En hyl­lest til feng­sels­be­tjen­te­ne

Etter fem år som feng­sels­prest i Kris­tian­sand er min tid bak mu­re­ne ved veis ende. Det­te er en takk til de som blir igjen.

Faedrelandsvennen - - MENING - BJARTE LEER-SALVESEN

Førs­te dag på jobb var jeg for­be­redt på å møte fange­vok­te­re, se for deg en macho type som li­ker å sper­re folk in­ne. Men slike vok­te­re møt­te jeg sjel­den el­ler ald­ri. Iste­den­for ob­ser­ver­te jeg so­sial­ar­bei­de­ren, trøs­te­ren, opp­mun­t­re­ren, gle­des­spre­de­ren og lyt­te­ren. Jeg så den som hjel­per inn­sat­te i møte med NAV, etter­vern- og be­hand­lings­til­bu­det i byen. Og jeg møt­te dem som tå­ler å være der i de mør­ke rom­me­ne, trygt til ste­de hos den som er lengst nede.

Selv­sagt er det in­gen idyll bak mu­re­ne, slik det ald­ri vil bli frik­sjons­frie rom der no­en er satt til å iverk­set­te fri­hets­be­rø­vel­sen til døm­te og per­soner i va­re­tekt. Det er en kre­ven­de jobb. Li­ke­vel er det slå­en­de hvor man­ge inn­sat­te som for­tel­ler hvor godt mot­tatt de blir mot­tatt i Kris­tian­sand feng­sel. At de blir møtt med re­spekt, øye­kon­takt og høf­lig tale. En selv­føl­ge, vil kan­skje no­en mene. Sant nok, men slik er det ikke alle ste­der.

Det har vært sterkt å pra­te med uten­lands­ke inn­sat­te de førs­te døg­ne­ne av en so­ning. Ofte er de liv­red­de for po­li­ti og be­tjen­ter, og de ven­ter på da­gen det er de­res tur til å bli ban­ket opp. Før de lang­somt be­gyn­ner å tro det som blir sagt. At det ikke er slike for­hold i nors­ke fengs­ler, kan­skje al­ler minst i Kris­tian­sand. I dis­se da­ger fore­går det en de­batt om sik­ker­he­ten bak mu­re­ne, der det blant an­net dis­ku­te­res om an­sat­te i kri­mi­nal­om­sor­gen skal ano­ny­mi­se­res når det fat­tes ne­ga­ti­ve be­stem­mel­ser mot inn­sat­te i lø­pet av so­nin­gen. De­bat­ten om sik­ker­het er svært vik­tig, men man ikke glem­me den størs­te kon­flikt­dem­pen­de me­ka­nis­men i vår nor­dis­ke mo­dell. At be­tjent­rol­lens fo­kus på dia­log og re­spekt re­du­se­rer kon­flikt­ni­vå­et dra­ma­tisk.

I Kris­tian­sand feng­sel er folk på for­navn med hver­and­re; inn­sat­te, be­tjen­ter samt «inn­lei­de tje­nes­ter» som sko­le og helse­av­de­ling. Det er et tverr­fag­lig team som ar­bei­der for at so­nin­gen skal bli så god som mu­lig, straffe­re­ak­sjo­ne­ne tatt i be­trakt­ning. For ide­elt sett straf­fer en ikke med an­net enn fri­hets­be­rø­vel­se i nors­ke fengs­ler. I viss­het om at alle, in­klu­dert ofre, på­rø­ren­de og stor­sam­fun­net er tjent med at den som slip­per ut også har opp­levd me­ning i so­nings­ti­den. Der det­te skjer, vil det mer­kes på til­bake­falls­pro­sen­ten. I så måte har det vært spe­si­elt in­ter­es­sant å bli kjent med Sol­hol­men over­gangs­bo­lig, der per­soner med lan­ge dom­mer kan få mu­lig­het til å være sis­te del av so­nings­ti­den. På Sol­hol­men er fo­ku­set hele ti­den ret­tet mot det som skjer etter løs­la­tel­se. Halv­par­ten av de an­sat­te er be­tjen­ter, res­ten er so­sial­fag­li­ge og and­re yr­kes­grup­per som er en res­surs for mo­ti­ver­te inn­sat­te. No­en hev­der at det er dyrt å sat­se på den­ne type over­gangs­bo­li­ger. Etter fem år i sys­te­met er jeg over­be­vist om at det dy­res­te vi kan gjø­re er å la være å prio­ri­te­re det vi vet fun­ge­rer: å til­rette­leg­ge for at den som slip­per ut av et feng­sel har størst mu­lig sjan­se til å leve et kri­mi­nal­fritt liv. Det er den inn­sat­te selv som har an­sva­ret for det­te, selv­sagt, men den som får støt­te på vei­en har mye stør­re sjan­ser for å nå sine mål.

