Den and­re

Faedrelandsvennen - - NÆRT - HÅKON BORGENVIK

1 Joh 2,14-3,3. Juni er bryl­lups­tid. Jo­han­n­es er kjær­lig­he­tens brev­skri­ver. Or­de­ne «els­ke» og «kjær­lig­het» nev­nes utal­li­ge gan­ger i bre­ve­ne hans. Også i det­te lan­ge av­snit­tet som vi får ser­vert i dag. Det er noe vel­dig fint, til ti­der sterkt rø­ren­de, å stå som prest foran al­te­ret og se lyk­ken og høre un­ge men­nes­ker si ja til hver­and­re og love evig tro­skap. Gud er kjær­lig­het, sier vi. Det tror vi på. Og Gud er tre. Gud er i sitt ve­sen re­la­sjon. Kjær­lig­het er re­la­sjon. Har en in­gen and­re å els­ke, så blir kjær­lig­he­ten fort ikke stort an­net ego­is­me og sjøl­opp­tatt­het. Kjær­lig­het hand­ler om et for­hold til Den and­re. Når Jo­han­n­es ad­va­rer mot å els­ke «ver­den», så tror jeg det er det­te han ad­va­rer mot. Den løg­nen som sier at jeg må til­freds­stil­le meg selv og mine be­hov og lys­ter, så blir jeg lyk­ke­lig. «For ver­den går til grun­ne med alt sitt be­gjær» sier Jo­han­n­es. «men den som gjør Guds vil­je, be­står til evig tid.» Vi er vant til å ten­ke at «jeg må fin­ne den ret­te for meg». Det er vik­ti­ge­re, sier psy­ko­lo­gen Sis­sel Gran «å være den ret­te for den du HAR fun­net». For det er når fo­ku­set flyt­tes fra meg selv og over på Den and­re, at vir­ke­lig kjær­lig­het opp­står. Det er der lyk­ken og me­nin­gen med li­vet er å fin­ne.

Med et slikt fo­kus byg­ges gode re­la­sjo­ner. Ikke bare i et ek­te­skap, men i alle sam­men­hen­ger. Ek­te kjær­lig­het er opp­tatt av, bryr seg om Den and­re. Ekte­fel­len i et ek­te­skap. Bar­na for gode for­eld­re. Gode for­eld­re er vil­lig til å ofre alt for bar­na sine. Den gode Gud var vil­lig til å ofre alt for oss. Der­for ut­bry­ter Jo­han­n­es til slutt: «Se hvor stor kjær­lig­het Far har vist oss: Vi får kal­les Guds barn, ja, vi er det!»

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.