Det var en gang…

Faedrelandsvennen - - NÆRT - METTE B. STOVELAND

1. Kong. 19, 3-13

Slik be­gyn­ner even­ty­re­ne, og slik kun­ne den­ne his­to­ri­en fra konge­bo­ken gjer­ne be­gynt, for den hø­res mest ut som en even­tyr­for­tel­ling. Den hand­ler om Elia, som er ut­slitt i tje­nes­ten for Gud, og sam­ti­dig redd for live sitt. Han opp­sø­ker Gud, på Guds fjell Horeb. Der sier Gud at Elia kan få stil­le seg opp, så skal Gud gå for­bi. Elia gjør som han blir bedt om.

Først kom­mer en gru­som storm som rev­ner klip­per og knu­ser fjell, men Gud er ikke i na­tur­kref­te­ne. Så kom­mer et vold­somt jord­skjelv, men Gud er ikke i ka­ta­stro­fen. Der­et­ter kom­mer ild, men Gud er hel­ler ikke i il­dens øde­leg­gel­ser. Etter det­te kom ly­den av en skjør still­het. Og ut av still­he­ten kom Guds stem­me. Da fikk Elia leg­ge frem det han had­de på hjer­tet. Og Gud snak­ket til ham. I still­he­ten sam­tal­te Gud med sin tje­ner. Og de la nye pla­ner.

Even­tyr? Jeg er helt sik­ker på at his­to­ri­en sier noe sant om Gud. Han for­mid­ler seg ikke gjen­nom øde­leg­gel­ser og ka­ta­stro­fer. Men i still­he­ten er Han å fin­ne. I still­he­ten kom­mu­ni­se­rer Han med sine, og hans Ånd vei­le­der dem til å re­pa­re­re det knus­te og for­so­ne det øde­lag­te.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.