Endelig i medvind
Per Filip Sommerstedt synes det er urimelig at en liten region får hovedansvaret med å ta vare på et pengesluk som Fullriggeren Sørlandet.
Fullriggeren Sørlandet er tilbake til Kristiansand etter en to år lang jordomseiling. Hvordan er det å ta henne imot? – Det er flott. Havna blir stelt i stand, og det er et stort øyeblikk. Hun er ikke bare et skip, men også en personlighet, og det er noe sakralt over det hele.
Hvilken kompetanse er det elevene sitter igjen med etter en slik skolegang?
– Skolen vår er todelt. Den ene dimensjonen handler om å gi en så robust og solid kompetanse som mulig. Vi fokuserer ikke på «jålefag», men basisfag, som matematikk, godt språk og realfag. Kunnskap er i dag blitt litt mer ferskvare enn i gamle dager. Man må nesten vinne i lotto dersom man kan få jobbe med de samme tingene gjennom hele yrkeslivet. Disse basisfagene er grunnsteiner som gjør det enklere å møte utfordringer senere i livet. Den andre dimensjonen handler om karakterbygging. Det som er unikt for skolen er at det er både et mikro- og makrosamfunn på skipet. Alle de 70-80 personene på skuta har en rolle, og man får tildelt lederoppgaver og må jobbe i team, uansett om man skal skrelle gulrøtter eller stå ved roret og ha ansvar for kursen.
Men med en prislapp på over 300.000 kroner i skolepenger i året er skipet lite tilgjengelig for folk flest?
– Skolen har ei allmennteoretisk krevende linje, og i utlandet er det helt alminnelig å investere i talentfulle ungdommer, gjerne gjennom private bedrifter. Det er fint at man får gitt muligheten til noen som ivrer for å få en kompetanse som gjør dem relevante og forberedte til å jobbe i en global kontekst. Vi kan ikke bare skyve igjen alle glugger og si «heia Kristiansand». Selv Kristiansand er konjunkturavhengig, og suksessen til denne byen handler om samvirke og samhandel med andre land – hva man kan gjøre med eksportgrensesnittet. Kapasiteten på Sørlandet vil aldri overstige 70 elever uansett, foruten vårt profesjonelle mannskap. Om sommeren har vi fjordturer for under en tusenlapp, men det er klart at prispunktet på skolen kunne vært redusert dersom vi hadde hatt 200 plasser. Det koster å drive en god skole, skipet og ha gode feltturer, og prisen inkluderer alt. Det gjør ikke et utvekslingsår til kanskje 200.000 kroner.
Stiftelsen Fullriggeren Sørlandet har hatt millionunderskudd i en årrekke. Kan skolen være med på å snu økonomien?
– Vi har laget budsjett fram til 2021, og for det kommende skoleåret 2017-2018 ligger vi faktisk bedre an på inntektene enn det som er budsjettert. For skoleåret 18-19, som blir vårt fjerde skoleår, har vi faktisk signert avtaler for 60 elever. Antallet internasjonale elever er da firedoblet fra nåværende skoleår. Når skuta kommer hjem har underskuddet skolen pådro seg for nåværende skoleår blitt dekket inn, og i det kommende skoleåret klarer vi nesten alle utgifter. Vi har i tillegg mottatt en hyggelig sjekk som takk for bruken av skuta. Overskuddet skal brukes til reparasjoner og avdrag på gjeld. Gitt at vi klarer dette, blir det vel første gang et kulturelt verdensarvminne klarer å ha både kommersielle inntekter, i tillegg til å betale avdrag og renter.
Politikerne i Kristiansand gikk nylig med på å øke millionstøtten til Sørlandet sammen med fylkeskommunen, men flere tok til orde for at det er mye penger å bruke på et skip som sjelden er i byen. Forstår du skepsisen?
– Det skjønner jeg veldig godt. Og det er riktig at debatten kommer. Når man blir målt mot eldreomsorg og sykehjemsplasser blir man ganske flau, for ingen ønsker at det skal gå ut over noen i et velferdssamfunn. Men samtidig består samfunnet av mange komponenter, der også identiteten og røttene våre er viktige å ivareta. Et 90 år gammelt skip blir i hvert fall ikke billigere å holde. Det beste er å ha henne i helårsdrift, med folk som tar vare på henne hele døgnet. Ingen andre steder i Norge har seilskutene hatt en større posisjon enn på Sørlandet, men det er kanskje ikke riktig at en så liten region skal ta en så stor belastning alene.
