Ute- og hjemme­sei­le­ren – og ild­ha­vet ved Åger­øya

Ute­sei­ler el­ler hjemme­sei­ler? Til­fel­dig­he­ter av­gjor­de hvil­ke sjø­folk som var ute un­der hele kri­gen i al­li­ert tje­nes­te og de som var i nors­ke far­vann og – of­test me­get ufri­vil­lig – un­der tysk kom­man­do.

Faedrelandsvennen - - VITEN - TEKST: JOSTEIN BLOKHUS

– For no­en bil­der! Se på den be­skyt­nin­gen. Det var ikke rart at in­gen over­lev­de, sier Ha­rald Faus­kan­ger An­der­sen og Mar­don Sæ­th­re.

De stu­de­rer de dra­ma­tis­ke fo­to­gra­fi­ene fra den gang det nors­ke tank­ski­pet «In­ger Jo­hanne», som var i tysk tje­nes­te, 15. ok­to­ber 1944 ble skutt i senk av en hær­ska­re bri­tis­ke fly. Sam­me skjeb­ne fikk følge­bå­ten, vakt­ski­pet «Mo­sel». Beg­ge sank uten­for Åger­øya i Hø­våg.

Blant de man­ge som om­kom i ild­ha­vet, var Ans­gar Hil­mar Sæ­th­re, Mar­dons far. Selv var Mar­don bare to og et halvt år gam­mel da fa­ren ble drept. Ans­gar had­de gif­tet seg med Syn­nø­ve Svendsen fra Kris­tian­sand i 1941, og fa­mi­li­en bod­de i Ber­gen.

Ha­ralds far var også sjø­mann, men fikk en helt an­nen skjeb­ne. Ak­sel Øs­ter­berg An­der­sen var i uten­riks­fart gjen­nom hele kri­gen, ble hed­ret med me­dal­jer og end­te sin farts­tid på danske­fer­je­ne.

– HJEMMESEILERNE LITE PÅAKTET

Ha­rald Faus­kan­ger An­der­sen har len­ge in­ter­es­sert seg for kri­gen og sit­ter i sty­ret for «Hest­man­den». Den sis­te ti­den har han gravd litt i his­to­ri­en rundt de to vidt for­skjel­li­ge skjeb­ne­ne til Ak­sel og Ans­gar.

– Min «mis­sion» i det­te er hjemmeseilerne. Man­ge hund­re nors­ke sjø­folk døde i tysk tje­nes­te. Dis­se er i vel­dig li­ten grad blitt påaktet. Had­de ikke dis­se sjø­fol­ke­ne seilt un­der kri­gen, had­de folk rett og slett sul­tet i hjel i Nord-nor­ge. Det­te var den for­sy­nings­lin­jen de had­de, sier han.

Ans­gar var ikke na­zist. Han var en av de man­ge sjø­fol­ke­ne som ble stilt over­for et nær­mest umu­lig valg.

– De ble nær sagt tvangs­re­krut­tert: «Her er bå­ten! Den skal du job­be på!» Nek­tet de, kun­ne de bli satt på Gri­ni el­ler bli sendt til Tysk­land. Det var et umu­lig valg. Ans­gar måt­te for­sør­ge fa­mi­li­en, sier Ha­rald.

Ans­gar var født i Ber­gen i 1899. Da kri­gen brøt ut, var han ma­skin­sjef om bord på mo­tor­tan­ke­ren «In­ger Jo­hanne». Ski­pet var byg­get i 1938 og til­hør­te Ja­cob Kjø­des re­de­ri i Ber­gen. 9. april 1940 be­fant det seg i svensk far­vann og ble etter mye om og men ut­le­vert til nors­ke nazi­myn­dig­he­ter og re­kvi­rert av tys­ker­ne. Det fikk nav­net «Inge­borg», og med norsk mann­skap le­ver­te ski­pet ben­sin til tys­ker­nes an­legg langs kys­ten.

ANGREPET AV 38 FLY

15. ok­to­ber 1944 var ski­pet på vei fra Oslo til Kris­tian­sand med ben­sin. Den om­byg­de trå­le­ren «Mo­sel» fulg­te med som vakt­båt. Dis­se bå­te­ne for­me­lig strut­tet av ka- no­ner og ble kalt for pinn­svin.

