-AG­DER

Faedrelandsvennen - - FREDAG -

IAust-ag­der har nes­ten dob­belt så man­ge barn og ung­dom fått AD­Hd-dia­gno­se som i Vest-ag­der. Helse­di­rek­to­ra­tet of­fent­lig­gjor­de en stor rap­port i fjor som be­ly­ser forskjeller mel­lom fyl­ke­ne, og nye tall fra Norsk Pa­si­ent­re­gis­ter be­kref­ter at for­skjel­le­ne fort­satt er stor, selv om de er mind­re enn for noen år si­den.

Hvor­for er det slik? Bak tal­le­ne fin­ner vi en stor dis­ku­sjon om hva AD­HD er for noe, med po­ten­si­elt stor be­tyd­ning for bar­na som hen­vi­ses.

– Jeg bru­ker ikke be­gre­pet AD­HD. Bruk av be­gre­pet AD­HD kan til­dek­ke vans­ker som bør snak­kes om uten å sy­ke­lig­gjø­re vans­ke­ne ved dia­gnos­tikk! sier Gun­nar Åsen, psy­ko­log­spe­sia­list hos Abup i Kris­tian­sand.

Åsen sier i ste­det «hy­per­ki­ne­tisk for­styr­rel­se», og for­skjel­len på be­gre­pe­ne rom­mer egent­lig mye av den fag­li­ge dis­ku­sjo­nen her.

Hans kol­le­ga, psy­ko­log­spe­sia­list Wer­ner Ne­bel­ung ved Abup Aren­dal bru­ker der­imot Ad­hd-be­gre­pet.

Og det er mer enn ord­klø­ve­ri som fin­ner sted her. «Hy­per­ki­nes­tisk for­styr­rel­se» er noe Ver­dens Helse­or­ga­ni­sa­sjon og de­res dia­gnose­sys­tem ICD-10 me­ner om­fat­ter 1–2 pro­sent av be­folk­nin­gen. AD­HD bru­kes i det ame­ri­kans­ke helse­ve­se­net og et sys­tem for dia­gnos­ti­se­ring som kal­les DSM-5. Det an­tas å om­fat­te 4–8 pro­sent av be­folk­nin­gen.

FOR SJEL­DEN EL­LER FOR OFTE?

I 2014 und­ret Helse­til­sy­net seg over de sam­me tin­ge­ne som Fædre­lands­ven­nen spør om nå.

På bak­grunn av de sto­re for­skjel­le­ne mel­lom fyl­ke­ne, skri­ver Helse­til­sy­net at det kom­met fram fag­lig be­grun­net be­kym­ring knyt­tet til mu­lig over- og un­der­dia­gnos­ti­se­ring av AD­HD i de to ag­der­fyl­ke­ne.

I Ag­der er det ett helse­fore­tak for beg­ge fyl­ke­ne, som rom­mer litt uli­ke fag­li­ge tra­di­sjo­ner.

Noen an­ty­det at dia­gno­se­ne ble gitt litt hyp­pig i Aren­dal. I Kris­tian­sand var det noen som men­te man had­de det mot­sat­te pro­ble­met, at man sat­te dia­gno­se­ne for sjel­den.

– Er det snu­ten som er for langt frem­me el­ler ha­len som er for langt bak? Spør Wer­ner Ne­bel­ung re­to­risk. Han er en av dem som har fått kri­tikk for å være for «fram­over­lent» med å set­te Ad­hd-dia­gno­ser.

Selv lu­rer han på om det er fag­mil­jø­et i Kris­tian­sand som gjør det for sjel­den.

ULIK UT­RED­NING

Beg­ge mil­jø­ene gir medi­sins­ke ko­der etter de na­sjo­na­le ret­nings­lin­je­ne som byg­ger på Ver­dens Helse­or­ga­ni­sa­sjon (ICD-10). Ret­nings­lin­je­ne åp­ner imid­ler­tid for at man kan vel­ge å bru­ke kri­te­ri­er fra det ame­ri­kans­ke DSM­sys­te­met i pro­ses­sen. Den ene gjør det, den and­re ikke.

