Kan det nytte å fordele skyld?
Det er som regel komplekse og sammensatte begrunnelser som må til dersom vi skal prøve å forklare hva som er skjedd når det har gått galt for barn.
Noen barn strever i hele oppveksten, hjemme, i barnehagen, på skolen, i fritiden. For noen blir samfunnets (barnevernets) løsninger barneverninstitusjon eller fosterhjem. Og barnet havner ute av samfunnets ”gode” fellesskap.
Når ting går galt har vi mennesker ofte behov for å fordele skyld.
Slik er det også når det går galt for barna våre. I Fædrelandsvennen har det den siste tiden versert ulike innlegg om hva som er rett hjelp for barn som begår straffbare handlinger, og hva som kunne vært gjort annerledes i forkant fra samfunnets, barnevernets side.
Å fordele skyld er ikke alltid nyttig fordi det ofte fører til at man går i skyttergraver heller enn å drøfte konstruktivt hva som kan gjøres bedre. Den tyske sosial og moralfilosof Axel Honneths skriver overbevisende om menneskets behov for å tilhøre fellesskapet og kunne bidra til fellesskapet.
Han begrunner anerkjennelsens grunnleggende behov for utvikling av god psykisk helse. Anerkjennelse er stort og godt begrep som for barn rommer kjærlighet, trygghet, en følelse av å bli tatt vare på av gode voksne. Honneth snakker om anerkjennelse på 3 ulike nivå:
Anerkjennelse fra foreldre og omsorgspersoner.
At barn får sine rettigheter ivaretatt, det vil si at barn sikres en god, trygg barndom.
Inkludering i det sosiale fellesskap. At hvert barn blir sett for sin unike verdi og får mulighet til å bidra til fellesskapet.
Vi vet at både arv og miljø påvirker barns utvikling. Miljø er de oppvekstbetingelser barna får, og her er det foreldrene som er de viktigste personene i barns liv. Hva som gjør foreldre til gode nok foreldre handler hvordan foreldrene har det i eget liv, fysisk og psykisk helse. Sosiale og økonomiske betingelser spiller inn.
Når voksne strever: krangler, har dårlig råd og ikke vet hvordan de skal få ”endene til å møtes”, og av ulike grunner er utslitte, påvirker dette igjen barnas fysiske og psykiske helse. Det er ikke slik at barns vansker oppstår ut av ingenting. Det er alltid sammensatte forklaringer på barn og unges strev.
Det er aldri bare: ”han er født sånn”, ”han har alltid vært vanskelig”, eller : ”det er ikke rart med de foreldrene” eller: ”det er fordi systemene sviktet”. Det er alltid flere faktorer som spiller inn. Foreldrene er de viktigste personene i et barns liv. Alt starter der. Så fortsetter det inn i møte med helsesøster, barnehage, skole og skolefritidsordning. Voksne som ser, som elsker, som strever, som ser bort, som trøster eller som bagatelliserer når livet er vanskelig.
Den store forskjell mellom barn og voksne er at barn er fullstendig avhengig av de voksnes holdninger og handlinger, både hjemme og i det offentlige rom. De er avhengige av at de voksne samarbeider både seg i mellom og med barnet. Det de ikke trenger at voksne fordeler skyld seg i mellom. Men vi trenger konstruktiv debatt om de ulike forhold som påvirker barns psykiske helse, og hva barn trenger av oss voksne.
Alle ønsker vi å tilhøre og bidra til et fellesskap. Og det krever ekstra innsats av oss alle, alltid. For å få dette til trenger vi å møte hverandre med anerkjennelse og likeverdighet uansett om vi er foreldre, naboer eller jobber i barnehage, skole, helsevesen eller barnevern.
Det betyr også at vi kan stille krav til hverandre. Også til voksne som møter livets utfordringer når det går på bekostning av barnets ve og vel. Uansett.
Det er å behandle hverandre som voksne og likeverdige. Det stiller også krav til våre politikere med tanke på å bidra til midler for å hjelpe barnefamilier som trenger det ut av fastlåste sosiale og økonomiske situasjoner.
❞ Hva som gjør foreldre til gode nok foreldre handler hvordan foreldrene har det i eget liv, fysisk og psykisk helse.