Stein­gal

In­gen ste­der fin­nes det så vak­re, hvi­te stei­ner, som i mitt barn­doms fe­rie­pa­ra­dis – stran­da Ju­vika på Helge­lands­kys­ten. Det har NSB fått er­fa­re.

Faedrelandsvennen - - MENING - Kir­sten falch

Blant ma­jes­te­tis­ke fjell, vak­re fjor­der og mid­natts­sol lig­ger de og lok­ker når vi kom­mer ro­en­de inn til stran­da med bå­ten. Der er fla­te, glit­ren­de grå­stei­ner, røde stei­ner ful­le av jern­malm og stei­ner som ser ut som måke­egg – fan­tas­tis­ke å leke med, spret­te på vann el­ler bare hol­de i hån­da.

Al­ler vak­rest er de hvit­vas­ke­de mar­mor­stei­ne­ne, og stran­da er full av dem!

Hver som­mer tar jeg med meg noen stei­ner hjem fra den­ne stran­da. Og som­mer­en nit­ten­søtti­fem var in­tet unn­tak. Da var jeg en lang­beint, litt livs­fjern og sta 11-åring, og sam­let stei­ner i bøtte­vis, for jeg had­de blitt full­sten­dig opp­slukt av den svens­ke barneTv-se­ri­en «Den vita ste­nen». Den hand­let om to barn, en rik, en­som jen­te og en fat­tig­gutt, som ska­per sin egen fan­tasi­ver­den der de må ut­fø­re dris­ti­ge opp­drag for å erob­re en hvit stein fra hver­and­re. Jeg kan den dag i dag kjen­ne ma­gi­en fra den glat­te, hvi­te stei­nen sm­ei­ge bløtt mot lep­pe­ne, slik jeg så den litt mys­tis­ke, inn­ad­vend­te jen­ta i fil­men gjor­de.

Den som­mer­en ble min søs­ter på 13 og jeg igjen på går­den hos mor­mor og mor­far en stund til, sam­men med tan­te El­se. Mam­ma og pap­pa måt­te rei­se hjem­over for å job­be. Men i da­ge­ne som fulg­te ble det et skik­ke­lig nord­norsk dritt­vær: Sør­vest, stiv ku­ling og pis­ken­de regn hver enes­te dag. Til slutt holdt ikke den sol­hung­ri­ge tan­ta mi ut len­ger. Med oss to nie­ser og sine egne barn på 3 og 6 år på slep, skul­le hun ta oss med sør­over til so­la. Men hvor­dan skul­le jeg få med stei­ne­ne mine på to­get?

Jeg klar­te ikke tan­ken på at det skul­le gå et helt år til jeg skul­le få se skat­ten min igjen. Jeg la dem oppi to bære­po­ser, gråt, tras­set og tryg­let – og lo­vet min tan­te dyrt og hel­lig at jeg skul­le bære ALLE selv – hele vei­en, ikke­no’ pro­blem!

Så dro hun da, med fire un­ger, rygg­sekk, kof­fer­ter og – bok­sta­ve­lig talt – steint­ung hånd­ba­ga­sje. Først 14 kilo­me­ter med buss til ferge­leiet, så to ti­mer med frakte­båt, de­ret­ter en kilo­me­ter­lang, seig spa­ser­tur til jern­bane­sta­sjo­nen i Mo­sjø­en, så 6 ti­mer med to­get til Trond­heim. Hun fikk buk­sert oss inn på kvelds­to­get til Oslo, som an­kom det som den gang het Øst­ba­nen. De­ret­ter ge­lei­det hun hele bøtte­bal­le­ten av un­ger og ba­ga­sje gjen­nom Oslos mør­ke ga­ter, for vi GIKK halv­an­nen bly­tun­ge kilo­me­ter til Vest­ba­nen for å ta natto­get hjem – på sitte­plas­ser.

●● Da had­de mitt høy­hel­li­ge løf­te om å bære stei­ne­ne selv, blitt knust til grus og sin­gel, så min tan­te bar bære­po­sen med stein i den ene hån­da mens hun slep­te med seg tre­årin­gen sin i den and­re. Jeg an­tar at min plikt­opp­fyl­len­de store­søs­ter bar både vår ba­ga­sje og pas­set den lil­le ku­si­na vår. For jeg had­de mer enn nok med å lab­be – sul­ten, sur og trøtt som jeg var. Vi had­de nem­lig gått tom for niste­mat, og jeg lik­te ikke den svet­te gul­os­ten de had­de på NSBS niste­pak­ker, så det nek­tet jeg å spi­se. Men til slutt fikk tan­te blid­gjort furte­guri med litt sjo­ko­la­de. Jeg er min tål­mo­di­ge tan­te El­se evig takk­nem­lig for at hun dras­set på min stein­gale kjær­lig­het i over 120 mil. I ha­gen min lig­ger de, alle sam­men, i ei stor røys, sam­men med stei­ner fra alle rei­ser jeg si­den har vært på.

●● Det har jeg i alle fall trodd inn­til nå.

●● For da jeg skul­le mim­re litt med hen­ne om den­ne histo­ri­en, inn­røm­te hun at det er nok en og an­nen Nsb-kon­duk­tør som en som­mer­dag i 1975 må ha und­ret seg over hvor­for det var fullt av hvi­te stei­ner stap­pet ned i sprek­ker og hul­rom over­alt i to­get…

Jeg klar­te ikke tan­ken på at det skul­le gå et helt år til jeg skul­le få se skat­ten min igjen. Jeg la dem oppi to bære­po­ser, gråt, tras­set og tryg­let.

El-syk­kel­en­tu­si­ast, ene­stå­en­de guttemam­ma og ak­ku­rat gam­mel nok til at hun ikke bryr seg så mye om hva and­re me­ner hun bur­de gjø­re el­ler ikke gjø­re. Els­ker job­ben sin, klimp­rer på fio­lin og har­pe inn­imel­lom tre- og ord­snek­ring av ymse slag.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.