Hver jule­tid kom­mer det brev og post­kort til Kris­tian­sand feng­sel fra tid­li­ge­re inn­sat­te som sen­der en hil­sen og tak­ker for be­hand­lin­gen de fikk.

I ngen yr­kes­grup­per er per­fek­te, og kan­skje le­ses dis­se or­de­ne av no­en av de inn­sat­te som de sis­te åre­ne har kla­get til meg over pro­ble­mer i so­nings­ti­den. Det er også en del av bil­det. Der no­en har makt oven­for and­re, er det dess­ver­re all­tid en fare for makt­mis­bruk. Jeg vil li­ke­vel hev­de at be­tjen­te­ne i Kris­tian­sand feng­sel er av de mest un­der­vur­der­te yr­kes­grup­pe­ne i vår lands­del. Det gjel­der selv­sagt fle­re pro­fe­sjo­ner som «job­ber i det skjul­te» og som har sterk taus­hets­plikt. Det som er skjult for oss, har vi så lett for å ta for gitt. El­ler vi for­mer våre opp­fat­nin­ger av tab­lo­i­de inn­slag og tv-ver­sjo­nen av yr­kes­grup­pen.

Hver jule­tid kom­mer det brev og post­kort til Kris­tian­sand feng­sel fra tid­li­ge­re inn­sat­te som sen­der en hil­sen og tak­ker for be­hand­lin­gen de fikk. For meg har det­te vært et rø­ren­de ek­sem­pel på den spreng­kraft som lig­ger også i en så skjev makt­re­la­sjon. Så len­ge vi mø­ter hver­and­re med åpen­het og re­spekt, kan selv et feng­sels­opp­hold inne­hol­de me­ning, ut­vik­ling og var­me. F eng­sels­be­tjen­te­nes man­dat er å be­dri­ve fri­hets­be­rø­vel­se, fy­sisk låse per­soner in­ne. Hel­dig­vis mak­ter de no­en gan­ger å åpne and­re ty­per rom, slik at de ser de inn­sat­tes be­hov og bi­drar til at vei­en til­ba­ke til sam­fun­net blir noe let­te­re. Med and­re ord: slik at de ut­øver kri­mi­nal­om­sorg i or­dets bes­te be­tyd­ning. Enda no­en år lig­ger Kris­tian­sand feng­sel på top­pen av ting­hu­set. Nes­te gang du går for­bi, kan du sen­de et an­er­kjen­nen­de nikk mot «Ting­top­pen». Der be­tjen­te­ne ut­øver den­ne kre­ven­de og vik­ti­ge job­ben på veg­ne av oss alle.

FOTO: ARKIV

Det er slå­en­de hvor man­ge inn­sat­te som for­tel­ler hvor godt mot­tatt de blir mot­tatt i Kris­tian­sand feng­sel. At de blir møtt med re­spekt, øye­kon­takt og høf­lig tale, skri­ver ar­tik­kel­for­fat­te­ren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.