En uven­tet ven­ding

Faedrelandsvennen - - NÆRT - HÅKON BORGENVIK,

1 Kong 17, 8-16

Noen gan­ger tar li­vet noen uven­te­de svin­ger. Ting kan se svart ut, pro­ble­me­ne kan tår­ne seg opp, be­kym­rin­ge­ne tyn­ge deg ned. Men så skjer det noe uven­tet. En opp­le­vel­se, en end­ring i jobb el­ler livs­si­tua­sjon, et uven­tet møte, og li­vet drei­er i en bed­re ret­ning. Om­trent slik var det for enka vi hø­rer om i den­ne for­tel­lin­gen. En for­tel­ling om en kvin­ne som had­de det tøft, en guds­mann som fikk hjelp og om en Gud med om­sorg for alle.

Det er tør­ke. Elva der pro­fe­ten Elia har holdt til en stund, på flukt fra den onde kong Ahab, er i ferd med å tør­ke ut. Elia får be­skjed om å bry­te opp og ta av­sted til en by som he­ter Sarep­ta. Her fin­ner han en kvin­ne som går og san­ker ved. Pla­nen er å lage et lite brød av den sis­te hånd­full­en med mel, og så er det slutt. Helt slutt, bå­de for hen­ne og søn­nen hen­nes. Hun ten­ker de får leg­ge seg ned og dø. Men så får hun møte den­ne guds­man­nen som ber hen­ne om å dele det­te sis­te brø­det. De fles­te had­de sagt nei til noe sånt, men noe i hen­ne får hen­ne til å gjø­re som den­ne man­nen sier. Det fan­tas­tis­ke skjer: Mel­kruk­ka og ol- je­mug­gen blir si­den ald­ri tom, så len­ge det fort­satt er tør­ke i lan­det. Enka og søn­nen hen­nes har det de tren­ger for å over­le­ve. En fin his­to­rie som sier noe om vel­sig­nel­sen ved å dele, selv om det er det sis­te du har. Og om en Gud som har om­sorg for alle, bå­de stor­folk og små­folk, en pro­fet og en fat­tig enke. Om li­vet ser ald­ri så svart ut og du kjen­ner deg for­tapt og glemt av alle, så fin­nes det en Kjær­lig­he­tens Gud som ser deg og det du stre­ver med i ditt liv, og øns­ker å vel­sig­ne deg med alt godt. Sokne­prest i Flek­ker­øy me­nig­het

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.