«For meg er gitt all makt...»

… og med makt føl­ger an­svar – også for Buf-etat.

Faedrelandsvennen - - MENING - FORELDER TIL ET EN GANG RUSFRITT BARN

Kul­tur­re­dak­tør Blåge­stad stil­ler et vir­ke­lig godt spørs­mål når hun 13. mai spør «Hvor­dan skal vi straf­fe et barn vi svik­tet?» Jeg er forelder til et av de bar­na som barne­ver­net og BUF svik­tet. Jeg ba om hjelp der­fra, etter at liv­e­ne våre ble snudd opp-ned. Jeg så in­gen and­re løs­nin­ger enn å søke hjelp hos pro­fe­sjo­nel­le. De som skul­le vite, skul­le kun­ne. Det ble en be­drø­ve­lig af­fæ­re.

Førs­te kon­takt­punkt med barne­vern var ved bar­nets tre-års al­der. Åre­ne gikk, li­vet ble mer og mer kre­ven­de. Det ble blant an­net ved­tatt hjelpe­til­tak som av­last­ning. Ved­tak gjort år etter år skul­le gi oss et slags nett­verk. Men per­ma­nent av­last­ning for en sår­bar fa­mi­lie ute­ble li­ke­vel.

Ansvars­gruppe­mø­te­ne var der­imot man­ge. I rett­fer­dig­he­tens navn, et par kon­kre­te til­bud om and­re ting som mu­li­gens kun­ne hjel­pe, det fikk vi. Men da det ikke fun­ger­te ble de av­slut­tet. Det var som om barne­ver­net fulg­te et skje­ma de var på­lagt å krys­se av for å dek­ke egen rygg, mens de egent­lig luk­ket øyne­ne og sat­set på at det skul­le gå bra. Var det egent­lig snakk om vern for barne­ver­net selv? H jem­me økte tryk­ket. Til det en dag smalt. Draps­trus­ler og vold, fra ten­åring mot forelder. Vi treng­te umid­del­bar hjelp. Be­søks­hjem og av­last­ning had­de barne­ver­net ikke klart å fin­ne i lø­pet av fle­re år. Men kon­takt­per­sonen i barne­ver­net viss­te råd. Det var plass på en lo­kal in­sti­tu­sjon. Jeg var sær­de­les skep­tisk. «Vi har full kon­troll og over­sik­ten, in­gen der nå har stoff­pro­ble­ma­tikk. Var jeg det mins­te i tvil, had­de jeg ikke fore­slått det­te», lo­vet barne­ver­nets re­pre­sen­tant. Etter rundt tre da­ger had­de ten­årin­gen de­bu­tert på nar­ko­ti­ka un­der det of­fent­li­ges om­sorg.

I etter­tid ble våke-net­te­ne man­ge. Jeg un­ner alle barne­verns­an­sat­te å opp­le­ve hvor­dan det er å på man­ge må­ter mis­te sitt barn. Ved å først over­gi det til noen du må sto­le på - for så å opp­da­ge at det of­fent­li­ge svik­ter. Ved å gi deg et kri­mi­nelt barn med rus­pro­ble­mer i re­tur. An­sat­te i barne­ver­net er opp­gitt over at de får pep­per, trus­ler, at bar­na de­res blir mål­ski­ver. Det skal in­gen måt­te tåle, selv om det også er for­ståe­lig at kon­trol­len tid­vis kan glip­pe

Det er ikke uten grunn at men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len får inn nors­ke barne­verns­sa­ker.

