Når li­vet blir snudd på ho­det

Faedrelandsvennen - - SPORT - FRED ARTHUR ASDAL, stevne­le­der Triquart

Ei­nar Eng­stad Løvøi er lam fra brys­tet og ned. I slut­ten av juli del­tar han på Triquart i Kris­tian­sand for al­ler førs­te gang.

Ei­nar Eng­stad Løvøi er 38 år, bo­satt i Øst­fold og lyk­ke­lig gift. Han els­ker å tre­ne. Opp gjen­nom åra har han dre­vet med lø­ping, svøm­ming, styr­ke og cross­fit, bare for å nev­ne noe.

– Job­ben i For­sva­ret krev­de at jeg var fy­sisk ak­tiv, og det pas­set meg godt.

For Løvøi lå alt til ret­te for et liv in­nen­for nor­men; en lang kje­de av grå hver­da­ger som vi alle tri­ves med.

Men li­vet går ikke all­tid beint fram. I ste­det byr det tid­vis på kur­ver og krap­pe svin­ger.

VENDEPUNKTER

Og for Løvøi er det to av­gjø­ren­de vendepunkter. Det ene var for tre år si­den. Da traff han en laste­bil på vei til jobb. Ulyk­ken holdt på å kos­te ham li­vet.

Det and­re vende­punk­tet kom noen uker se­ne­re. Da be­stem­te han seg for at ulyk­ken skul­le bety minst mu­lig for li­vet hans.

Og nå de­bu­te­rer han som triat­let.

– Jeg valg­te å gjø­re det bes­te ut av det, uan­sett hvor mye jeg mis­triv­des, sier Løvøi, som sik­ter mot Pa­ra­lym­pics i 2020.

I slut­ten av juli skal 38-årin­gen de­bu­te­re på nor­mal­dis­tan­sen i triat­lon. Det skjer un­der Triquart i Kris­tian­sand.

– Jeg har all­tid vært ak­tiv. Men det å tre­ne mot noe spe­si­fikt? Det had­de jeg ald­ri gjort.

For tre år si­den var Løvøi en ”van­lig” mo­sjo­nist. Litt over gjen­nom­snit­tet, rik­tig­nok. De sis­te åre­ne had­de han hatt en fy­sisk kre­ven­de tje­nes­te på Se­ter­moen og Re­na. Men nå var tje­nes­ten hans ved den ame­ri­kans­ke am­bas­sa­den i Oslo.

KOLLIDERTE MED LASTE­BIL

Den skjebne­svang­re da­gen set­ter Løvøi seg på syk­ke­len, tid­lig om mor­ge­nen. Se­ne­re på da­gen skal han på svømme­tre­ning med Knut Ivan Ras­mus­sen. Han har nem­lig så vidt be­gynt å leke seg med tan­ken om triat­lon.

Pla­nen er å del­ta i Tøns­berg. En sprint kan jo være en over­kom­me­lig de­but. Han må bare lære seg å svøm­me først.

Men det er fort­satt len­ge til. Nå ven­ter ny ar­beids­dag, og Løvøi set­ter seg på syk­ke­len, i ret­ning job­ben i sen­trum.

Men noe går vel­dig galt på vei­en den da­gen. Og han kom­mer ald­ri fram.

Løvøi tref­fer i ste­det en laste­bil. El­ler om­vendt.

Han går rett i as­fal­ten, og han en­der opp med noen og tjue brudd. Hele høy­re side er smad­ret. Og han sen­des med blå­lys og si­re­ner til syke­hu­set.

– Det var en god smell, sier han nøk­ternt.

ET HALVT år På SYKE­HUS

Selv vet han lite. Alt har blitt ham for­talt.

– Jeg hus­ker in­gen­ting, ver­ken fra ulyk­ken el­ler i uke­ne etter­på. Jeg var visst­nok ved be­visst­het. Blant an­net snak­ket jeg med min søs­ter. Men for meg er den pe­rio­den helt svart.

Løvøi lå på syke­hu­set et halvt år. Først for å red­de li­vet. Der­nest for å tre­ne seg opp.

– Jeg måt­te lære meg det dag­li­ge først, og det var tøft nok. Det hand­let om å gå på do og kle på seg.

Løvøi var lam fra brys­tet og ned. Det li­vet han had­de fått var borte. Det var også livs­gnis­ten. For det­te var ikke noe liv?

Men det var der, i sen­ga på syke­hu­set, at det and­re vende­punk­tet kom.

– Jeg hus­ker øye­blik­ket godt, sier Løvøi.

