#Li­ve­ter­bestute

Det er utro­lig hvor mye man sy­nes vir­ker lett som en plett i den førs­te fa­sen av for­els­kel­sen.

Faedrelandsvennen - - MENING -

Bare tan­ken på noen frek­ke far­ger som match­er på en fris­kus­ak­tig måte gjør meg i strå­len­de hu­mør.

Ikke viss­te jeg at jeg all­tid har hatt en skap­dyk­ker inni meg, en in­ter­es­se for tur­tal­let til mo­tor­syk­ler, el­ler at jeg all­tid har drømt om å be­sti­ge fjell med tung sekk og at lyk­ken er å bo i telt i dage­vis og spi­se tørr­mat som bare Mon­sen kan els­ke.

Apro­pos Mon­sen, jeg har den sis­te ti­den følt at jeg har blitt ku­si­na til Tri­ne Rein her jeg sit­ter og ser på kart med flam­men (han er brann­mann, så sånn sett litt ar­tig ord­spill) og stu­de­rer dype da­ler, knat­ter og fjell vi skal be­sti­ge i det mi­nut­tet vi går inn i fe­rie.

I be­gyn­nel­sen sy­nes jeg det hør­tes døds­ro­man­tisk ut og gle­det meg til å gå i fjel­let. Kjen­te det var litt sti­lig å nev­ne for folk også. Sær­lig folk som ikke kjen­ner meg så godt. De gikk fem på og trod­de jeg var ty­pen som had­de vand­ret i als­kens fjell si­den barns­bein. Så nær­met det seg, og jeg fikk gnag­sår og ble vrang. Jeg ble skrekk­sla­gen bare av tan­ken på hvor­dan jeg kom til å bli i fjell­hei­men.

Tenk hvis jeg ikke fik­ser det? ma­net jeg om og om igjen. Han for­sik­ret og for­klar­te. Pek­te på kar­tet, som for min del kun­ne vært opp ned, og for­klar­te om top­per og fjell vi skul­le be­sti­ge. At vi kun­ne gå fra hyt­te til hyt­te, og at de had­de mat, dusj og knusk­tørr hvit­vin der. Jeg sen­ket skuld­re­ne og gle­det meg bit­te litt igjen.

Uten­på gneld­ret jeg vi­de­re, slik at han ikke skul­le få for høye for­vent­nin­ger til meg. Og jeg så at gnis­ten i øyne­ne hans døde litt, jeg viss­te jeg var uri­me­lig. Og liv­redd for gnag­sår sa jeg at han måt­te ta meg med på en prøve­tur slik at jeg fikk øvd meg på å gå med sko­ene og tung sekk litt len­ger en til post­kas­sen.

Så da ble det tur til fjells (Les skau­en: Nord­mar­ka) og over­nat­ting på hyt­te med and­re iv­ri­ge tur­gå­ere. Vi gikk og gikk, og det var slit­somt. Men da­gen ba­det i sol, fug­le­ne kvid­ret, og han strål­te av sann lyk­ke. Jeg kjen­te etter hvert at skuld­re­ne slapp, og jeg kom inn i en ryt­me. Vi gikk og pra­tet om ting på en an­ner­le­des måte der i sko­gen. Han pas­set på meg, spur­te om det gikk bra og had­de sjo­ko­la­de i sek­ken. Jeg ut­brøt fle­re gan­ger at jeg els­ket fjel­let, selv om det egent­lig bare var Nord­mar­ka. Han jus­ter­te sek­ken min og lot meg sty­re tem­po­et.

Jeg var så glad når vi kom fram til hyt­ten og sy­nes det var knallg- øy at vi satt på lang­bord med de and­re gjes­te­ne og spis­te mid­dag. Vi­nen gikk mu­li­gens litt i flet­ta, for in­nen kvel­den var over var jeg venn med halve bor­det på Face.

●● Tu­ren hjem igjen gikk som en lek, enda jeg var sli­ten i bei­na i fle­re da­ger etter­på. Jeg var mind­re redd for ikke få til fjell­tu­ren vår. Jeg slut­tet å gneld­re il­tert om al­le fa­re­ne og mas­te ikke så mye om at jeg ikke ak­ku­rat had­de sett for meg å fei­re burs­da­gen min til fjells. Jeg fikk for­klart ham at jeg bare var redd for å ikke fik­se det. Han var en prins og be­ro­li­get meg. Dess­uten måt­te jeg jo ha nytt fjellan­trekk si­den jeg over­ho­det ikke ei­er noe som helst i den du­ren, og det kvik­net jeg jo til av. Shop­ping er all­tid gøy.

●● Bare tan­ken på noen frek­ke far­ger som match­er på en fris­kus­ak­tig måte gjør meg i strå­len­de hu­mør. Jeg inn­røm­mer glatt at det er en tan­ke mo­ti­ve­ren­de at jeg kan mis­te et kg el­ler to på vei­en også. Jeg ut­tryk­ker ty­de­lig­vis så mye en­tu­si­as­me at han plut­se­lig i fullt al­vor spør om vi kan­skje skal drop­pe hyt­te og hel­ler sove i telt? ”Jeg tror du er gal”, nær­mest ro­per jeg og min­ner ham på at jeg over­ho­det ikke er i nær­he­ten av å ha så mye som en touch av Ceci­lie Skog i meg og at #li­ve­ter­bestute kan ta renna­fart og gjem­me seg der so­len ald­ri skin­ner for min del så len­ge det ikke er ei flas­ke med chab­lis og ei seng ven­ten­de i en­den av na­tur­bo­nan­za­en.

●● In­nerst in­ne kjen­ner jeg at tan­ken på telt vokser på meg, men det hol­der jeg for meg selv, for li­vet er jam­men godt in­ne også av og til.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.