i kam­pens he­te for dem som står på mot­satt side. M en at barne­ver­net ikke skal kun­ne kri­ti­se­res i det of­fent­li­ge rom på sak­lig vis, for­di noen kan­skje ikke le­ve­rer inn den be­kym­rings­mel­din­gen li­ke­vel, det er en far­lig tanke­gang. Når re­gion­di­rek­tør i Buf-etat, El­len Øl­ness Na­dim, i sitt inn­legg 20. mai er be­kym­ret for­di «barne­ver­net ut­pe­kes som synde­bukk» og at «barne­ver­net blir satt i den of­fent­li­ge gape­stok­ken gang på gang», hå­per jeg at be­kym­rin­gen hen­nes ikke får lov å leg­ge seg med det førs­te. Jeg vet hvor­dan det er å være be­kym­ret. Men jeg var ikke be­kym­ret over frem­ti­di­ge ar­beids­for­hold, da jeg satt oppe om nat­ta, ven­tet og var liv­redd. J eg var redd for­di bar­net mitt had­de kom­met hjem fra BUFS om­sorg og had­de fått rus­pro­ble­mer. Sel­ve li­vet sto på spill. Kan­skje vil­le det skjedd uan­sett. Kan­skje ikke. Opp­le­vel­se­ne ten­årin­gen fikk på in­sti­tu­sjo­nen var av et slag som ga lang­va­ri­ge ma­re­ritt for oss alle her hjem­me. Men Na­dim ber om at eta­ten må få job­be i fred, un­der ra­da­ren, uten kri­tikk. Hvor­for er barne­ver­net og BUF så opp­tatt av å gjø­re seg selv til of­fer i den­ne de­bat­ten, når de vir­ke­li­ge of­re­ne er våre barn og unge som sli­ter? Er det ikke våre mins­te det skal være synd på?

Vi tren­ger en sak­lig de­batt, vi tren­ger en of­fent­lig gape­stokk. Jeg har (hel­dig­vis) fort­satt et le­ven­de be­vis hjem­me på at barne­ver­net og BUF selv ska­per lov­bry­te­re. Nett­opp av det de gjør for lite. El­ler det de gjør for mye. El­ler beg­ge de­ler. Vi har et of­fent­lig sys­tem som på langt fle­re om­rå­der enn ak­ku­rat det­te, er fa­litt. Jeg kun­ne for­talt langt fle­re rys­ten­de his­to­ri­er fra det å være i barne­ver­nets klør. «Be­skyt­ten­de vin­ger» har de iall­fall ikke. Her er det ikke rom for å fei­le. Kon­se­kven­se­ne blir for sto­re. Vi må ten­ke helt nytt for å iva­re­ta barn og unge og de­res fa­mi­lie sam­ti­dig. Til­by bed­re til­tak som ut­gjør en re­ell hjelp. Før pro­ble­me­ne blir ulø­se­li­ge. Na­dim skri­ver at «Vi opp­le­ver gang på gang at sli­ke en­kelt­sa­ker hav­ner i medias søke­lys…». Når noe opp­le­ves «gang på gang», er det ikke len­ger en­kelt­stå­en­de sa­ker. Det kan i yt­ter- ste til­fel­le være tegn på full sys­tem­svikt. Det er på tide å gjø­re om på hele sys­te­met, hele eta­ten. For re­la­tivt ofte er fak­tisk barne­vern og BUF synde­buk­ker og for­tje­ner gape­stok­ken. Det er ikke uten grunn at men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len får inn nors­ke barne­verns­sa­ker. På fle­re om­rå­der sit­ter barne­ver­net med mer auto­ri­tet enn selv po­li­ti og retts­ve­sen har. Det er ikke mind­re enn skum­melt. Eta­ten inne­har en makt som på in­gen måte kan tas lett på. En makt som noen gan­ger bru­kes for­di den må. Men som ikke sjel­dent ut­øves svært dårlig. Av og til mis­bru­kes den. Det kan på in­gen måte få fore­gå i det skjul­te uten at of­fent­lig­he­ten føl­ger med og får mene noe. Spe­si­elt ikke når BUF selv ska­per lov­bry­te­re.

FOTO: NTB SCANPIX

Jeg så in­gen and­re løs­nin­ger enn å søke hjelp hos pro­fe­sjo­nel­le. De som skul­le vite, skul­le kun­ne. Det ble en be­drø­ve­lig af­fæ­re, skri­ver ar­tik­kel­for­fat­te­ren om barne­ver­net.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.