Den dø­en­de be­stem­mer

Det er vak­kert å få opp­fylt sitt sis­te øns­ke. Men hva hvis det sis­te øns­ket er å få lov til å dø?

Faedrelandsvennen - - ME­NING -

et førs­te jeg så da de tril­let hen­ne inn i dag­lig­stu­en på syke­hjem­met, var at hun mang­let et ben. Så opp­da­get jeg hvor tomt det var i de små og blas­se øyne­ne. Jeg var yng­re enn jour­na­lis­ter bør være, og skul­le lage min førs­te jule­re­por­ta­sje – en hyg­ge­lig li­ten sak om ge­ne­ra­sjo­ne­nes for­vent­ning til høy­ti­den, had­de re­dak­sjons­sje­fen sagt.

Kvin­nen som satt foran meg med hen­de­ne slapt fol­det i fan­get, var mor til en eld­re kol­le­ga. Han had­de for­mid­let kon­takt, men ikke for­be­redt meg på hva som kun­ne skje da jeg spur­te den gam­le hva hun øns­ket seg til jul. Hun løf­tet ho­det svakt før hun svar­te: «At jeg må få dø!»

Jeg si­ter­te hen­ne ikke. fjor som­mer tok vi be­gra­vel­ses­klær med i fe­rie­ba­ga­sjen. En god ka­me­rat var al­vor­lig syk, og vi ble bedt om å være klar for det ver­ste. Ven­ner send­te bi­drag til minne­or­det jeg had­de lo­vet å skri­ve når den en­de­li­ge be­skje­den kom. Og den kun­ne kom­me når som helst, over­le­gen men­te han ikke vil­le tåle å bli lagt i re­spi­ra­tor. Men fa­mi­li­en pro­te­ster­te. Her skul­le det ikke gis opp før alt var prøvd. De kjen­te den enor­me livs­vil­jen til han som lå der og kjem­pet.

Fem må­ne­der se­ne­re var vi på jule­bord sam­men.

Mel­lom dis­se yt­ter­punk­te­ne, mel­lom den ster­ke vil­jen til liv og det opp­rik­ti­ge øns­ket om å få dø, står helse­per­so­nel­let – og ofte står de i kni­pe. I en stor un­der­sø­kel­se som bladet Syke­plei­en har ut­ført blant tu­sen nors­ke syke­plei­ere, sier seks av ti at de har gitt liv­red­den­de be­hand­ling som ver­ken var øns­ket av pa­si­en­ten, el­ler var guns­tig for den dø­en­de. lei­er­ne for­tel­ler om be­hand­ling så hard at bryst­bei­net brakk, om am­pu­ta­sjon og ream­pu­ta­sjon på en gam­mel kvin­ne som vil­le dø med le­ge­met in­takt. Over halv­par­ten sier at de har opp­levd at de på­rø­ren­des øns­ke om be­hand­ling har gått foran pa­si­en­tens øns­ke om å få dø. Fle­re sier at det er de på­rø­ren­de de be­hand­ler, når de fort­set­ter å gi den dø­en­de næ­ring. De har snak­ket med pa­si­en­ten og vet at hen er klar, men sys­te­met kla­rer ikke å stå imot pres­set fra de på­rø­ren­de.

«Pa­si­en­ten ber til Gud om å få kome heim, vert gjen­tat­te gan­ger be­hand­let for lunge­be­ten­nel­se», skri­ver en av syke­plei­er­ne som har del­tatt i un­der­sø­kel­sen. En an­nen

IEr den dø­en­de i stand til å gi sitt in­for­mer­te sam­tyk­ke til at det lil­le mi­nu­set kom­mer på plass, bør det­te være av­gjø­ren­de for oss and­re.

Pfor­tel­ler om en pa­si­ent som har for­talt både lege og syke­plei­er at han øns­ker å få dø, men ster­ke på­rø­ren­de kre­ver til­tak som er smerte­ful­le og kre­ven­de for pa­si­en­ten. «På­rø­ren­de over­kjø­rer pa­si­en­tens egne øns­ker», står det.

