Vårens pop­sym­fo­ni

Faedrelandsvennen - - KULTUR - RU­NE SLYNGSTAD

POP Mew

«Vi­su­als»

Dans­ke Mew er kan­skje ikke det mest kule ban­det ak­ku­rat nå. Men de­res sju­en­de al­bum er i alle fall stap­pet full av her­li­ge pop­lå­ter. Det er 14 år si­den de fikk sitt kom­mer­si­el­le gjen­nom­brudd med al­bu­met «Fren­gers». Mew gjor­de en ka­non­kon­sert un­der Quart i 2007. Man­ge av oss ble hek­ta da, og har vært det hele vei­en si­den. I 2015 spil­te de på Skral fes­ti­val. Da var Mew ak­tu­el­le med det hardt­slå­en­de og tøf­fe al­bu­met, «Pluss/mi­nus».

Etter det har gi­ta­rist Bo Mad­sen for­latt ban­det. Det hø­res på lyd­bil­det. Her er mind­re gi­tar og mer synth. Det gjør ikke noe, for det­te lå­ter rett og slett for­tref­fe­lig. Det mes­te er pent og snilt. Be­ha­ge­lig. Kom­mer­si­elt og for­fø­ren­de. Noen vil kan­skje snu ryg­gen til Mew etter «Vi­su­als». Vi and­re kan skru opp ly­den høyt og kjø­re av går- de i bi­len og dyr­ke det­te som vårens pop­sym­fo­ni.

Al­bu­met på ti lå­ter og 44 mi­nut­ter ram­mes inn av to mek­ti­ge sym­fo­pop­bal­la­der, nem­lig med den ny­de­li­ge åp­ne­ren «Not­hing­ness and No Re­grets» og «Car­ry Me to Safety». Mew trå­ler rundt mu­sikk­po­sen til Cold­play, a-ha, og Pet Shop Boys, og de fan­ger opp og le­ve­rer kli­sje­er på en dei­lig måte. Det er fint, søtt og me­lo­diøst, og stem­men og vo­ka­len til Jo­nas Bjer­re er uan­strengt og for­fø­ren­de. Her er det in­gen som sli­ter seg ut el­ler prø­ver seg på noen nye øvel­ser.

Mew vir­ker så selv­sik­re og av­slap­pet. Og det vik­tigs­te av alt er at me­lo­di­ene er så fen­gen­de og for­fø­ren­de. Det er bare å nyte «Vi­su­als»; fra be­gyn­nel­se til slutt.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.