Den lil­le kon­voi­en var lyk­ke­lig uvi­ten­de om at skjeb­nen var i ferd med å inn­hen­te dem. Fra en fly­base i Banff i Skott­land var hele fi­re skvad­ro­ner fra Royal Air For­ce un­der­veis. Må­let var skips­tra­fik­ken i Ska­ger­rak. Fly­styr­ken be­stod av 21 Be­au­figh­te­re og 17 Mosqui­to-fly.

De fant in­gen an­greps­mål over Dan­mark og drei­de nord­over mot Nor­ge. Uten­for Brekke­stø kom de over de to ski­pe­ne, og klok­ka 15.18 gikk de til an­grep. «Mo­sel» åp­net ild med alt den had­de av skyts, men var helt sjanse­løs.

Etter få mi­nut­ter var tank­ski­pet skutt i brann og ble land­satt på en li­ten hol­me uten­for Åger­øya. Her ble ski­pet lig­gen­de og bren­ne i hele seks da­ger. Bran­nen var så hef­tig at Åger­øya var opp­lyst om net­te­ne. Det nors­ke mann­ska­pet på 14 mann pluss sju tys­ke sol­da­ter om­kom. Mu­li­gens var det en nord­mann som over­lev­de, men det fins det in­gen do­ku­men­ta­sjon på.

Også «Mo­sel» ble kraf­tig be­skutt og fikk en full­tref­fer i ma­skin­rom­met. Skål­d­het damp strøm­met ut og drep­te 20 av be­set­nin­gen på 21 tys­ke­re. Fem ble fun­net og tatt inn til land, mens res­ten ble med «Mo­sel» til bunns. Etter 18 mi­nut­ter dro fly­ene uskadd til­ba­ke til Skott­land.

PROSJEKTIL INN I BRANNMUREN

– Min on­kel, An­ders Thor­sen, bod­de på Åger­øya med tan­te Thor­dis og min ku­si­ne El­len som var fi­re år. On­kel had­de vært med og red­det folk fra «Rio de Ja­neiro» da laste­ski­pet ble tor­pe­dert uten­for Ju­støya av en polsk ubåt 8. april 1940. Og den­ne da­gen i 1944 smalt det igjen. Tan­te og on­kel gikk i kjel­le­ren sam­men med lil­le El­len. Mu­re­ne på dis­se hu­se­ne i Åge­røy­havn er bre­de. Så der føl­te de seg tryg­ge, for­tel­ler Ha­rald Faus­kan­ger An­der­sen.

Men skjule­ste­det var langt fra trygt. Mens Ha­ralds tan­te og on­kel sto nede i kjel­le­ren og lyt­tet til bom­bar­de­men­tet, smalt det i veg­gen oppe. Et sporlys­pro­sjek­til had­de gått gjen­nom veg­gen og inn i en brann­mur.

– Det kun­ne ha tatt fyr, men det gjor­de det hel­dig­vis ikke. I dag er vi tre søs­ken som ei­er det­te hu­set, og mer­ket i brannmuren har vi ennå, sier han.

Ans­gar Hil­mar Sæ­th­re var blant dem som om­kom i flamme­ha­vet på «In­ger Jo­hanne». Og i Ber­gen satt en­ken til­ba­ke med en li­ten gutt. Det må ha vært tungt. Å ha hatt en mann som var drept i tysk tje­nes­te – om det var ald­ri så ufri­vil­lig – had­de in­gen høy sta­tus.

Etter kri­gen flyt­tet en­ken og bar­net til Kris­tian­sand. Hun vil­le ald­ri snak­ke om det som had­de skjedd. Hør­te hun en tysk stem­me på ra­dio, slo hun av.

VAR PÅ ET «LUCKY SHIP»

His­to­ri­en til Ha­ralds far, Ak­sel Øs­ter­berg An­der­sen, ble an­ner­le­des. Han var født i 1918 på Åger­øya. Etter tek­nisk fag­sko­le og verk­sted­tid på KMV reis­te han til sjøs som smø­rer med M/T «Po­ly­cast­le» av Kris­tian­sand i mars 1939.

Året etter tok han ma­ski­nist­ser­ti­fi­kat og var om bord i det sam­me ski­pet i sju år. 9. april 1940 had­de «Po­ly­cast­le» nett­opp kom­met ut av Mid­del­ha­vet og var på vei til Aruba for å las­te for New York. Sei­ne­re seil­te ski­pet stort sett med olje fra Ka­ri­bi­en til Ca­na­da.

