Jor­unn Kris­ti­an­sen til min­ne

Faedrelandsvennen - - NÆRT -

●● Det var med stor sorg vi mot­tok bud­ska­pet om at vår umis­te­li­ge venn­in­ne, Jor­unn Kris­ti­an­sen, gikk bort søn­dag 30. april, bare 57 år gam­mel. Jor­unn var den yngs­te av oss, og venne­gjen­gen vil ald­ri bli den sam­me uten hen­ne.

Jor­unn ble født i Sand­nes 16.11.1959. Opp­veks­ten til­brak­te hun i Kongs­vin­ger, og etter gym­na­set flyt­tet hun til Kris­tian­sand for å ta læ­rer­ut­dan­ning. Det var da hun møt­te To­re. Etter hvert stif­tet de fa­mi­lie. Hun be­gyn­te på Ven­ne­sla vi­dere­gå­en­de sko­le i 1984. Det var her vi var så hel­di­ge å få hen­ne til kol­le­ga, og hun ble en svært nær og kjær venn­in­ne. Som kol­le­ga lær­te vi hen­ne å kjen­ne som en utro­lig dyk­tig læ­rer, fag­ut­vik­ler og råd­gi­ver. Hun vis­te stor om­sorg og var en god vei­le­der for både kol­le­ger og ele­ver. Hun var også et en­ga­sjert fag­for­enings­men­nes­ke og had­de verv i Ut­dan­nings­for­bun­det lo­kalt.

For oss var Jor­unn helt unik. Jor­unn had­de den gode egen­ska­pen at hun ald­ri sa noe ned­la­ten­de el­ler ne­ga­tivt om and­re. Hun var snill, utro­lig hjelp­som og om­sorgs­full, ja, kan­skje det mest om­tenk­som­me men­nes­ket vi har møtt. For hen­ne kom To­re og de tre søn­ne­ne Hen­rik, Pre­ben og Tho­mas all­tid først. Vi som ven­ner har også nytt godt av hen­nes raus­het, var­me og om­sorg.

Jor­unn var spor­ty og vel­trent og syn­tes det var vik­tig å hol­de seg i form. Hun var glad i å rei­se, og vi har hatt man­ge flot­te tu­rer sam­men. Hun var et by­men­nes­ke og lik­te godt kafé­li­vet. Kjer­stis kjøk­ken ble stam­ste­det vårt på lør­da­ger.

Jor­unn var et kul­tur­men­nes­ke. Hun els­ket å gå på kino, revy­er, tea­ter, kon­ser­ter og kunst­mu­se­er. Hun for­dy­pet seg i bø­ker, alt fra krim til krigs­do­ku­men­ta­rer. Hun var et sam­funns­en­ga­sjert men­nes­ke som lik­te å dis­ku­te­re po­li­tis­ke spørs­mål til det sis­te.

Jor­unn ble ram­met av kreft for fire år si­den. Len­ge trod­de vi at celle­gift­ku­re­ne skul­le vir­ke, men dess­ver­re ble det ikke slik. Selv om kref­te­ne svant, holdt hun åpent hus helt til det sis­te. Nå kan vi ikke be­sø­ke hen­ne mer! Det er ufat­te­lig trist. Men vi er takk­nem­li­ge for at vi har fått være hos Jor­unn hele tida, og vi vil ta vare på alle gyl­ne øye­blikk vi har hatt sam­men.

Våre tan­ker går til To­re og Tho­mas, Pre­ben og Marie, Hen­rik, Hil­de og lil­le Os­kar og til bro­ren, Jan Erik.

På veg­ne av venne­gjen­gen vår,

Be­rit Hau­gen Sis­sel Berg­li­en ka­ri-britt Bal­chen ka­ri kos­berg

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.