Hele fol­ket i 17. mai-tog

Hel­ler en na­sjon som går i folke­tog for å hyl­le seg selv, enn et som drar i felt­tog mot and­re.

Faedrelandsvennen - - MENING -

Alle reise­hånd­bø­ker om Nor­ge mang­ler et ve­sent­lig inn­slag; en be­skri­vel­se av det vak­re inn­slag i 17. mai-fei­rin­gen som kal­les Folke­to­get, Bor­ger­to­get el­ler Hoved­pro­se­sjo­nen. Barne­to­get opp Karl Jo­han er sik­kert et fa­gert skue, i hvert fall for dem som har råd til å leie bal­kong på Grand Ho­tel, men for oss fra byer med ri­ke­re tra­di­sjo­ner, er da­gens høyde­punkt utvil­somt sy­net av si­vil­sam­fun­net i be­ve­gel­se.

Dis­se kilo­me­ter­lan­ge to­ge­ne av idretts­lag og dan­se­re, in­ter­esse­for­enin­ger og san­ge­re er le­ven­de bil­der av et Nor­ge i for­and­ring. Mens vi ven­ter på en an­tro­po­lo­gisk stu­die av hva end­rin­ge­ne i folke­to­ge­nes sam­men­set­ning sier om ut­vik­lin­gen av det nors­ke sam­fun­net, kan jeg til­by en uaka­de­misk, per­son­lig ana­ly­se:

Sto­re de­ler av den nors­ke be­folk­ning er til en­hver tid opp­tatt med å bære den res­te­ren­de del på båre. Der hvor and­re land vi­ser fram sine tanks og ka­no­ner, pa­ra­de­rer nord­men­ne­ne stolt sine am­bu­lan­ser og hjelpe­korps. Den stolt­het fransk­menn fø­ler over ære­rike slag, ut­lø­ses hos nord­menn ved sy­net av en pent spjel­ket fot el­ler en fag­mes­sig på­lagt kom­press. ld­rings­pro­ses­sen ser ut til å være svært kjønns­be­stemt. Mens eld­re kvin­ner de­fi­le­rer stil­le un­der sa­ni­tets­for­enin­gens fane, får man­nen åpen­bart en uimot­ståe­lig trang til å syn­ge i kor når and­re lys­ter svin­ner hen.

For å syn­ge i norsk manns­kor må man være vil­lig til å kle seg ut i sja­kett og strå­hatt og spil­le på kazoo, til­tak som åpen­bart skal trek­ke opp­merk­som­he­ten bort fra san­gen, som vel er. Manns­ko­re­ne frem­fø­rer ero­tisk sti­mu­le­ren­de verk som «Rett som ør­nen sti­ger», an­ta­ke­lig i håp om at and­re ting skal føl­ge etter. Den nors­ke re­li­giø­si­te­ten er ikke re­pre­sen­tert i folke­to­get, bort­sett fra en stor grup­pe fra Ka­ris­ma sen­ter som for­sø­ker å over­be­vi­se til­skuer­ne om at hvis du er kris­ten kan du hop­pe og smi­le sam­ti­dig. Det ser ut som et Her­rens house­par­ty når gos­pel­rock­en run­ger fra laste­bi­len. Tran­sen brer seg bak­over i to­get helt til den stop­pes av Jern­ba­nens Mu­sikkorps, som sy­nes upå­vir­ke­li­ge av ek­sta­se.

Og så er det ufat­te­lig man­ge spei­de­re i Nor­ge. Hvem skul­le tro at det er så vans­ke­lig å fin­ne fram

Kul­tur­mi­nis­te­rens kamp for brun­os­ten og Sen­ter­par­ti­ets frem­gang til tross, mye ty­der på at vi ikke bare er oss selv nok.

Ai et så­pass over­sikt­lig land, at an­nen­hver nord­mann må ha sti­fin­ner­mer­ke og høy kom­pass­kom­pe­tan­se?

Noe av det oven­stå­en­de skrev jeg i mai 2000. En halv ge­ne­ra­sjon se­ne­re har folke­to­get i Stav­an­ger frem­de­les dob­belt så man­ge inn­slag som barne­to­get, og spei­der­ne hind­rer fort­satt fram­drif­ten for­di de skal ste­ke pøl­ser un­der­veis. Men blant de gam­le sli­ter­ne, by­sty­ret og Frel­ses­ar­me­ens horn­or­kes­ter, er det syn­li­ge tegn på at Nor­ge i 2017 er an­ner­le­des enn Nor­ge i 2000. Her er Thai bud­dhist­sam­funn, Ro­ga­land li­tau­isk for­ening, In­di­an Socie­ty of Ro­ga­land og Skeiv Ung­dom. De ere en na­sjon, de med. et ån­de­li­ge be­ho­vet blir nå iva­re­tatt av God’s Grace Me­nig­het, og fot­ball­klub­be­ne har fått føl­ge av Stav­an­ger Ca­poei­ra klubb, Oil City rol­lers og Stav­an­ger Storm Lacrosse­klubb. De ame­ri­kans­ke square­dan­ser­ne som kom med ol­jen, ser ut til å ha gitt seg. Det er kan­skje like greit, de sis­te åre­ne var de så squa­re at det bare var sti­vel­sen i skjør­te­ne som holdt dem opp­reist.

