Å være hør­sels­hem­met

Å være hør­sels­hem­met barn på 60-tal­let, var ikke en­kelt. Det var lite for­stå­el­se. De ble sett som dum­me og det ble også vel­dig mye mob­bing.

Faedrelandsvennen - - MENING - STEI­NAR AL­BERT FINDAHL-KVERKILD

Jeg mis­tet hør­se­len som 4 åring, etter en syk­dom og hør­se­len ble grad­vis dår­li­ge­re. Da jeg var 10 år, ble jeg over­ført til Hør­sels­klas­se­ne på Sol­hol­men sko­le og ti­den med gode klasse­ka­me­ra­ter tok slutt. Og 6 skole­år fulg­te med mob­bing, og alene­tid i fri­mi­nut­te­ne. På grunn av mitt hør­sels­pro­blem, og for­di jeg nå had­de 8 km skole­vei, ble en­som­he­ten mye stør­re. Jeg var fort­satt op­ti­mist og un­der­holdt meg selv, med syk­ling og an­nen ak­ti­vi­tet. Etter som åre­ne gikk, sav­net jeg noen ven­ner. Men det var ikke lett når jeg hør­te så dår­lig. eg be­gyn­te å job­be på ADH i 1973, En jobb som jeg triv­des i. Selv om det fra ar­beids­gi­ver ikke var noen for­stå­el­se for hør­sels­hem­me­de, klar­te jeg li­ke­vel å byg­ge opp et godt ka­me­rat­skap med mine ar­beids­ka­me­ra­ter. Det var jo mye som måt­te skri­ves for at jeg kun­ne føl­ge med. Men alle var flin­ke til å skri­ve til meg. Det var man­ge sto­re ut­ford­rin­ger å være hør­sels­hem­met i ar­beids­li­vet, men jeg had­de all­tid en sterk på­gangs­mot og vil­je til å ikke gi opp, uan­sett hvor sto­re pro­ble­me­ne var. Det var man­ge mis­for­stå­el­ser, fra begge kan­ter, men det gikk greit, selv om det var bein­hardt. Min mor bruk­te all sin tid og kref­ter til å støt­te meg, Etter hen­nes død i 2000, be­stem­te jeg meg for å job­be vi­de­re med kam­pen hun før­te for at jeg skul­le få et godt liv. Jeg inn­så at hvis jeg ikke forts. å kjem­pe, vil­le min mors kamp ha vært for­gje­ves. or ti år si­den fikk jeg til­bud om CI operasjon. Det vil si at en led­ning fra sne­gle­hu­set gjen­nom ho­det, til en mag­net på hode­skal­len, hvor jeg fes­ter en mot­ta­ker. En slik operasjon gir en me­get god hør­sel. Det var man­ge mot­fore­stil­lin­ger til den­ne ope­ra­sjo­nen, men jeg valg­te å si ja. Noe jeg ald­ri har ang­ret på. Det var som om ver­den åp­net seg i lyd. Det førs­te jeg sa da ly­den kom var at jeg ald­ri had­de trodd at jeg had­de hørt så dår­lig. Nes­ten over nat­ten, kun­ne jeg høre man­ge ly­der.

Det er fan­tas­tisk, selv i dag å stå på busstop­pet og høre «mor­gen­kon­ser­ten» fra fug­le­ne. En ting som over­ras­ket meg, var at vin­den har lyd, og er ab­so­lutt ikke stil­le. Jeg hø­rer bi­le­ne bak meg, len­ge før jeg ser dem, Jeg er ikke av­hen­gig av munn­av­les­ning Jeg har lært meg å spil­le gi­tar, jeg kan høre hun­den min, sine man­ge hun­de språk, Jeg føl­ger med

JFpå ra­dio og får ny­he­ter og vær fra ra­dio­en. Jeg kan høre hva som syn­ges, selv om jeg ikke kjen­ner san­gen fra før. Jeg kan høre på stem­men hvem som snak­ker. Det er man­ge opp­le­vel­ser jeg har med min nye hør­sel og den blir bed­re og bed­re for hver dag. eg har fått et helt nytt liv. Ar­beids­mes­sig fun­ge­rer jeg mye bed­re, Folk har ikke skre­vet til meg på ti år. Jeg er frem­de­les i sam­me jobb, nå på UIA. Det enes­te skå­ret, er at jeg bur­de hatt den­ne ope­ra­sjo­nen da jeg var yng­re. Men jeg er glad for at jeg får mine sis­te år som nor­malt hø­ren­de. Mis­for­stå­el­ser har for­svun­net, jeg er blitt mer åpen mer livs­glad.

