Is­rael har be­sei­ret pa­le­sti­ner­ne mi­li­tært. De er også i ferd med å gjø­re det po­li­tisk.

50 år etter Seks­da­gers­kri­gen er det kan­skje på tide å inn­se at høyre­si­den i Is­rael har vun­net, og at kam­pen for en egen pa­le­stinsk stat er tapt. Det bør be­kym­re alle som er opp­tatt av den jø­dis­ke sta­tens over­le­vel­se.

Faedrelandsvennen - - FORSIDE -

Vi­dar Ud­jus, po­li­tisk re­dak­tør

Man­dag er det 50 år si­den Seks­da­gers­kri­gen brøt ut. Kri­gen som for­and­ret Midt­østen. Lil­le Is­rael vant en knu­sen­de mi­li­tær sei­er over ara­bis­ke nabo­land. Og erob­ret sto­re om­rå­der. Der­iblant Vest­bred­den og Gaza, det som res­ten av ver­den nå de­fi­ne­rer som Pa­le­sti­na.

Og si­den har det vært sånn. Til tross for en lang rek­ke freds­for­søk og pro­ses­ser for å få til en to­stats­løs­ning. Oslo-pro­ses­sen i 1993 var den mest bane­bry­ten­de. Alle and­re for­søk har byg­get på den.

Men imens har Is­rael byg­get bo­set­tin­ger på ok­ku­pert land. Byg­get og byg­get. På Vest­bred­den. I Øst-je­ru­sa­lem. Og rundt Øst-je­ru­sa­lem. Både når for­hand­lin­ger med pa­le­sti­ner­ne har på­gått - for å kjø­pe seg fred blant bo­set­ter­ne. Og når for­hand­lin­ger med pa­le­sti­ner­ne ikke har på­gått - da har det jo ikke vært noen freds­pro­sess å ta hen­syn til. Og sær­lig når pa­le­sti­ner­ne har gjen­nom­ført ter­ror­ak­sjo­ner - for å straf­fe dem. R esul­ta­tet er skrem­men­de, el­ler im­po­ne­ren­de, alt etter hvor man står. Det er uan­sett dra­ma­tisk, ja kan­skje helt av­gjø­ren­de: 50 år etter at Is­rael erob­ret Vest­bred­den (Judea og Sa­ma­ria) bor det iføl­ge det is­ra­els­ke in­nen­riks­de­par­te­men­tet 390.000 jø­der der. Og 375.000 jø­der i «om­dis­ku­ter­te om­rå­der» i Je­ru­sa­lem, det vil si i det pa­le­stins­ke ØstJe­ru­sa­lem.

Det er sær­lig høyre­si­den og de re­li­giø­se i Is­rael som har kjem­pet for å byg­ge bo­set­tin­ger. For­må­let har vært to­delt. De vil­le la jø­der kom­me til­ba­ke til og bo­set­te seg i bi­bels­ke om­rå­der. Og de vil­le ska­pe så­kal­te fakta på bak­ken, det vil si: gjø­re en pa­le­stinsk stats­dan­nel­se umu­lig.

Det sis­te må­let har de langt på vei opp­nådd. Bo­set­tin­ge­ne er etab­lert til dels langt in­ne på Vest­bred­den. Med egne vei­er som kun kan bru­kes av bo­set­ter­ne. Pa­le­sti­na de­les opp i en­kla­ver. Slik det nå ser ut, kan en pa­le­stinsk stats­dan­nel­se knapt bli en leve­dyk­tig, sam­men­hen­gen­de en­het. D e som fort­satt job­ber for en to­stats­løs­ning pe­ker på et vik­tig po­eng, nem­lig at de fles­te bo­set­ter­ne bor i det som etter hvert har blitt byer. Og at pa­le­sti­ner­ne etter alt å døm­me vil god­ta at de av dis­se by­ene som lig­ger nær­mest inn til sel­ve Is­rael, vil bli inn­lem­met i den jø­dis­ke sta­ten i en for­hand­lings­løs­ning. Mot at pa­le­sti­ner­ne får til­ba­ke til­sva­ren­de land­om­rå­der and­re ste­der.

Men selv om man tar høy­de for det, vil tro­lig et sted mel­lom 100.000 og 150.000 bo­set­te­re måt­te flyt­tes hvis et fritt Pa­le­sti­na skal opp­ret­tes. Alle som så hvor vans­ke­lig det var å eva­ku­ere rundt 7000 jø- dis­ke bo­set­te­re fra Gaza i 2005, kan fore­stil­le seg hvor vans­ke­lig det blir å flyt­te det mange­dob­belte fra de religiøst sett mye vik­ti­ge­re om­rå­de­ne på Vest­bred­den.

