Til­stede­væ­rel­sens kunst i Bom­ulds­fab­ri­ken

Faedrelandsvennen - - KULTUR - FRIDA FORSGREN

Bom­ulds­fab­ri­kens utstilling Pre­sent sik­ter til tids­punk­tet vi opp­fat­ter di­rek­te, umid­del­bart, selve øye­blik­ket. De fem kunst­ner­ne ar­bei­der i et vidt spek­ter av ma­te­ria­ler, og spe­si­elt to av kunst­ner­ne lyk­kes med å for­vand­le rom­met til et øye­blikk der ver­den uten­for for­svin­ner.

Den ster­kes­te opp­le­vel­sen av å bli trans­por­tert di­rek­te inn i en an­nen vir­ke­lig­het mø­ter vi al­le­re­de i sal A. John K. Rau­steins in­stal­la­sjon «Tom for ord» (2015–2017) fø­rer oss inn i en ver­den av myke, mør­ke gjen­stan­der, amor­fe amø­be­lig­nen­de for­mer nag­let på veg­gen, og høye him­mel­stre­ben­de kon­struk­sjo­ner med fryn­ser, dus­ker og stoff­rem­ser. Jeg får as­so­sia­sjo­ner til erte­po­se­ne vi klem­te på som barn el­ler den myke sacco­sek­ken som for­met seg et­ter krop­pen.

Noen av de navn­løse gjen­stan­de­ne kan min­ne om ting fra dag­lig­ver­de­nen. En av de høye kon­struk­sjo­ne­ne min­ner om et tre der un­der­li­ge for­mer har sun­ket sam­men, stak­kars­li­ge og ta­fat­te. Men først og fremst ska­per Rau­stein gjen­stan­der vi ald­ri har sett med øyet, men som vi har er­fart med krop­pen. Som fø­lel­sen for­mid­let av for­men som har krø­pet opp på ven­ti­la­sjons­an­leg­get og lig­ger der oppe som om han gjem­mer seg fra ver­den. De pølse­lig­nen­de ten­tak­le­ne tit­ter ned over kan­ten litt nys­gjer­rig. «Tom for ord» for­mid­ler ord­løse kom­mu­ni­ka­sjon: stem­nin­gen vokser fram gjen­nom det dem­pe­de ly­set, farge­bru­ken, den stoff­li­ge, tak­ti­le ma­te­rial­bru­ken og de un­der­lig­gjø­ren­de for­me­ne.

Også Gun­vor Ner­vold An­ton­sen ska­per en opp­le­vel­se av å tre inn i et an­net uni­vers. Veg­ge­ne er dek­ket av teg­nin­ger satt sam­men til col­la­ger av or­ga­nis­ke for­mer som glir søm­løst inn i hver­and­re. Tek­stil­ar­bei­det «Om mor­ge­nen rei­ser skyg­ge­ne seg» (2017) be­ve­ger seg ned på gol­vet og ut i rom­met med funk­len­de glass-uro­er. Spe­si­elt hel­di­ge er tre­skulp­tu­re­ne som dan­ner små grup­per på gol­vet, lik små sam­funn. Som hos Rau­stein, bi­drar kom­bi­na­sjo­nen av uli­ke ma­te­ria­ler også her til å ska­pe en rom­lig to­tal­opp­le­vel­se.

Opp­le­vel­sen av nær­vær er ikke like ty­de­lig i de and­re sa­le­ne. Her vir­ker Pre­sent mer som en tids­di­men­sjon, som nå­ti­da kon­tra for­ti­da. Erlend Leir­dal ma­ner fram en evig til­stand med sine mo­nu­men­ta­le ur­tids­for­mer, der spe­si­elt «Strid» (2016) er sterk. Skulp­tu­ren be­står av to fi­gu­rer som fjer­ner seg fra hver­and­re selv om de tag­ge­te for­me­ne klart vi­ser at de to før var en. As­so­sia­sjo­ne­ne til brudd er uunn­gåe­lig, og for­me­nes mono­lit­tis­ke, mo­nu­men­ta­le kraft for­mid­ler en all­menn­men­nes­ke­lig til­stand. Leir­viks skulp­tu­rer er pre­get av so­lid ma­te­ri- al­be­hers­kel­se og er in­ter­es­san­te både på et as­so­sia­tivt nivå, og på vi­su­elt plan.

Hei­di Bjør­gan og Ire­ne Nord­li kom­bi­ne­rer tra­di­sjons­de­sign med det ul­tra­mo­der­ne. Bjør­gans farge­spra­ken­de in­stal­la­sjon er van­vit­tig energi­gi­ven­de, som suk­ker­tøy for øyet. Og Ire­ne Nord­lis «Uhy­re små for­and­rin­ger kjen­nes som uen­de­li­ge mør­ke kløf­ter» (2017), der den til­syne­la­ten­de vak­re por­se­lens­opp­sat­sen inne­hol­der knok­ler, av­kap­pe­de lem­mer og hum­mer­klør, ma­ner på mes­ter­lig vis fram en bor­ger­lig ver­den av staf­fa­sje som har gått av hengs­le­ne.

Det at tit­te­len Pre­sent ikke nød­ven­dig­vis sam­ler alle ver­ke­ne øde­leg­ger ikke for pro­sjek­tets hel­het: Dis­se fem nors­ke sam­tids­kunst­ner­ne står svært støtt som en­kelt­ut­stil­lin­ger.

FOTO: FRIDA FORSGREN

In­stal­la­sjon 1–75 av Hei­di Bjør­gan på Bom­ulds­fab­ri­ken Kunst­hall.

FORSGREN FOTO: FRIDA

«Uhy­re små for­and­rin­ger kjen­nes som uen­de­li­ge mør­ke kløf­ter» (2017) av Ire­ne Nord­li.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.