JDet er fort­satt man­ge som ikke har for­stått el­ler vil for­stå at jeg er et helt nytt men­nes­ke, hø­rer helt per­fekt og er åpen til å pra­te. Jeg tref­fer dag­lig man­ge ukjen­te. Folk som ald­ri har kjent meg som hør­sels­hem­met. Dis­se li­ker jeg å pra­te med, og opp­le­ve fel­les­skap. Som vok­sen, tok jeg sko­le­as­sis­tent­ut­dan­nel­se med bes­te ka­rak­ter. Nå full­fø­rer jeg spe­sial­pe­da­go­gikk for sko­le­as­sis­ten­ter.

Mitt mål er at IN­GEN barn og unge må opp­le­ve den mot­gan­gen jeg har opp­levd. Vi må få bort mob­bing på sko­ler, i fri­ti­den og i ar­bei­det. Det er tra­gisk at funk­sjons­hem­me­de opp­le­ver mot­gang. Selv­mord har hatt sine tra­gis­ke ut­fall, og selv­mord vil fort­set­te Jeg had­de selv mine tan­ker om selv­mord som ung, men had­de ikke mot til det. Vi må bli flin­ke­re til å ta vare på hver­and­re. Jeg ser min nye livs­kva­li­tet som et øns­ke å for­bed­re sam­fun­net. Det er ikke lett, for først må jeg få folk til å for­stå at jeg har end­ret meg helt etter den­ne ope­ra­sjo­nen... Jeg job­ber ak­tivt for å kom­me meg ut, tref­fe and­re men­nes­ker. Være en del av sam­fun­net. Det er en kamp. ivs­kva­li­te­ten min, som jeg nå opp­le­ver, er in­gen mi­ra­kel, men en vil­je, en sterk vil­je til å kjem­pe og ikke gi opp, Det nyt­ter ikke å sit­te og ven­te på

Lat noe skal skje. Jeg må gjø­re noe selv. Jeg vil ta kon­takt med en sko­le for å bli led­sa­ger for funk­sjons­hem­me­de barn. Jeg vil gi mo­tet til de som er langt nede. Jeg vil job­be for et bed­re sam­funn for alle. I dis­se da­ger får jeg min etter­leng­te­de el-syk­kel, så da blir det man­ge syk­kel­tu­rer i som­mer, møte na­tu­ren, møte men­nes­ker. Jeg har ikke evig liv .Jeg kan ikke sit­te ro­lig og se ver­den gå un­der. Vi må byg­ge et sam­funn for alle. De som har kjent på krop­pen hvor­dan det er å være funk­sjons­hem­met, har mer er­fa­ring enn de som le­ser om det i en bok. Det er vik­tig at per­soner med er­fa­ring, som kjen­ner til hvor­dan det er å være an­ner­le­des, kan være en ver­di, en støt­te for and­re. Jeg er vil­lig til å være en som kan hjel­pe dem som tren­ger den støt­ten. Det er vik­tig at funk­sjons­hem­me­de, uan­sett type, må in­te­gre­res med and­re men­nes­ker, være med på det sam­fun­net til­byr. Om de tren­ger til­rette­leg­gin­ger, må vi få det til. Jeg stil­ler gjer­ne opp som led­sa­ger for at barn og unge skal få opp­le­ve det som nor­ma­le men­nes­ker opp­le­ver. Hvis man ikke får være med på det, kan det ska­de i vok­sen al­der. Det er ikke alle som har den styr­ke som trengs. Jeg er glad i mine med­men­nes­ker og i å være en del av sam­fun­net.

ARKIVFOTO: REI­DAR KOLLSTAD

Mitt mål er at IN­GEN barn og unge må opp­le­ve den mot­gan­gen jeg har opp­levd. Vi må få bort mob­bing på sko­ler, i fri­ti­den og i ar­bei­det, skri­ver kro­nikk­for­fat­te­ren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.