Sann Gud og sant men­nes­ke

Faedrelandsvennen - - NÆRT - MARGUNN S. DAHLE,

”In­gen and­re enn Gud kun­ne det. In­gen and­re enn men­nes­ket skul­le det. Der­for ble Gud men­nes­ke.” Slik for­mu­ler­te teo­lo­gen An­selm seg om in­kar­na­sjo­nen ca. år 1100. In­gen skul­le være i tvil: det var tvin­gen­de nød­ven­dig at Gud ble men­nes­ke i sin sønn, Je­sus Kris­tus.

For­mu­le­rin­gen er vel verd å si­te­re også i dag. En fel­les­nev­ner for de man­ge al­ter­na­ti­ve Je­sus-bil­de­ne er nett­opp for­nek­tel­sen av Je­sus som sann Gud og sant men­nes­ke.

Men in­kar­na­sjo­nen var hel­ler ikke ’selv­sagt’ i det førs­te år­hun- dret. Nett­opp det­te er bak­grun­nen for 1. Jo­han­n­es’ brev. En tid­lig form for så­kalt gnos­ti­sis­me pre­get tenk­nin­gen hos mot­ta­ker­ne. Det ble hev­det at si­den Gud er god, kun­ne han umu­lig ha noe med ma­te­ri­en å gjø­re. Je­sus kun­ne alt­så ikke være både Gud og men­nes­ke.

I bre­vets inn­led­ning får apos­te­len fram både hvor­for bud­ska­pet om Je­sus er tro­ver­dig og hva det går ut på.

Ett av kri­te­ri­ene for å kal­les apos­tel, var å være øyen­vit­ne. Men Jo­han­n­es trek­ker inn fle­re san­ser for å un­der­stre­ke at Je- sus – som Guds Sønn - var fullt og helt men­nes­ke. De både hør­te og tok på han. Han var en his­to­risk per­son, ikke en vi­sjon el­ler en my­tisk skik­kel­se.

Sam­ti­dig var han fra evig­het. Je­sus er Li­vets evi­ge ord. Sann Gud og sant men­nes­ke. Bare i tro­en på Han har vi fel­les­skap med Gud, som skap­te oss til fel­les­skap med seg. Første­lek­tor, NLA Gim­le­kol­len

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.