Gud kjen­ner den han kal­ler

Faedrelandsvennen - - NÆRT - MET­TE B. STOVELAND

Joh.1,43-51.

Da Je­sus valg­te di­sip­le­ne sine, var det ikke til­fel­dig. Han så dem på for­hånd og viss­te mye om dem. Et ek­sem­pel er Natanael. Da Je­sus traff ham, sa han med det sam­me at han var en sann is­rae­litt uten svik. Natanael ble for­bau­set og lur­te på hvor Je­sus kjen­te ham fra. Men Je­sus had­de sett ham sit­te un­der et tre, og viss­te alt om ham ba­re med et blikk. Det fikk Natanael til å for­stå at han sto foran Mes­sias, Guds sønn. Men om den­ne opp­le­vel­sen var un­der­lig og spesiell, lo­ver Je­sus at han og de and­re han har kalt til tje­nes­te for seg, skal få opp­le­ve stør­re ting. Og vi vet at di­sip­le­ne opp­lev­de mye spe­si­elt i sin tid sam­men med Je­sus. Men også de som Gud har kalt i de se­ne­re ge­ne­ra­sjo­ne­ne har fått se at de tje­ner en all­mek­tig Gud. De har fått opp­le­ve un­der­li­ge ting både i det små og hver­dags­li­ge, og i stør­re hen­del­ser. Det kan være spen­nen­de, men li­ke­vel trygt. For Gud vet hvem han kal­ler. Han ser og kjen­ner deg, og vet hva du kan ut­ret­te. Han vet det også når du ikke har kref­ter igjen. For hos Gud hand­ler det ikke ba­re om tje­nes­te, der hand­ler det også om nød­ven­dig hvi­le og fred i Guds fang.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.