Det er også et po­eng at det fort­satt er et visst en­ga­sje­ment i Is­rael for en to­stats­løs­ning. For­ri­ge helg del­tok 15.000 i en de­mon­stra­sjon i Tel Aviv mot ok­ku­pa­sjo­nen og for et fritt Pa­le­sti­na. Det var fle­re enn ob­ser­va­tø­rer had­de trodd på for­hånd. Om­trent sam­ti­dig vis­te en me­nings­må­ling at 47 pro­sent av is­rae­ler­ne støt­ter en to­stats­løs­ning ba­sert på gren­se­ne fra før Seks­da­gers­kri­gen, mens 39 pro­sent er imot. L ike fullt fø­ler ikke den jev­ne is­rae­ler noe akutt be­hov for å løse Pa­le­sti­na-pro­ble­met. Is­rael har som etab­lert - og for­ståe­lig - politikk at man ikke vil for­hand­le når mot­par­ten bru­ker vold. Men når det er stil­le, ser man hel­ler ikke noe be­hov for at noe må skje. Satt på spis­sen: Uten vold - hva er pro­ble­met? Og når det kom­mer til valg, stem­mer is­rae­ler­ne mer og mer na­sjo­nal­kon­ser­va­tivt. På de par­ti­ene som ikke vil ha en pa­le­stinsk stat. Som pres­ser på for sta­dig fle­re «fakta på bak­ken» på Vest­bred­den. Og sta­dig nye kon­troll­pos­ter for å øke sik­ker­he­ten for de sta­dig fle­re bo­set­ter­ne. Mens pa­le­sti­ner­ne yd­my­kes, dag etter dag, år etter år.

Den is­ra­els­ke sol­da­ten Oded Na’aman tje­neste­gjor­de to av sine tre år i den mi­li­tæ­re første­gangs­tje­nes­ten på en mi­li­tær kon­troll­post på Vest­bred­den. I boka «The Check­point» be­skri­ver han hvor to­tal kon­trol­len over pa­le­sti­ner­ne er:

«Si­den det mi­li­tæ­re ok­ku­pe­rer lan­det som fien­den bor på, kan man ikke erob­re fien­dens land mer enn man al­le­re­de har gjort. Og så len­ge fien­den ikke har noe land, har den hel­ler ikke noen po­li­tisk uav­hen­gig­het, in­gen mu­lig­het for et si­vilt liv.... Det pa­le­stins­ke fol­ket, som et folk, kan ikke be­sei­res yt­ter­li­ge­re». D et er hele po­en­get. Is­rael har be­sei­ret pa­le­sti­ner­ne mi­li­tært. De er også i ferd med å gjø­re det po­li­tisk, ved at to­stats­løs­nin­gen svin­ner hen.

Men sei­e­ren er ikke va­rig, for­di da­gens si­tua­sjon ikke kan vare. Og det enes­te al­ter­na­ti­vet til en to­stats­løs­ning, er en en­stats­løs­ning. På en måte vil det være den en­de­li­ge sei­e­ren for høyre­si­den i Is­rael.

Den gam­le drøm­men om Eretz Is­rael. Lan­det Is­rael. Fra Mid­del­ha­vet til Jor­dan­el­ven.

Men med den drøm­men føl­ger også fle­re mil­lio­ner pa­le­sti­ne­re. Og i en en­stats­løs­ning vil alle pa­le­sti­ner­ne måt­te få sam­me ret­tig­he­ter som de jø­dis­ke inn­byg­ger­ne. Ret­ten til å rei­se over­alt. Job­be over­alt. Bo­set­te seg over­alt. Og ret­ten til å stem­me.

Slik det er i alle and­re de­mo­kra­tis­ke land.

Men med det for­svin­ner også drøm­men om en egen jø­disk stat. For et Stor-is­rael kan ikke være både jø­disk og de­mo­kra­tisk. I dag bor det iføl­ge of­fi­si­el­le ame­ri­kans­ke tall rundt 12 mil­lio­ner men­nes­ker mel­lom Jor­dan­el­ven og Mid­del­ha­vet. Rundt halv­par­ten er jø­der, den and­re halv­par­ten pa­le­sti­ne­re.

Alle ser at en slik stats­dan­nel­se vil opp­le­ve sto­re ind­re pro­ble­mer. Men så len­ge den is­ra­els­ke høyre­si­den er i ferd med å umu­lig­gjø­re en to­stats­løs­ning, er det en­stats­løs­nin­gen som gjen­står.

I eu­fo­ri­en etter den sjok­ke­ren­de og im­po­ne­ren­de mi­li­tæ­re sei­e­ren i Seks­da­gers­kri­gen, kon­sta­ter­te den nøk­ter­ne og klo­ke is­ra­els­ke uten­riks­mi­nis­te­ren Ab­ba Eban:

«Vi sit­ter her med to be­folk­nin­ger. En av dem har alle si­vi­le ret­tig­he­ter og den and­re er fra­tatt alle ret­tig­he­ter».

50 år se­ne­re er det fort­satt slik. Men slik kan det ikke fort­set­te.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.