Er åpen­het all­tid bra?

En Face­bo­ok-venn kom ut ska­pet som al­ko­ho­li­ker og fikk nes­ten 200 kom­men­ta­rer. Er åpen­het all­tid bra?

Faedrelandsvennen - - FORSIDE -

En van­lig kom­men­tar er «Takk for at du de­ler. Stå på, det­te kla­rer du», etter­fulgt av et bredt spek­ter av ideo­gram­mer. Det er ment som opp­munt­ring og støt­te, men sy­nes ikke å pla­ge nevne­ver­dig at bare en hånd­full var der når han el­ler hun treng­te det som mest. Når du kas­ter mas­ka kan du ri­si­ke­re å bli med møtt med hån­flir og at det blir dør­gen­de stil­le rundt deg når Face­bo­ok­ven­ne­ne scrol­ler vi­de­re. Kan­skje åpen­het i so­sia­le medi­er er en måte å skjer­me seg selv på? For vir­ke­lig åpen­het er å slip­pe men­nes­ker inn i li­vet når du er så de­pri­mert at du ikke kla­rer å stå opp, ikke vas­ker deg, ikke spi­ser, kjøle­ska­pet er tomt, du bare grå­ter, krop­pen kjen­nes som bly og fram­ti­den er et svart hull. Av og til er li­vet så uut­hol­de­lig og gjør så vondt at språ­ket blir borte og or­de­ne kom­mer til kort. Å være åpen er ikke bare å kun­ne snak­ke om hen­del­ser etter at det har skjedd. Den vir­ke­li­ge og vans­ke­li­ge åpen­he­ten er å vise det, akku­rat nå. N oen me­ner at Face­bo­ok er for mye fa­sa­de og at vi må vise fram li­vets mør­ke­re si­der. For det ér vans­ke­lig å være men­nes­ke så hvor­for ikke blott­stil­le det i so­sia­le medi­er? Den­ne for­men for åpen­het kjen­nes på­tren­gen­de, men jeg kla­rer ikke å tryk­ke ‘Fjern som venn’. Kjen­te per­soner som for­tel­ler at de sli­ter med psy­kisk syk­dom, rus­pro­ble­mer el­ler er døds­syke blir hyl­let. Gjen­nom­gangs­to­nen – de­res be­grun­nel­se - er at det kan hjel­pe and­re, un­der­for­stått oss mer van­li­ge men­nes­ker. Med hån­den på hjer­tet, tror vi på det? Blir våre pro­ble­mer enk­le­re av å snak­ke om dem el­ler av å vite at en kjen­dis sli­ter med det sam­me? Det er ube­ha­ge­lig hvis åpen­het om psy­kisk syk­dom blir et sta­tus­sym­bol, noe vi kler på oss for å gjø­re oss in­ter­es­san­te. Selv res-

Det er ube­ha­ge­lig hvis åpen­het om psy­kisk syk­dom blir et sta­tus­sym­bol.

