Mannens tid er på hell
Vi lever i testosteronalderens siste fase. Det ser kanskje ikke slik ut på bildene av Donald Trumps nærmeste krets, men mannens tid er på hell.
Tre dager etter at han tiltrådte, satte president Trump seg til skrivebordet for å undertegne en presidentordre som vil forverre livet for millioner av kvinner. Rundt ham sto utelukkende menn.
Inntrykket av at patriarkatet fortsatt er den dominerende styreform, blir ikke svekket av statistikker som viser at ni av ti statsledere, sentralbanksjefer og toppsjefer i Fortune 500-selskaper er menn. Men om det fortsatt er mye røff garderobeprat på toppen, høres stadig flere kvinnerøster nedover i samfunnsetasjene. 2016 mistet mennene flertall blant norske leger. To av tre legestudenter er kvinner. Andelen kvinnelige dommere er fordoblet fra årtusenskiftet, til 40 prosent i dag. Kvinnene dominerer jusstudiet, både i antall og karakterer. Hver tredje prest i Den norske kirke er kvinne, og siden flertallet av teologistudentene bærer kjole også utenfor tjeneste, er det antakelig bare et tidsspørsmål før vi får debatten om menn kan bli prester.
Kvinnene overtar stadig flere tidligere mannsyrker, mennene overtar nesten ingen tidligere kvinneyrker. Av de 15 yrkene som er spådd sterkest vekst det neste tiåret, er 12 dominert av kvinner. I Oecd-området er 58 prosent av alle som tar universitetseksamen, kvinner.
Når kvinnene får sine bachelor- og mastergrader, blir de mer seksuelt kresne, og det gir tunge økonomiske utslag. Ulikhet måles som oftest i den såkalte Gini-koeffisienten, men kan også uttrykkes ved den mindre kjente kline-koeffisienten. Ole Paus sang engang den myke mannens melodi, hvor refrenget var et sårt spørsmål om hvorfor ingen ville ligge med ham. Det er en stund siden. I dag vil kvinner gjerne ha myke menn, så lenge de er godt utdannet og har fast jobb. Hva de ikke vil ha, er sengen rotet til av lavt utdannede tapere på arbeidsmarkedet. Da lever de heller alene. Tyskland er de to største singlegruppene høyt utdannede kvinner og lavt utdannede menn. Kjønnsmarkedet har endret seg. Folk treffer ikke lenger sin sjels utkårede på et dansegulv med allmenn adgang. De ser seg om i forelesningssalen, treffer likemenn på jobben og laster ned sjekkeapper hvor algoritmene leter etter paritet.
De fattige mennene er altså ikke blitt dummere, men de er åpenbart blitt bitrere.
IITinder kobler ikke en nyutdannet jurist med en arbeidsløs mann med et frynsete vitnemål fra ungdomsskolen. «Leger gifter seg ikke lenger med sykepleiere, men med andre leger», skriver journalisten Alexander Hagelüken i en fersk bok om den raskt økende økonomiske ulikheten i Tyskland (Das Gespaltene Land).
Tendensen til å velge partner på samme sosioøkonomiske nivå kalles homogami, og er ikke noe Nina Karin Monsen vemmes ved. Homogamiet styrkes fordi kvinner, i motsetning til menn, sjelden gifter seg nedover i status. De velger helst en mann som tjener like mye, eller mer.
Fordi tilbudet av høyt utdannede kvinner har økt kraftig, gifter universitetsutdannede menn seg sjeldnere enn før med noen som har mindre utdannelse. De mindre skolerte er derfor henvist til å gifte seg med hverandre. Den sosiale mobiliteten svekkes, de økonomiske forskjellene øker. iden lavt utdannede menn er aller nederst i denne næringskjeden, blir de presset over på arenaer hvor det er få kvinner. Noen kompenserer ved å investere i det voksende internasjonale konemarkedet, men stadig flere lever livet ufrivillig alene.
Det er lett for disse mennene å tenke at det er personligheten eller maskuliniteten deres som ikke er tiltrekkende nok. I virkeligheten er de ofre i den pågående krigen mot likhetssamfunnet, som begynte under Reagan og Thatcher.
I en ny rapport, Egalitarianism Under Pressure, skriver forskerne
SSimen Markussen og Knut Røed ved Frischsenteret at det også i Norge har vært en oppsiktsvekkende økning i arbeidsløsheten blant menn fra familier med lav inntekt. Personer født inn i de laveste sosioøkonomiske klassene er blitt hengende alvorlig etter i lønnsutviklingen.
Forskerne finner ingen endringer i kognitiv kapasitet som skulle forklare dette relative fallet. e fattige mennene er altså ikke blitt dummere, men de er åpenbart blitt bitrere. De har vokst opp i familier hvor utdannelse ikke blir verdsatt, hoppet av en skole hvor de daglig tapte for de mer velstående, ikke minst jentene, og så oppdaget de at jobbene de tidligere kunne ha utført, er eksportert, automatisert eller oppgradert til noe som krever eksamen. På toppen av det hele får de seg heller ikke dame.
I boken «The End of Men: And the Rise of Women» skriver den amerikanske journalisten Hanna Rosin om amerikanske klinikker som gir vordende foreldre mulighet til å velge kjønn på barnet. 75 prosent av kundene ber om å få
Djenter. De vet at fremtiden er lysest for dem. ønner fra de nederste ti prosentene blant norske familier har fått det verre på alle områder for livskvalitet som forskerne har undersøkt; inntekt, utdanning, helse, familieetablering og forventet livslengde.
Mange av disse sønnene vokser opp til å bli økonomisk marginaliserte og seksuelt frustrerte menn. De ser seg om i vrede og stemmer på politikere som forsøker å konvertere bitterhet til makt. Menn dominerer i velgermassen til høyreekstreme og høyrepopulistiske partier over hele Europa.
Mottrekket er åpenbart: Vi trenger en skole som gir den fattige gutten samme mulighet som den velstående jenten, en skole bemannet med lærere som har tid og kunnskap til å gi den støtten som den fattige ikke får hjemme.
Det er klok kvinnekamp å hindre rekrutteringen av nye bitre menn. Skal kvinnenes tidsalder bli fredeligere enn mannens var, er det lurt å ta vare på han som sitter urolig ved pulten og lurer på om han skal slutte på skolen.
S