og 18 gjø­re noe de ald­ri vil glem­me. De sam­me 101 sang slik at jeg all­tid vil er­ind­re at jeg både så og hør­te dem. For en fryd det er å er­fa­re at et kom­pe­tent lag av læ­re­re, ko­r­in­struk­tø­rer, re­pe­ti­tø­rer og et vel­smurt ar­ran­ge­ments­ap­pa­rat i Kil­den, og sym­foni­or­kes­te­ret, tar den sam­me flok­ken av ung­dom­mer med på en rei­se inn i det dy­pes­te av Mo­zarts uut­grun­ne­li­ge sjel.

De har fått møte noe av det yp­pers­te som er skapt av tone­kunst. De har fått møte en ur­gam­mel døds­messe­tekst på la­tin. Og så har de fått lov til å være med på å gjen­ska­pe det­te ver­ket i et språk som hø­rer vår tid til. Og i Ru­ne Bels­viks vel­for­mu­ler­te nye tekst, in­spi­rert av og langt på vei med­skre­vet av en grup­pe unge med sto­re psy­kis­ke ut­ford­rin­ger, har de 101 fått syn­ge om den sam­me smer­te, sorg, li­del­se og død, og om trøst, for­trøst­ning, glimt av lys og håp som fins i den gam­le teks­ten. Til slutt blan­des la­tin og norsk, med bøn­nen om skin­net fra det evi­ge lys over men­nes­ke­ne, og kon­klu­de­ren­de: Hå­pet le­ver i meg!

De 101 sang med et en­ga­sje­ment og en inn­le­vel­se en vel nep­pe fin­ner hos noen som har for­latt ten­åre­ne. Jeg tok meg i å sit­te og saum­fare an­sik­te­ne der oppe ba­kerst på po­di­et. Så in­ten­se i blik­ket, så åpne i mun­nen, så ty­de­li­ge med teks­ten, så vel­ut­vik­le­de og kul­ti­ver­te i stem­me­ne, uten av­vik føl­gen­de di­ri­gent Rag­nar Ras­mus­sen fra tone til tone, takt til takt, ord til ord. Sce­nisk nær­vær snak­ker vi om i teat­ret. Vi kan godt snak­ke om det i kon­sert­sa­len også. Ko­ret var en li­ten smu­le for­ster­ket. Ikke vet jeg om det egent­lig var nød­ven­dig, jeg skul­le gjer­ne ha opp­levd dem uten høyt­ta­le­re. So­list­kvar­tet­ten var også for­ster­ket, an­ta­ke­lig nød­ven­dig. De har alle vak­re, kla­re, rene og skin­nen­de stem­mer, men mot den mas­si­ve klan­gen fra kor og or­kes­ter an­ta­ke­lig ikke fyl­de nok til å bære igjen­nom.

Nok en gang be­vi­ser Kil­den Dia­log sin be­ret­ti­gel­se ved å by på kunst­ne­risk topp­kva­li­tet i et ar­ran­ge­ment som er så langt fra det selv­føl­ge­li­ge som mu­lig. Kon­ser­ten ble da også be­jub­let med en in­ten­si­tet som nær­met seg det syd­lands­ke. Døds­mes­se el­ler livs­mes­se? Gle­den var enorm både i sal og på sce­ne.

FOTO: KJARTAN BJELLAND

Et helt or­kes­ter, et kor be­stå­en­de av 100 ele­ver og fire so­lis­ter fyl­ler sce­nen i kon­sert­sa­len fre­dag 5. mai. Bil­det er tatt fra en prø­ve tid­li­ge­re den­ne uka.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.