Av de 154 ut­fyl­len­de sva­re­ne på spørs­må­let: «Har du opp­levd at pa­si­en­ter med et ut­talt døds­øns­ke al­li­ke­vel har blitt be­hand- let?», går det an å se fle­re mønst­re. Det ene, og an­ta­ke­lig det vik­tigs­te, er dår­lig el­ler mang­len­de dia­log med de på­rø­ren­de. Hå­pet er det sis­te som dør. Fa­mi­li­en klam­rer seg til hå­pet når pus­ten blir ujevn, blik­ket svik­ter og røs­ten stil­ner. le­re skri­ver at le­ge­ne kvi­er seg for å for­tel­le de som sit­ter rundt sen­gen og så ugjer­ne vil slip­pe ta­ket i en de er glad i, at de mot­ar­bei­der den dø­en­des sis­te vil­je. Men ofte har også le­ge­ne dår­li­ge­re inn­sikt i si­tua­sjo­nen enn plei­er­ne. Plei­er­ne er der hele ti­den, også når pa­si­en­ten er ale­ne. «Når så en lege kom­mer for å ta stil­ling til sa­ken, er det vans­ke­li­ge­re for pa­si­en­ten å si sin me­ning, pluss at da er også ofte på­rø­ren­de (som gjer­ne kjem­per for be­hand­ling) til ste­de i rom­met», skri­ver én. Pa­si­en­ten tør ikke gjen­ta øns­ket når de nær­mes­te er der.

Det hele av­hen­ger av et lite mi­nus­tegn. Står det mi­nus et­ter HLR (hjer­te- og lunge­red­ning), skal pa­si­en­ten bare ha pal­lia­tiv pleie, lind­ren­de om­sorg, på den al­ler sis­te etap­pen. Men syke­plei­er­ne for­tel­ler om vakt­le­ger som ikke vil ta stil­ling til om mi­nus-

Fteg­net skal på plass, el­ler vi­sitt­le­ger som ut­set­ter den vans­ke­li­ge sam­ta­len med de på­rø­ren­de. «Til slutt er det in­gen som har tatt den», skri­ver Syke­plei­en i sin opp­sum­me­ring av un­der­sø­kel­sen.

Al­le som selv har sit­tet ved et døds­leie, kjen­ner igjen tan­ke­ne om at alt må prø­ves for å ut­set­te det uunn­gåe­li­ge. Kan­skje tror vi at li­vet all­tid er å fore­trek­ke fram­for dø­den, uan­sett hvor lite liv det er igjen, og hvor smerte­fullt el­ler slit­somt det er. Kan­skje er det vårt eget savn vi ikke or­ker å kon­fron­te­re, i hvert fall ikke ennå. es­pek­ten for li­vet svek­kes ikke av at vi også har re­spekt for den dø­en­de. En plei­er for­tel­ler om en kvin­ne som «trek­ker sis­te ånde­drag mens på­rø­ren­de krang­ler rundt hen­ne om mang­len­de be­hand­ling og plei­er­nes in­kom­pe­tan­se».

Men så kom­mer jeg på min venn, som ikke kun­ne ar­gu­men­te­re for seg selv. I hans til­fel­le vil­le an­ta­ke­lig sys­te­met trådt til uan­sett, and­re le­ger vil­le til­rådd vi­de­re be­hand­ling. Men like sann­syn­lig er det at fa­mi­li­ens ras­ke og ty­de­li­ge pro­test fikk i gang det sto­re og im­po­ne­ren­de mas-

Rki­ne­ri­et i tide. I dag får han stort sett vil­jen sin. For, som han sier: «Hvem kan si nei til La­sarus?» Nei, hvem kan det?

Men vi kan si nei til en si­tua­sjon der det er uav­klart om det er le­ge­ne, plei­er­ne, de på­rø­ren­de el­ler pa­si­en­ten selv som be­stem­mer når nok er nok. Er den dø­en­de i stand til å gi sitt in­for­mer­te sam­tyk­ke til at det lil­le mi­nu­set kom­mer på plass, bør det­te være av­gjø­ren­de for oss and­re. a bør det ikke bli, som en plei­er skri­ver, at «pro­ble­met opp­står når jeg som syke­plei­er må ar­gu­men­te­re over­for både lege (som gjer­ne vil føye de på­rø­ren­de) og på­rø­ren­de, om at be­hand­ling er uetisk og kan gi uøns­ke­te kom­pli­ka­sjo­ner. Er da redd for å bli opp­fat­tet som en dø­dens di­sip­pel som ikke øns­ker å hol­de pa­si­en­ten i live.»

Le­ge­ne må ta an­svar for at de på­rø­ren­de får trygg og god in­for­ma­sjon om at slut­ten nær­mer seg, og at det bes­te de kan gjø­re er å re­spek­te­re vil­jen til det men­nes­ket som har levd sitt liv og ikke len­ger har noe an­net øns­ke enn å få gå fre­de­lig inn gjen­nom den sis­te dø­ren.

D

IL­LUST­RA­SJONS­FOTO: SCAN­PIX

Le­ge­ne må ta an­svar for at de på­rø­ren­de får trygg og god in­for­ma­sjon om at slut­ten nær­mer seg, og at det bes­te de kan gjø­re er å re­spek­te­re vil­jen til det men­nes­ket som har levd sitt liv og ikke len­ger har noe an­net øns­ke enn å få gå fre­de­lig inn gjen­nom den sis­te dø­ren, skri­ver Om­dal.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.