– Jeg skal være åpen om at jeg er en av de som er lu­rer på om vi har hatt for sto­re forskjeller. Den pro­ses­sen vi har vært gjen­nom vi­ser at vi er fag­lig uenig om en del ting. Men prak­si­sen er ikke så for­skjel­lig len­ger som den var, sier Gun­nar Åsen.

JOB­BER FOR å MINSKE FORSKJELLER

Over­lege Kir­sten Djupes­land ved Sør­lan­det syke­hus har job­bet for å byg­ge bro mel­lom fag­mil­jø­ene og minske for­skjel­le­ne. Hun mø­ter Fædre­lands­ven­nen sam­men med de to psy­ko­log­spe­sia­lis­te­ne til en fel­les sam­ta­le.

– Barn og unge i Aust og Vest-ag­der skal ha det sam­me ut­red­nings­til­bu­det. Og vi har hatt noe for­skjel­lig ut­red­nings­prak­sis, det vet vi jo, inn­røm­mer hun.

Djupes­land sier til­sy­net for noen år si­den var en vek­ker, og at det i åre­ne etter­på er gjort mye for å få fag­mil­jø­ene til å nær­me seg hver­and­re.

Men til­stan­den som kal­les AD­HD er en sym­ptom­dia­gno­se. Og det er en del skjønn in­ne i bil­det når bar­na blir ut­re­det.

– Et barn som har mye ener­gi, vil ikke nød­ven­dig­vis få dia­gno­sen. Det er et kri­te­ri­um at det er en li­del­se, at til­stan­den fø­rer til pro­ble­mer. Men hvis vi ser rundt oss i sam­fun­net, også blant næ­rings­livs­le­de­re, så ser vi ek­semp­ler på at til­stan­der som lig­ner vel­dig også har noen for­de­ler ved seg, sier Wer­ner Ne­bel­ung.

– Ja, og da er vi in­ne på noe vik­tig, men vans­ke­lig. Hele dis­ku­sjo­nen om dis­se til­stan­de­ne har en kul­tu­rell kom­po­nent. Hva som opp­fat­tes som greit, vil va­riere, sier Gun­nar Åsen. Han til­la­ter seg et lite stikk til sin kol­le­ga. – Den sub­jek­ti­ve li­del­ses­dia­gno­sen har du ikke vært like ty­de­lig på før, Wer­ner. Sva­ret kom­mer kjapt:

– Du har nok ikke fulgt så godt med de sis­te ti åre­ne på hva jeg har sagt, sva­rer Ne­bel­ung.

UTELUKKE AND­RE ÅRSAKER

Men selv om to­nen er god og Åsen og Ne­bel­ung for­står hver­and­res stå­ste­der bed­re enn før, så ta­ler sta­ti­stik­ken sitt ty­de­li­ge språk. Fort­satt får fle­re ung­dom­mer i Aust-ag­der dia­gno­sen enn i Vest-ag­der. Vi ser for­skjel­le­ne også i tall fra Re­septre­gis­te­ret, som gir over­sikt over medi­sin­bru­ke­re per 1000 inn­byg­ge­re.

Hva er egent­lig for­skjel­len i hvor­dan de ser på syk­dom­men?

– For­skjel­len er at DSM-5 åp­ner for i stør­re grad å ten­ke bare på kon­sen­tra­sjons­vans­ker. Men det er fle­re uli­ke Ad­hd-til­stan­der og noen Add-til­stan­der som bør in­klu­de­res. Og det er en meng­de kon­sen­tra­sjons­vans­ker som skyl­des na­tur­li­ge re­ak­sjo­ner på for­hold som opp­står i li­vet, som ikke skal dia­gnos­ti­se­res. Jeg plei­er å spør­re; er det AD­HD, el­ler vans­ke­li­ge livs­for­hold, el­ler rett og slett en for­els­kel­se?! sier Ne­bel­ung.

– Her be­rø­rer vi en in­ter­es­sant fag­lig dis­ku­sjon. Jeg me­ner vi skal gå enda leng­re i ret­ning ICD-10. Vi tren­ger kla­re og snev­re kri­te­ri­er for hvem som hø­rer til i den­ne

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.