At­lan­te­ren var full av tys­ke ubå­ter. Det var nære på fle­re gan­ger. Kon­voi­er bå­de før og etter ble angrepet, mens de selv slapp unna. «Po­ly­cast­le» var et «lucky ship». Selv et ma­skin­ha­va­ri i Ka­ri­bi­en, der de ble lig­gen­de og dri­ve for vær og vind, kom de fra i god be­hold.

Da fre­den kom, ble det bå­de fri­hets- og del­ta­ker­me­dal­je. Sei­ne­re ar­bei­det han som ma­skin­sjef på en rek­ke danske­fer­jer før han mønst­ret av for godt i 1981. Ak­sel døde i 1995.

– Min far ble en av hel­te­ne. Sam­ti­dig kan jeg ikke fri meg fra å ten­ke at man­ge av de sjø­fol­ke­ne som ble drept i tysk tje­nes­te, like gjer­ne kun­ne endt opp som kol­le­ger av min far, gitt at om­sten­dig­he­te­ne var an­ner­le­des. For en tra­ge­die, ikke bare mis­tet de li­vet, men de tje­neste­gjor­de mot­vil­lig på

feil side! sier Ha­rald Faus­kan­ger An­der­sen.

LIVSVIKTIG TRANSPORT

Nor­ges vik­tigs­te bi­drag un­der kri­gen var det han­dels­flå­ten og sjø­fol­ke­ne som sto for. Et un­der­vis­nings­opp­legg er la­get for sko­le­ne av Stats­ar­ki­vet i Kris­tian­sand, In­ter­kom­mu­nalt arkiv og Stif­tel­sen Ar­ki­vet. Her pe­kes det på at det var in­gen land­jord som for­bandt de tre sto­re al­li­er­te, Sov­jet­unio­nen, Stor­bri­tan­nia og USA. Alt av vå­pen, driv­stoff og mat måt­te fraktes over ha­vet. Nor­ge var ver­dens fjer­de størs­te skips­farts­na­sjon, en stor­makt på bøl­ge­ne. Det ble svært vik­tig for de krig­fø­ren­de å sik­re seg kon­trol­len over nors­ke skip.

Ikke minst tak­ket være nors­ke kap­tei­ner som ikke lot seg lok­ke av na­zis­te­ne til å sei­le hjem til Nor­ge, kom det al­ler mes­te av han­dels­flå­ten un­der al­li­ert kon­troll. Ek­sil­re­gje­rin­gen i Lon­don re­kvi­rer­te alle ski­pe­ne inn i ett fel­les stats­re­de­ri, Nor­traship.

Driv­stoff er av­gjø­ren­de i en krig. Sær­lig un­der «The batt­le of Bri­tain» høs­ten 1940 var si­tua­sjo­nen pre­kær, og halv­par­ten av bri­te­nes driv­stoff ble trans­por­tert til øy­ri­ket på norsk kjøl.

Men også hjemmeseilerne får sin an­er­kjen­nel­se i un­der­vis­nings­opp­leg­get. Det pe­kes på at de sør­get for livsviktig transport og for­sy­nin­ger lan­det rundt.

– EN LANG OG KROKET VEI

Stif­tel­sen Ar­ki­vet fikk i 2016 mid­ler til å etab­le­re Norsk senter for krigs­sei­ler­his­to­rie og til drift av det nye Krigs­sei­ler­re­gis­te­ret. Bjørn Tore Ro­sen­dahl, his­to­ri­ker ved Stif­tel­sen Ar­ki­vet, har krigs­sei­ler­nes his­to­rie som fag­om­rå­de.

– Det har vært en lang og kroket vei for hjemmeseilerne å få no­en an­er­kjen­nel­se. For­hol­det mel­lom ute­sei­ler­ne og hjemmeseilerne har ikke vært godt, hjemmeseilerne ble ugle­sett. Men det har vært no­en hyg­ge­li­ge mile­pæ­ler. Kong Olav nevn­te dem i en bi­set­ning i en tale og sa at de også gjor­de en vik­tig jobb. Og det­te be­tyd­de nok mye, sier Ro­sen­dahl.

Mile­pæl num­mer to kom i stor­ver­ket om han­dels­flå­ten i krig. Her skrev Lau­ritz Pet­ter­sen at ute­sei­ler­ne seil­te for Nor­ges fri­het og hjemmeseilerne for Nor­ges over­le­vel­se.