Han satt på senge­kan­ten. Krop­pen var øde­lagt. Ho­det var opp­rørt. For­tvi­lel­sen, sin­net og tå­re­ne pres­set seg på.

– Det var et valg jeg tok der og da. Jeg kun­ne vel­ge om jeg vil­le se fram­over el­ler bak­over, sier Løvøi.

– Jeg valg­te å gjø­re det bes­te ut av det, uan­sett hvor mye jeg mis­triv­des. Jeg øns­ket å leve et til­nær­met nor­malt liv.

TAKKER KONA

Løvøi har in­gen fø­lel­ser i bei­na. Enes­te unn­tak er fantom­smer­te­ne som av og til ly­ner gjen­nom den ned­re de­len av krop­pen. Men han er glad for val­get han tok høs­ten 2014.

Det har li­ke­vel ikke vært lett. Tid­vis har det vært vel­dig tungt.

– Jeg får sta­dig høre at jeg er sterk i ho­det. Og det kan sik­kert stem­me.

Løvøi be­stem­te seg for å gjø­re det bes­te ut av det da ulyk­ken inn­traff.

Ale­ne har han imid­ler­tid ikke vært. Ved si­den av ham står An­ne, last og brast. De to har vært kjæ­res­ter len­ge. Da ulyk­ken skjed­de, var de sam­bo­ere. Nå er de gift.

– An­ne har vært helt uvur­der­lig. Jeg får tå­rer i øyne­ne bare jeg snak­ker om hen­ne og det hun har gjort for meg.

I hver­da­gen tren­ger Løvøi hjelp. Men det er sta­dig mind­re. Og nå har han også gitt seg i kast med nye ut­ford­rin­ger. Som triat­lon.

– Det sis­te året har jeg trent bra, for­tel­ler han.

25-30 TI­MER UKENTLIG

Å tre­ne bra be­tyr 25–30 ti­mer i uka. Mye er fort­satt opp­tre­ning, med tan­ke på mo­bi­li­tet og tøy­ing. Men sta­dig mer er ret­tet mot triat­lon.

– Det å tre­ne så spe­si­fikt, men sam­ti­dig så va­riert, sy­nes jeg er vel­dig gøy.

Ak­ku­rat nå går det mest i svøm­ming, opp mot ti ti­mer i uka.

– Det er akil­le­sen min, og der har jeg mye å gå på.

Løvøi har der­for gjen­opp­tatt kon­tak­ten med Knut Ivan Ras­mus­sen, tre­ne­ren som han etter pla­nen skul­le tref­fe den da­gen ulyk­ken skjed­de.

– Han hjel­per meg, og det fø­les bra.

At Løvøi er lam fra brys­tet og ned, gjør at tre­nin­ga nød­ven­dig­vis er an­ner­le­des for ham enn for and­re.

– Tre­nin­ga er spe­si­elt kre­ven­de for ar­me­ne. Jeg bru­ker jo ar­me­ne til nært sagt alt.

Og med 25–30 tre­nings­ti­mer i uka, skal han også rek­ke å re­sti­tu­ere seg.

MÅ­LET ER PA­RA­LYM­PICS

– Det blir en del prø­ving og feil­ing, men det er gøy å ha et mål å tre­ne mot. Men ja, det hen­der at jeg dup­per foran en Net­flix-se­rie på so­fa­en, sier han.

Løvøi har gitt seg i kast med triat­lon, med gle­de og al­vor. Han har al­le­re­de kas­tet et blikk i ret­ning Pa­ra­lym­pics i Tokyo i 2020.

– Det lig­ger fort­satt langt unna. Men ja, det er må­let. Og så drøm­mer jeg om å full­fø­re en Iron­man.

Nå ven­ter imid­ler­tid hans al­ler førs­te triat­lon­kon­kur­ran­se. Det ser han fram til med skrekk­blan­det fryd, som så man­ge and­re de­bu­tan­ter.

– Svøm­min­ga går greit, men jeg tren­ger hjelp opp av van­net og inn i skifte­so­nen.

På syk­lin­ga bru­ker han en speilt ut­for­met do­ning, mens han bru­ker en mer van­lig rulle­stol på lø­pin­ga.

– Jeg er ikke som alle and­re. Men jeg vil jo del­ta på hen­imot sam­me vil­kår som and­re, sier Løvøi.

– For det er det jeg øns­ker al­ler mest, å leve et så van­lig liv som mu­lig.

FOTO: PRI­VAT

Ei­nar Eng­stad Løvøi (38) kolliderte med en laste­bil på vei til jobb og ble lam fra brys­tet og ned. I slut­ten av juli skal han del­ta på Triquart i Kris­tian­sand, for al­ler førs­te gang.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.