Så du tenker at det er raust av våre lokalpolitikere å bevilge penger, men at du savner mer støtte fra departementsnivå?
– Ja, og jeg får dårlig samvittighet for det, men samtidig har ikke Norge råd til å miste dette. Det er urimelig at man får et gullstykke som er så kostnadskrevende å ta vare på i en liten region, og vi er nødt til å ta debatten opp på et plan der AS Norge og kanskje også instanser utenfor landet skal støtte ikke bare Sørlandet, men også de tre andre fullriggerne.
Du er nå administrerende direktør i stiftelsen på åttende året. Har det vært tungt alltid å ha den økonomiske byrden på skuldrene?
– I dag er det en glad administrerende direktør som sitter her, fordi vi nå har fått rammeforutsetninger for de neste fem årene som gjør det lettere. Men de årene som har gått, har vært tunge. Det er fordi man sitter og har et ansvar og forpliktelser overfor de menneskene som har satset på dette som sin arbeidsplass, og som har en familie som er avhengige av dette. Man tenker alltid – klarer vi dette, går det? Har vi penger til neste lønninger, hva om noe går i stykker? Vi har vært på millimeteren flere gan- ger, og det har vært mye fram og tilbake de siste årene med å finne modeller som er drivbare. Da jeg leste innvendingene i kommunalutvalget i Fevennen for bare noen dager siden, sto jeg opp og tenkte «nei, ikke nå når vi har kommet så langt». Men nå begynner vi endelig å se lyset i tunnelen, og har et styre som er hundre prosent samordnet med ekstremt høy ekspertise. Det er ikke ett område vi ikke har snudd på når det gjelder driftsmodeller og kostnadssider, for å se hva som kan bli bedre.
Hvordan finner du da motivasjon til å fortsette?
– Jeg har jobbet med råkommersielle selskaper med fokus på børser og kvartalsrapporter, som både har vært bedre betalt og har gitt mer fritid. I løpet av åtte år her har jeg bare hatt fem dagers ferie to ganger, men en del av denne jobben er å utføre et samfunnsoppdrag, og for første gang i mitt liv opplever jeg at jeg gjør noe meningsfylt. De menneskene som får være med på Sørlandet opplever at det endrer livene deres. Som forretningsmann får man kanskje ikke det største hjertet for mennesker, fordi man måles på helt andre parametere. Sørlandet har gjort noe med meg som menneske – jeg blir engasjert, utfordret faglig, og har fått dratt fram lidenskap og empati i arbeidet.
Denne sommeren skal dere integrere asylsøkere gjennom seks uker på sjøen sammen med norske ungdommer. Er det en moderne variant fra starten av 1900-tallet, da unge gutter mønstret på skip fordi de manglet alternativer på land?
– Ja, det vil jeg si. Da jeg begynte å lete etter vår identitet i 2010 så jeg blant annet i testamentet og dokumenter etter Skjelbred (reder Oluf Andreas Tollefsen Skjelbred, journ.anm.) som ga bort skipet. Hans store tanke var at ved å gi bort skuta, skulle den tjene landsdelen. Skuta er laget for og egner seg best for ungdom, og ved å ta imot disse ungdommene tar vi det samme samfunnsengasjementet som den gang. De får 600 timers arbeidstrening og språktrening, og det spiller ingen rolle om man er fra Søgne eller Syria. Vi håper at vi også får med jenter, for Sørlandet er likestilt, og vi vil vise dem den norske kulturen og de verdiene vi har utviklet. Så skal vi ikke tvinge det på dem, men tanken min er at begge parter trenger å få mer kunnskap om hverandre. Vi vil at de norske ungdommene skal ta makkerne sine – asylsøkerne – med hjem til seg, på håndballtrening eller speideren. Vi skal få dem hjem til hverdagsmennesker. Alt trenger ikke å bli institusjonalisert.