surs­ster­ke men­nes­ker står sjel­den fram midt i kri­sen. De vel­ger tids­punk­tet med omhu og ri­si­ke­rer lite ved å stå fram når de først gjør det. Det at man ikke er åpen i of­fent­lig­he­ten be­tyr hel­ler ikke at man er luk­ket el­ler skju­ler pro­ble­mer. Min er­fa­ring er at men­nes­ker er for­bau­sen­de med­del­som­me om egne pro­ble­mer. Vi gjør det bare ikke i of­fent­lig­he­ten av den enk­le grunn at de fles­te av oss ikke har til­gang til medie­ne. Vi er åpne, men på en an­nen are­na. Å pen­het kan slå til­ba­ke som en boome­rang når du minst ven­ter det. Å vil­le be­skyt­te seg selv er ikke noe ne­der­lag. Av og til er det nød­ven­dig å ta på seg en mas­ke som kan bære oss var­somt gjen­nom da­ge­ne. En dame sa til meg en gang at det å ta på seg leppe­stift var hen­nes måte å kle på seg selv­til­lit. Man­tra­et er at åpen­het skal få det von­de ut i ly­set, trol­let sprek­ker, man kan se på hen­del­ser og trau­mer i et nytt lys og opp­le­vel­ser blir mind­re far­lig og tru­en­de. El­ler kan­skje ikke? For åpen­het gjør det også vans­ke­li­ge­re å glem­me. Er for­treng­ning all­tid galt el­ler er det noen gan­ger nød­ven­dig for å gå vi­de­re i li­vet? Kan­skje det er sunt for vår men­ta­le helse å sky­ve en­kel­te opp­le­vel­ser vekk. Ikke dve­le, snu og ven­de på det, snak­ke om det år etter år til and­res nys­gjer­ri­ge og in­va­de­ren­de for­lys­tel­se og skue. D et er en grunn til at det fin­nes et lyd­tett rom der man kan åpne seg for en psy­kia­ter. Når man har be­stemt seg for å for­tel­le om noe av det vans­ke­ligs­te, skam­ful­le, såre i li­vet, kan det være greit at ikke for man­ge er til ste­de. Det bur­de bli mer ak­sep­ta­belt å be­skyt­te seg mot ver­dens elen­dig­het og pas­se på egen sår­bar­het. Vi tren­ger trygg­het, noen å sto­le på, noen som tå­ler å se an- FOTO: MIKE TOMBS sik­tet ditt når du er i ek­sis­ten­si­ell kri­se. Med al­de­ren har jeg for­stått ver­di­en av å bare vise fram egen sår­bar­het til de som vir­ke­lig ser meg og som har vist at de vil meg vel. De som ser deg som et helt men­nes­ke, ikke som sum­men av von­de opp­le­vel­ser. For det kre­ver en sterk rygg å kun­ne ta i mot flod­bøl­gen av and­res fø­lel­ser. Stein Meh­ren sier jeg hol­der ditt hode i mine hen­der, slik du hol­der mitt hjer­te i din øm­het. K la­rer of­fent­lig­he­ten å be­stå øvel­sen? De som står fram med sine his­to­ri­er - for­tel­ler de noe av sub­stans om hvor­dan de had­de det? For­tel­ler de hvor­dan psy­kisk syk­dom ser ut og snak­ker de om al­vor­lig lam­men­de psy­kisk syk­dom? Man vel­ger hva man vil vise fram. Åpen­he­tens di­lem­ma er at det også ér bra for det syn­lig­gjør at det er håp og at det fin­nes hjelp der ute. I of­fent­lig­he­ten fram­står det dess­ver­re litt for ofte som skinn­åpen­het. Det er en kvasi­sam­ta­le der vi ikke in­vi­te­res helt inn. Min far sa en gang at det unor­ma­le er å være nor­mal. Han var for­und­ret over at det ikke var fle­re gær­ne men­nes­ker i ver­den. Over­skrif­ten til den­ne Fre­dags­kom­men­ta­ren er hen­tet fra Rob­bie Wil­liams’ sang Fe­el. Når ho­det snak­ker et språk du ikke for­står er det best å hol­de munn. Ge­stalt­te­ra­peut Ma­rit Slags­vold har sagt: «Det har tatt lang tid å få åpen­het rundt psy­kis­ke li­del­ser. Nå bør vi få mer åpen­het rundt hva det vil si å være men­nes­ke.» Å snak­ke om åpen­het blir som å snak­ke om be­ho­vet for de­batt uten å ta de­bat­ten. Kan­skje det vir­ke­li­ge ta­bu­et er å si at åpen­het ikke all­tid er bra?

Det er ube­ha­ge­lig hvis åpen­het om psy­kisk syk­dom blir et sta­tus­sym­bol, noe vi kler på oss for å gjø­re oss in­ter­es­san­te, skri­ver Imi Veg­ge.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.