SEND INN

Faedrelandsvennen - - ME­NING -

KRO­NIK­KER må være på maks 5000 tegn med mel­lom­rom. Re­dak­sjo­nen for­be­hol­der seg ret­ten til å for­kor­te. Ma­nu­skrip­ter og bil­der re­tur­ne­res bare etter av­ta­le. Opp­gi fullt navn, adres­se og te­le­fon.

Adres­se: de­batt @fvn.no

Kun for­hånds­be­stil­te kro­nik­ker ho­no­re­res. DE­BATT­INN­LEGG må være på maks 2500 tegn med mel­lom­rom. Re­dak­sjo­nen for­be­hol­der seg ret­ten til å for­kor­te. Ma­nu­skrip­ter og bil­der re­tur­ne­res bare etter av­ta­le.

Opp­gi fullt navn, adres­se og te­le­fon. Fædre­lands­ven­nen be­tin­ger seg ret­ten til å lag­re og utgi alt stoff i avi­sen i elek­tro­nisk form. Adres­se: de­batt @fvn.no

elin ny­gård

yen med gam­le tre­vil­la­er i kranse­kake­stil. Malt i gult, rosa, tur­kis el­ler lil­la. Ram­met inn av hvit sta­kitt. Med gynge­sto­ler på ve­ran­da­ene og ha­ger fylt av duft­ran­ker og gam­le, skygge­ful­le trær. By­en med hundre­vis av lyk­ke­li­ge, fritt­gå­en­de hønse­fa­mi­li­er.

●● Vi had­de sett den rødglø­den­de sol­ned­gan­gen og pas­ser­te Har­ry Tru­man Litt­le Whi­te Hou­se på vei mot Du­val Stre­et. Gata som er en enes­te stor fest. En jevn strøm av opp­stem­te folk. Ustøe tu­ris­ter med stett­glass i hån­da, gyn­gen­de i takt med live­mu­sik­ken som strøm­mer ut fra hver enes­te bar. Et myl­der av til­bud. Kon­ky­li­er, tskjor­ter, smyk­ker, ob­skø­ne pynte­fi­gu­rer, ta­rot-re­ad­in­ger, ka­ri­ka­tur­teg­nin­ger. Og regn­bue­flagg vaien­de i den tro­pis­ke bri­sen.

●● Jeg fikk først øye på hun­den. Den sov på et fal­met tep­pe, ikledd sol­bril­ler, smyk­ker og skjerf. Ved si­den lå en opp­slått bok. Som om hun­den had­de sluk­net over en halv­god ro­man midt i alt stå­ket. Jeg for­ven­tet å se en sli­ten hip­pie i bak­grun­nen. En som lot hun­den tig­ge dol­lar nok til enda en rus. I ste­det møt­te jeg det kla­re blik­ket til Cow­boy-geor­ge. En slags Croco­di­le Dun­dee i fem­ti­åre­ne, med gi­tar og ly­sen­de øyne. Jeg stop­pet opp et lite øye­blikk, men gikk vi­de­re. Mer tanke­full enn for litt si­den.

●● Det har all­tid fa­si­nert meg hvor for­skjel­lig vi le­ver liv­e­ne våre og hva som gir oss en me­nings­full til­væ­rel­se. Selv har jeg levd et gans­ke selv­sagt liv. Valgt trygt og for­nuf­tig. Ald­ri tatt sto­re opp­gjør el­ler kon­tro­ver­si­el­le av­gjø­rel­ser. Ald­ri kut­ta tvert. Ald­ri reist vi­de­re.

●● Det tok bare noen kvar­ta­ler før nys­gjer­rig­he­ten tok over­hånd. Jeg snud­de og gikk til­ba­ke. Hei, sa jeg, og sat­te meg ned på as­fal­ten ved si­den av ham. I am Elin. Would you tell me about your li­fe? Hånd­tryk­ket var fast. Smi­let varmt.

●● Han voks­te opp på vest­kys­ten. Beste­mora var bap­tist. Hun stram­met slips­knu­ten, kjem­met hå­ret og tok ham til guds­tje­nes­te hver søn­dag. Du vet, sa han, struk­tur er bra. Barn tren­ger struk­tur. «But I al­ways fought against that.» Rast­løs­he­ten had­de her­jet i ham så len­ge han kun­ne hus­ke. Han røm­te hjemme­fra førs­te gang som fire­åring. Og for godt en gang tid­lig i ten­åra. Han had­de prøvd å pas­se inn. I fa­mi­li­en, i skole­sys­te­met, i ma­ri­nen, i byg­nings­bran­sjen, i ek­te­ska­pet. Men røt­te­ne fant ikke fes­te. Noe drev ham all­tid vi­de­re. Vende­punk­tet kom da han for sis­te gang brøt opp fra alt. På Ha­waii møt­te han fransk-en­gels­ke Pas­ca­le. Ei som had­de kjent på den sam­me rast­løs­he­ten og rot­løs­he­ten. Ei som had­de sam­me for­vent­nin­ger til hva et godt liv kun­ne være. Ei som så og for­sto. Det ble de to. Se­ne­re fikk de ei dat­ter og bo­sat­te seg på Key West. I båt. Nå bod­de de i hver sin båt. Han, kona og dat­te­ra. De treng­te ikke mye. Mat, ben­sin og litt tøy. Få ma­te­ri­el­le go­der, i byt­te mot fri­het. Og ro.

Han had­de prøvd å pas­se inn. I fa­mi­li­en, i skole­sys­te­met, i ma­ri­nen, i byg­nings­bran­sjen, i ek­te­ska­pet.

●● Men hva med am­bi­sjo­ne­ne og drøm­me­ne? Jeg kun­ne ikke hol­de meg for å spør­re. Sva­ret var like fint, som det var en­kelt. «I want to make pe­op­le smi­le.» Og en dag, sa han, har jeg nok til en mo­tor­syk­kel. Da skal vi kjø­re litt igjen. Cam­pe og fiske. Na­tu­ren er min ka­te­dral. Ver­den dri­ves ikke frem­over av sån­ne som Geor­ge. Jeg vet det. Det be­ha­ge­li­ge li­vet mitt, er det folk med vi­sjo­ner og handle­kraft som har gitt meg mu­lig­he­ten til.

●● Like­fullt kjen­te jeg det helt ty­de­lig den­ne kvel­den. Var­men i de enk­le or­de­ne. Ver­den had­de vært et fi­ne­re sted om fle­re møt­te hver­and­re med

●● «I want to make pe­op­le smi­le. I want to make pe­op­le feel good about them­sel­ves. »

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.