Enda en mile­pæl var Sjø­men­ne­nes minne­hall i Sta­vern. 8. mai 2015 ble minne­pla- tene i hal­len sup­plert med enda fi­re pla­ter, over de som om­kom i in­nen­riks­far­ten un­der and­re ver­dens­krig.

– IKKE NOE VALG

– Det var ikke snakk om å vel­ge for hjemmeseilerne. Og det var man­ge ty­per transport, fra lo­ka­le fer­jer til frakt av ben­sin. Over 100 hop­pet i sjø­en og la på svøm inn til Sve­ri­ge når de pas­ser­te langs land. And­re drev etter­ret­ning. Ofte gjor­de fa­mi- liefor­hold at de føl­te at de måt­te være om bord. Det­te var leve­brø­det de­res. De løp sam­me ri­si­ko som ute­sei­ler­ne. Ja, i 1944 var det fle­re nord­menn som om­kom i hjemme­flå­ten enn i ute­flå­ten, sier Ro­sen­dahl.

– No­en av sjø­fol­ke­ne flyk­tet. Ja vel, så sit­ter kone og barn igjen. Hva skal de gjø­re? Det­te var dje­ve­lens al­ter­na­tiv, sier Ha­rald Faus­kan­ger An­der­sen.

Hel­dig­vis fant man lev­nin­ge­ne av Ans­gar Hil­mar Sæ­th­re. Han ble iden­ti­fi­sert på grunn av den rin­gen sønne­søn­nen Knut har i dag. Den var helt so­te­te da han fikk den. Der­med fikk fa­mi­li­en en grav å gå til, på Kris­tian­sand kirke­gård. Det tok lang tid før Syn­nø­ve fikk sin pen­sjon og an­er­kjen­nel­se som krigs­enke.

FOTO: IMPERIAL ERIK BAKKEVIG OG TELEMARK TELEMARK»» AV UTEN­FOR AUST AUST-AGDERAGDER BOKA «SKIPSFORLIS WAR MUSEUM, FRA

Raf-fly­ene. av de 38 an­gri­pen­de

Bil­det er tatt fra ett

«Mo­sel» be­sky­tes hef­tig.

FOTO: KJARTAN BJELLAND

Mar­don Sæ­th­re og Ha­rald Faus­kan­ger An­der­sen had­de beg­ge fed­re som var til sjøs un­der kri­gen. Fe­d­re­nes skjeb­ner ble svært for­skjel­li­ge.

FOTO: PRI­VAT

Ans­gar Hil­mar Sæ­th­re var blant de om­kom­ne da tank­ski­pet «In­ger Jo­hanne» ble skutt i brann.

FOTO: PRI­VAT

Ak­sel Øs­ter­berg An­der­sen, født på Åger­øya i 1918, til­hør­te ute­flå­ten un­der hele kri­gen.

FOTO: ER­LING SKJOLD, FRA BOKA «SKIPSFORLIS UTEN­FOR AUST-AG­DER OG TELEMARK» AV ERIK BAKKEVIG

«Mo­sel» ble opp­rin­ne­lig bygd som en si­vil trå­ler, men ble re­kvi­rert av de tys­ke myn­dig­he­te­ne. Bå­ten fun­ger­te bå­de som mine­svei­per og vakt­båt og gikk i føl­ge med «In­ger Jo­hanne».

FOTO: BER­GEN SJØFARTSMUSEUM, FRA BOKA «SKIPSFORLIS UTEN­FOR AUST-AG­DER OG TELEMARK» AV ERIK BAKKEVIG

Mo­tor­tan­ke­ren «In­ger Jo­hanne» var bygd i Lü­beck i 1938 og eid av Ber­gens­re­de­ri­et Ja­cob Kjøde & Co. Ski­pet ble re­kvi­rert av tys­ker­ne og frak­tet ben­sin til an­legg langs kys­ten.

FOTO: IMPERIAL WAR MUSEUM, LON­DON, FRA BOKA «SKIPSFORLIS UTENFORAUST-AGDERUTENFOR AUST-AG­DER OG TELEMARK»TELEMARK AV ERIKER BAKKEVIG

Mo­tor­ta Mo­tor­tan­ke­ren «In­ger Jo­hanne

» ble skutt i senk av en sverm fly­ene. med bri­tis­ke fly 15. ok­to­ber

1944. Det­te dra­ma­tis­ke bil­det er tatt fra ett av de an­gri­pen­de

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.