Spy­dig om små­barns­mød­re og små­byer

Faedrelandsvennen - - KULTUR - KATHLEEN RANI HAGEN

ROMAN «Sen­te­ret»

Vic­to­ria Durnak Flam­me

Jeg lu­rer på om ho­ved­per­sonen gjør narr av men­nes­ke­ne hun be­skri­ver, el­ler om hun rett og slett bare ob­ser­ve­rer og be­skri­ver dem.

I «Sen­te­ret» har en ung mor flyt­tet fra Oslo til Ski­en for å kom­me seg vekk. Fa­ren til bar­net vil ikke ha noe med dem å gjø­re, og mo­ren mang­ler de fø­lel­se­ne for bar­net som mød­re bur­de ha: «Jeg tar vare på hen­ne som jeg vil­le tatt vare på et hvil­ket som helst barn, bar­net til en søs­ter for ek­sem­pel, el­ler en venn. Jeg vil ikke ha det på meg at hun har dødd for­di jeg ikke pas­set på. [...] jeg fø­ler at jeg har gått gjen­nom et sur­ro­gatsvan­ger­skap.»

Vi føl­ger hen­ne med på de dag­li­ge trille­tu­re­ne på kjøpe­sen­te­ret. Durnak be­skri­ver snit­tet til klær­ne på Vero Mo­da og si­te­rer mamma­fo­rum på net­tet og det er uklart om hun be­skri­ver den­ne for­men for til­væ­rel­se med sym­pa­ti el­ler sar­kas­me.

I «Sen­te­ret» er det som med de tid­li­ge­re bø­ke­ne til Durnak, jeg lu­rer på om ho­ved­per­sonen gjør narr av men­nes­ke­ne hun be­skri­ver, el­ler om hun rett og slett bare ob­ser­ve­rer og be­skri­ver dem.

Der­som det er sist­nevn­te, sier det ka­ni det hele tatt er ho­ved­per­sonen en like­gyl­dig skik­kel­se som det er vanskelig å føle sym­pa­ti for, på sam­me måte som det er vanskelig å vir­ke­lig bry seg om den­ne boka.

Den er ver­ken spe­si­elt god el­ler spe­si­elt dår­lig, bare in­tet­si­gen­de. Til tross for et gans­ke in­ter­es­sant ut­gangs­punkt (men­nes­ker som til­brin­ger ti­den på kjøpe­sen­ter), er boka over­fla­disk og ev­ner ikke å gi noen inn­sikt i det­te li­vet som er så fjernt for noen. Det må være noe mer med dis­se men­nes­ke­ne, enn at de bare frem­står som gjen­stan­der for lat­ter­lig­he­ter fra folk fra stor­byen, men hva det er får vi ikke vite her.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.