Fra en kunst­ners hem­me­li­ge liv i det ok­ku­per­te Nor­ge

Den 8. mai 1945 åp­net Stif­tel­sen Ar­ki­vet ut­stil­lin­gen «Bak blen­de­de ru­ter», som vi­ser krigs­ka­ri­ka­tu­rer av den nors­ke kunst­ne­ren An­na-eva Berg­man.

Faedrelandsvennen - - ME­NING - THO­MAS V. H. HA­GEN, his­to­ri­ker, Stif­tel­sen Ar­ki­vet

An­na-eva Berg­man (1909–1987) ble født i Sve­ri­ge, men voks­te opp i Har­dan­ger og Fred­rik­stad, før hun flyt­tet til Oslo for å stu­de­re ved Sta­tens kunst­aka­de­mi. 20 år gam­mel reis­te hun til Pa­ris. Der traff hun den fem år eld­re tys­ke kunst­ne­ren Hans Har­tung (1904–1989). De gif­tet seg og flyt­tet til Dres­den. Berg­man fikk tysk stats­bor­ger­skap.

Etter at Hit­ler og NS­DAP kom til mak­ten i 1933, be­stem­te pa­ret seg for å for­la­te Tysk­land til for­del for Spa­nia. De slo seg ned på Me­nor­ca, hvor de til­brak­te to vans­ke­li­ge år pre­get av syk­dom, hardt vin­ter­kli­ma og mis­tan­ke om at de var tys­ke spio­ner. I sis­te halv­del av 1930-åre­ne lev­de Berg­man og Har­tung mer og mer se­pa­ra­te liv og de skil­tes i 1938. Berg­man bod­de vek­sel­vis i Ber­lin og Pa­ris før hun be­stem­te seg for å rei­se hjem til Nor­ge. nder ok­ku­pa­sjo­nen bod­de Berg­man for det mes­te i Oslo, der hun tjen­te til li­vets opp­hold som il­lust­ra­tør. Enda mens hun bod­de i Hit­ler-tysk­land, be­gyn­te Berg­man å skild­re for­hol­de­ne i den to­ta­li­tæ­re sta­ten i form av il­lust­ra­sjo­ner som over­ho­det ikke måt­te bli opp­da­get. Da hun flyt­tet til Nor­ge, ut­vik­let hun sin spe­sia­li­tet – treff­sik­re ka­ri­ka­tu­rer og hu­mo­ris­tis­ke teg­nin­ger i blekk som be­skrev det å være en kneb­let kunst­ner.

Bil­de­ne som er stilt ut fal­ler i tre ka­te­go­ri­er:

– ka­ri­ka­tu­rer av den tys­ke ok­ku­pa­sjons­mak­ten og de­res nors­ke støtte­spil­le­re

– hu­mo­ris­tis­ke il­lust­ra­sjo­ner som be­skri­ver ok­ku­pa­sjons­hver­da­gen i Nor­ge

– selv­bio­gra­fis­ke il­lust­ra­sjo­ner fra li­vet i Det tred­je ri­ket e al­ler fles­te bil­de­ne ble la­get i pe­rio­den 1941– 1944. Den il­lust­ra­sjo­nen vi har valgt på ut­stil­lings­pla­ka­ten vår, er den enes­te som tro­lig er teg­net rett etter fri­gjø­rin­gen. Det er også det enes­te av dis­se bil­de­ne som fak­tisk er pub­li­sert tid­li­ge­re, nem­lig i den il­lust­rer­te minne­boka Sei­er’n er vår, som Berg­man la­get sam­men med sin da­væ­ren­de ekte­mann Frit­hjof Lan­ge. Lan­ge had­de til­brakt tre uker på Gri­ni i 1942 etter å ha blitt ar­res­tert for å ha gått med en blomst fes­tet til jak­ka på kong Haa­kons 70års fød­sels­dag. Bo­ka te­ma­ti­se­rer både fan­gen­ska­pet på Gri­ni, ok­ku­pa­sjons­hver­da­gen og freds­da­ge­ne i mai 1945.

UDBlant de selv­bio­gra­fis­ke il­lust­ra­sjo­ne­ne som var til­tenkt en plass i bo­ka som ald­ri ble ut­gitt, fins en li­ten unn­se­lig per­le (vig­nett til kap. 5): Idet sola står opp, ga­ler ha­nen. Ikke ky­ke­li­ky, men «Heil Hit­ler!» – na­tur­lig­vis. Og hvor står ha­nen og er­klæ­rer sitt yt­terst tvil­som­me bud­skap for alt fol­ket? Jo, i top­pen av kirke­spi­ret, som vær­hane. Bil­det un­der­stre­ker den tys­ke his­to­ri­ker Pe­ter Lon­ge­richs po­eng om at Det tred­je ri­kets pro­pa­gan­da ford­ret to­tal til­pas­ning til na­zis­mens ideo­lo­gi, nor­mer og ver­di­er. Li­ke­vel, i Berg­mans skild­ring av den to­ta­li­tæ­re ha­nen, lig­ger hå­pet ikke langt unna; en vær­hane vil nød­ven­dig­vis en gang måt­te ven­de seg etter vin­den. Alt­så vil nye vin­der kom­me.

Ut­stil­lin­gens tit­tel er også tit­te­len på ett av bil­de­ne som er stilt ut. Bil­det for­me­lig strå­ler av mu­sikk, ståk, var­me og liv – ja, alt det som fore­gikk uten­for syn­lig rekke­vid­de for makt­ha­ver­ne. Bil­det «Bak blen­de­de ru­ter» hen­spil­ler na­tur­lig­vis på det for­hold at mye av kul­tur­li­vet un­der ok­ku­pa­sjo­nen fort­sat­te som før – un­der jor­den. Gjen­nom hus­kon­ser­ter og hem­me­li­ge dikt­opp­les­nin­ger var det mu­lig å fram­føre mu­sikk og lit­te­ra­tur som ikke len­ger var til­latt å fram­føre of­fent­lig. erg­mans hem­me­li­ge il­lust­ra­sjo­ner unn­fan­get fra hen­nes om­flak­ken­de til-

Bvæ­rel­se på for­skjel­li­ge ste­der i Euro­pa un­der tysk dik­ta­tur gir et inn­blikk i hvor­dan hun føl­te ens­ret­tin­gen av det si­vi­le liv på krop­pen, fy­sisk og psy­kisk. De er ek­semp­ler på hver­dags­mot­stand; det­te var hen­nes måte å hånd­te­re det na­zis­tis­ke på­tryk­ket. Det frek­ke bil­det av gut­ten med nisse­lua som la­ter van­net på NS’ for­hat­te sym­bol, sol­kor­set, fins fra før i vår fas­te ut­stil­ling «Brenn­punkt Ar­ki­vet». Bil­det un­der­stre­ker den fø­lel­sen av to­tal, etter­leng­tet sei­er som fri­gjø­rin­gen re­pre­sen­ter­te for man­ge, men ikke for al­le. Den­ne for­men for lat­ter­lig­gjø­ring av NS og makt­per­soner for den tys­ke el­ler nors­ke ok­ku­pa­sjons­mak­ten spil­te en helt sen­tral rol­le i den

FOTO: FON­DA­TION HAR­TUNG-BERG­MAN, ANTI­BES

An­na-eva Berg­mans krigs­ka­ri­ka­tu­rer nå er stilt ut hos Stif­tel­sen Ar­ki­vet.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.