Lik­nen­de ut­vik­ling har det sik­kert vært i Trond­heim og Kris­tian­sand, ja kan­skje til og med i Ber­gen, hvor for­and­ring el­lers stri­der mot by­ens gen­etis­ke kode. Men vi mis­tet jo ikke na­sjo­nal­da­gen på vei­en, gjor­de vi vel? Gle­den over alt da­gen sym­bo­li­se­rer er vel ikke blitt mind­re av at to­ge­ne er blitt mer ekso­tis­ke?

Kul­tur­mi­nis­te­rens kamp for brun­os­ten og Sen­ter­par­ti­ets frem­gang til tross, mye ty­der på

Dat vi ikke bare er oss selv nok. Kam­pen mot uten­lands­ke flagg på den nors­ke na­sjo­nal­da­gen har stil­net. Un­ger som vil vise at det går an å være norsk og fransk sam­ti­dig, får gå i fred med tri­ko­lo­ren på­ført en norsk sløy­fe. Det­te lil­le front­av­snit­tet i verdi­kam­pen har fore­lø­pig endt med sei­er for den tryg­ge for­men for na­sjo­na­lis­me; den som tå­ler de and­re. Euro­pa og Trum­pis­tan her­jes for ti­den av det mot­sat­te, av en eks­klu­de­ren­de na­sjo­na­lis­me som er så usik­ker på egen styr­ke at den må be­skyt­tes bak pigg­tråd, mu­rer og inn­reise­for­bud. Det er en al­vor­lig kort­slut­ning å tro at vi slut­ter oss til de rå­den­de stem­nin­ger i Un­garn og Po­len når vi nå hen­ter fram bu­na­den og stry­ker de utal­li­ge flag­ge­ne som skal pyn­te alt fra bal­kong­kas­ser til bil­pan­ser. vens­ke kom­men­ta­to­rer har gjen­tat­te gan­ger de­mon­strert at de ikke ser for­skjell på den na­sjo­na­lis­men som ma­nes frem av auto­ri­tæ­re le­de­re som tren­ger ytre fien­der, og den na­sjo­nal­fø­lel­sen som har vokst fram neden­fra, og som der­for er eks­pan­de­ren­de og in­klu­de­ren­de. Da­gens nors­ke sam­funn, et-

Ster si­gen­de det lyk­ke­ligs­te i ver­den, er ennå pre­get av stor til­lit for­di vi har vå­get å in­vi­te­re sta­dig nye grup­per med i folke­to­get, nå sist de skei­ve og de svar­te. Før and­re ver­dens­krig gikk ar­bei­der­klas­sen i egne tog, om de i det hele tatt fei­ret da­gen. De­res dag, 16 da­ger tid­li­ge­re, var pre­get av røde flagg, uten kors. Fem års ok­ku­pa­sjon fjer­net på langt nær alle mot­set­nin­ge­ne i det nors­ke sam­funn, men svek­ket man­ge nok til at alle kun­ne sam­les om det sam­me na­sjo­na­le sym­bo­let og gå i det sam­me to­get for det sam­me idretts­la­get.

To­ge­ne er selv­sagt ikke re­pre­sen­ta­ti­ve, lik­som idyl­len i barne­to­get ikke vi­ser den ful­le sann­het om norsk barn­dom. Men de er ut­trykk for kraf­ten i et vel­fun­ge­ren­de si­vil­sam­funn, der men­nes­ker som i ut­gangs­punk­tet er frem­me­de for hver­and­re, fin­ner sam­men og ska­per fel­les­skap, en­ten det er for å spil­le ja­nit­sjar­mu­sikk, være natte­ravn el­ler spjel­ke bruk­ne legg­bein.

Også i år drop­per vi mi­li­tær­pa­ra­de­ne på na­sjo­nal­da­gen. I ste­det lar vi vårt so­sia­le og kul­tu­rel­le heime­vern pa­ra­de­re for­bi. Det kjen­nes trygt.

FOTO: KJARTAN BJELLAND

Dis­se kilo­me­ter­lan­ge to­ge­ne av idretts­lag og dan­se­re, in­ter­esse­for­enin­ger og san­ge­re er le­ven­de bil­der av et Nor­ge i for­and­ring, skri­ver Om­dal om Bor­ger­to­get. På bil­det: Kris­tian­sand Fekte­klubb i Bor­ger­to­get i 2016.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.