Mot­stands re­gio­na­lism ens helt­in­ne

Inge­bjørg God­ske­sen mar­ker­te seg som ster­kest i det hun gikk fra bor­de i riks­po­li­tik­ken. Sam­ti­dig var hun mest prin­si­pi­ell da hun brøt med eget par­ti.

Faedrelandsvennen - - MENING -

De sis­te da­ge­ne har gitt oss nok en på­min­nel­se om at Nor­ge er et land der lo­ka­le og re­gio­na­le in­ter­es­ser står ster­ke­re enn i man­ge and­re land det er na­tur­lig å sam­men­lik­ne seg med. Inge­bjørg God­ske­sens selv­valg­te kamp mot fyl­kes- og kom­mune­sam­men­slå­ing i Stor­tin­get med på­føl­gen­de opp­gjør med eget par­ti, var nok en på­min­nel­se om hvor ster­ke fø­lel­ser slik sa­ker kan set­te i sving.

Det er bare å gi sin til­slut­ning til po­li­tisk re­dak­tør Vi­dar Ud­jus’ ana­ly­se av sa­ken. God­ske­sen ble stå­en­de fast i en ana­ly­se tuf­tet på Frem­skritts­par­ti­ets opp­rin­ne­li­ge in­stink­ter og ner­ve, men som par­ti­et i ny­ere tid har kjørt fra i jak­ten på na­sjo­nal makt og strig­let an­svar­lig­het. Slik sett har hun bred støt­te i og uten­for eget par­ti. Der­for var sym­pa­ti­en på hen­nes side da Frem­skritts­par­ti­ets le­del­se vil­le knu­se hen­ne full­sten­dig ved også å strip­pe hen­ne for in­ter­na­sjo­na­le verv. M en egent­lig er det en rar sak. Inn­til den­ne blå­blå re­gje­rin­gen kom i stand, had­de så vel Frem­skritts­par­ti­et som Høy­re bare ett øns­ke om fyl­kes­kom­mu­nen, nem­lig å få den vekk. Så snur spil­let etter press fra mel­lom­par­ti­ene, og re­gje­rin­gen må i stedet kjø­re en re­gion­re­form den i ut­gangs­punk­tet ikke vil­le ha. Be­tin­gel­sen for å få det til er at fyl­ke­ne blir fær­re ved å slås sam­men.

Der­med kom­mer en in­ter­es­se, ster­ke­re enn noe prin­sipp om to el­ler tre for­valt­nings­ni­vå­er, til syne, be­ho­vet for å så ring rundt egen re­gion og eget lo­kal­sam­funn. I ut­gangs­punk­tet hand­ler det om Aren­dals sta­tus, byen som fram til 1880-åre­ne an­ta­ke­lig var Nor­ges ri­kes­te målt etter inn­tekt per inn­byg­ger, og som fram til 1920 had­de fle­re inn­byg­ge­re enn Kris­tian­sand målt etter da­gens kom­mune­gren­ser. Men vi­de­re drei­er det seg også om den­ne byen skal ryk­ke vi­de­re ned i det nors­ke by­hie­rar­ki­et og bli til­delt en usik­ker skjeb­ne som hjelpe­ho­ved­stad i det nye Ag­der.

I møte med slikt, blir de nære spørs­mål helt av­gjø­ren­de. AustAg­ders opp­rett­hol­del­se trum­fer abs­trak­te for­valt­nings­mo­del­ler, og sto­re kom­mu­ner kan være bra så len­ge det ikke hand­ler om å gjø­re ho­ved­kon­kur­ren­ten, Kris­tian­sand, stør­re. D et­te er en lo­gikk som høs­ter an­er­kjen­nel­se på tvers av parti­gren­ser, og som el­lers dyr­kes med va­rie­ren­de styr­ke og inn­le­vel­se i alle de­ler av lan­det. Stats­vi­te­ren Odd­bjørn Buk­ve har gitt fe­no­me­net et navn, han kal­ler det mo­stands­re­gio­na-

Fred­dy de Rui­t­er skul­le nok øns­ke det var han.

lis­me. Mot­stands­re­gio­na­lis­men har bare ett mål: å ver­ne om in­ter­es­ser som er tru­et. Noe an­net står ikke på pro­gram­met. Slik at­skil­ler den seg fra den kon­kur­ranse­re­gio­na­lis­men som øko­no­men Michael Por­ter i sin tid tal­te varmt om som kil­de til ny vekst og ut­vik­ling, et be­grep som be­gjær­lig ble gre­pet av po­li­ti­ke­re, by­rå­kra­ter og næ­rings­livs­le­de­re, også i vårt land, og ut­myn­tet som mo­der­ne klynge­po­li­tikk. Men mot­stands­re­gio­na­lis­men har også sine for­sva­re­re og slekt­nin­ger. Den nord-nors­ke fors­ke­ren og po­li­ti­ke­ren Ot­tar Brox hev­det i kjøl­van­net av Ef-stri­den på 70-tal­let, og hev­der ennå, at ka- pi­ta­lis­me og stats­makt først blir tem­met og til å leve med når de bry­tes mot fol­ke­li­ge mot­kref­ter. Mot­stand og for­sin­kel­ser si­vi­li­se­rer i seg selv et sam­funn. Det­te ble hans bi­drag til den nord-nors­ke be­visst­gjø­ring og sær­eg­ne mo­der­ni­se­ring som kom til å pre­ge sis­te halv­del av for­ri­ge år­hund­re.

Det går også en lin­je fra in­di­vi­du­ell og kol­lek­tiv po­li­tisk mot­stand til mer in­sti­tu­sjo­na­li­ser­te for­mer for makt­bryt­ning. På en­gelsk kal­les det checks and ba­lances. Ide­en om in­sti­tu­sjo­nell mot­stand er byg­get inn i mo­der­ne stats­for­fat­nin­ger. N år Do­nald Trump ikke kan gjø­re som han lys­ter i USA, er det for­di mak­ten er spredt bå­de geo­gra­fisk og mel­lom lov­gi­ven­de, døm­men­de og ut­øven­de makt. Trump, som raskt slo seg opp som po­li­ti­ker ved å hev­de syns­punk­ter som slek­tet på mot­stands­re­gio­na­lis­men, får nå selv sma­ke dens styr­ke når han for­sø­ker å bru­ke pre­si­dent­makt mot re­gio­na­le og lo­ka­le mak­ter og myn­dig­he­ter. Han som tal­te Washing­ton midt imot, får pro­ble­mer når spil­let snur og han selv blir of­fer for stra­te­gi­er han inn­til ny­lig selv har fulgt.

Nå skal vi være for­sik­ti­ge med å trek­ke de helt sto­re kon­se­kven­se­ne av God­ske­sens handle­måte. Hun star­ter in­gen ny be­ve­gel­se el­ler æra i norsk po­li­tikk. Men hun har tatt den helt ut og stått for det. Det er det få som har klart med like rak rygg, og med sam­me umid­del­ba­re ef­fekt som hen­ne. Med det har hun gitt mot­stands­re­gio­na­lis­men et an­sikt, om enn bare for 15 mi­nut­ters na­sjo­nal be­røm­mel­se og litt he­der­lig om­ta­le i Europa­rå­det. Fred­dy de Rui­t­er skul­le nok øns­ke det var han.

FOTO: SIV DOLMEN

Sym­pa­ti­en var på God­ske­sens side da Frem­skritts­par­ti­ets le­del­se vil­le knu­se hen­ne full­sten­dig ved også å strip­pe hen­ne for in­ter­na­sjo­na­le verv, skri­ver Knud­sen.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.