La oss segregere barna!

La oss segregere barna våre, dere! Til hver sin skole, basert på livssynet til oss foreldre.

Barn av kristne til kristne skoler. Barn av muslimer til islamske skoler. Barn av human-etikere til human-etikerskoler. La barn fra hjem med ulike livssyn reise til hver sin skole hver morgen, fra første trinn og ut videregående. Da vil de bygge gjensidig tillit, dere! De vil utvikle gjensidig forståelse og kunnskap om hverandre. Og de vil være godt forberedt den dagen de selv er voksne og skal overta etter oss. Forberedt til å bygge samfunnet videre gjennom dialog, samarbeid og politiske kompromisser. Etter aldri å ha vært i en felles læringsarena. Aldri løst et gruppeprosjekt sammen. Aldri presentert sin egen løsning på en oppgave for hverandre. Aldri hjulpet hverandre med språk eller sittet i elevrådet sammen. Aldri lekt med hverandre i skolegården. Og foreldre med ulik etnisitet og ulike livssyn vil ha mer overskudd til å skape harmoni og tillit i nabolaget, siden de slipper å bli kjent med hverandre i foreldremøter, skolearrangementer og dugnader. Eller er religiøse privatskoler, når jeg tenker etter i mer enn ca. ti sekunder, en fullstendig perspektivløs tilnærming til mellommenneskelig relasjonsbygging og samfunnsutvikling. Jeg heller mot det siste. Jeg mener det er perspektivløst både historisk og geografisk. Historisk, fordi den offentlige fellesskolen helt åpenbart har vært en verdifull fellesarena for barn fra ulike samfunnslag i Norge. Geografisk, fordi det ignorerer solid dokumentert utarming av offentlige fellesskoler og dannelse av skillelinjer tvers gjennom nabolag i f.eks. Sverige og Storbritannia. Å presse barn ut av fellesskolen basert på en forestilling om at den er «avkristnet» og representerer et slags moralsk forfall, vitner om total mangel på kontakt med virkeligheten. Det vitner om respektløshet overfor de tusener av lærere som hver dag samvittighetsfullt gjør sitt beste for å lære barna våre samarbeid, medmenneskelighet og omtanke for hverandre - gjennom den vanlige skolehverdagen og jevnlige, konkrete prosjekter. Å oppleve at voksne på Sørlandet i dag ønsker et samfunn der barn rykkes ut av denne fellesarenaen og inn i en skole styrt av foreldrenes kirkesamfunn er skremmende. Det representerer en retrett til for lengst svunne århundrer da skolen var en anstalt i kirkens bakgård og en ferd til fjerne diktaturer der skolen er et rom innerst i moskéen. Velkommen bakover i tid og bort fra demokratiets sårbare fellesskap.