Alle skal med

Hvis vel­ferd er vik­tigst, tren­ger vi da flest mu­lig bi­drags­yte­re som kan le­ve­re dis­se vel­ferds­tje­nes­te­ne?

Faedrelandsvennen - - MENING -

Vi har all mu­lig grunn til å være stol­te av å leve i ett av ver­dens mest vel­ut­vik­le­de vel­ferds­sam­funn. Vi le­ver i et land der den grunn­leg­gen­de trygg­he­ten for den en­kel­te er ga­ran­tert av fel­les­ska­pet. Alle har sam­me til­gang til et gra­tis ut­dan­nings­til­bud. Blir vi syke, så er det be­ho­vet for hjelp og ikke tyk­kel­sen på lomme­boka som av­gjør hva slags hjelp du får. Og alle eld­re som etter hvert må ha bi­stand for å kla­re seg, kan stort sett sto­le på at kom­mu­nen de bor i sør­ger for å gi dem et til­bud som sik­rer livs­kva­li­tet også når li­vets sol­ned­gang nær­mer seg.

Syste­met er ikke per­fekt. No­en fal­ler fort­satt gjen­nom vel­ferds­sam­fun­nets sik­ker­hets­nett, og vi har ikke løst alle po­ten­si­el­le pro­ble­mer. Der­for le­ser vi fort­satt om helse­køer i avi­se­ne el­ler ser re­por­ta­sjer på TV om en­kelt­men­nes­ker som kan­skje bur­de fått mer og bed­re hjelp. Ver­den er ikke per­fekt og det vil all­tid fin­nes svak­he­ter og bris­ter i selv det mest vel­ut­vik­le­de vel­ferds­sam­funn. De en­kelt­his­to­rie­ne kan hver for seg være vik­ti­ge nok, men de må ikke stå i vei­en for ho­ved­bil­det: Nor­ge har lyk­kes bed­re enn de al­ler fles­te land vi kan sam­men­lig­ne oss med når det gjel­der å ut­vik­le of­fent­li­ge vel­ferds­til­bud der alle har sam­me rett og mu­lig­het til å få hjel­pen de tren­ger.

I dag er det i prak­sis in­gen re­ell dis­ku­sjon om at vi i Nor­ge skal ha bre­de, uni­ver­sel­le vel­ferds­tje­nes­ter. Vi be­ta­ler for det i fel­les­skap over skatte­sed­de­len – og kan for­ven­te å få det vi tren­ger når ti­den kom­mer der egne res­sur­ser ikke len­ger strek­ker til. Vi dis­ku­te­rer alt­så ikke for­de­lin­gen av helse- og eldre­om­sorg. Der er vi eni­ge om prin­sip­pet «en for alle – og alle for en». Det er vel­ferds­sam­fun­nets adels­mer­ke. Blant de tone­an­gi­ven­de po­li­tis­ke kref­te­ne i Nor­ge er det knapt no­en som ut­ford­rer den­ne mo­del­len.

Pri­va­te ak­tø­rer som øns­ker å bi­dra til å ut­vik­le dis­se tje­nes­te­ne, blir stemp­let som «vel­ferds­pro­fi­tø­rer» og an­kla­ges for å ha «suge­rør i stats­kas­sen».

Der­imot er kon­flikt­lin­je­ne desto ster­ke­re og ty­de­li­ge­re når det gjel­der hvem som kan pro­du­se­re vel­ferds­tje­nes­ter.

De sis­te åre­ne er det blitt en del av den po­li­tis­ke re­to­rik­ken å være imot «vel­ferds­pro­fi­tø­rer». In­nen­for ut­dan­nings­sek­to­ren har man forsøkt å lage et re­gi­me som skal sik­re at in­gen skole­ei­ere skal kun­ne ta ut ut­byt­te. Det har vist seg å være en in­vi­ta­sjon til å fin­ne smutt­hull og om­vei­er rundt re­gel­ver­ket. In­nen om­rå­der som barne­ha­ger, barne­vern og drift av asyl­mot­tak har det vært still­tien­de ak­sep­tert at det er greit å tje­ne pen­ger på å le­ve­re sli­ke tje­nes­ter, selv om de i all ho­ved­sak har vært skatte­fi­nan­sier­te.

Men når det gjel­der helse og om­sorg, er det åpen­bart an­ner­le­des. Pri­va­te ak­tø­rer som øns­ker å bi­dra til å ut­vik­le dis­se tje­nes­te­ne, blir stemp­let som «vel­ferds­pro­fi­tø­rer» og an­kla­ges for å ha «suge­rør i stats­kas­sen». Det mer­ke­li­ge er jo at in­gen sier det sam­me om for ek­sem­pel vei­byg­ge­re. Tvert imot er­kjen­ner både Sta­tens veg­ve­sen og Nye Vei­er at det er øns­ke­lig at en­tre­pre­nø­rer som byg­ger vei­er fak­tisk også tje­ner pen­ger på job­ben. For de vet jo at der­som in­gen tje­ner pen­ger, så kan de hel­ler ikke be­ta­le an­sat­te, in­ves­te­re i nye pro­sjek­ter el­ler ut­vik­le egen virk­som­het. Lønn­som­het bør ikke være et skjells­ord i no­en næ­ring.

Når det gjel­der vel­ferds­tje­nes­ter, er det til­syne­la­ten­de an­ner­le­des. Ar­gu­men­ta­sjo­nen er at «pen­ge­ne skal gå til vel­ferd, ikke privat pro­fitt for børs­no­ter­te sel­ska­per».

Det er en pus­sig po­si­sjon. For når vi som pri­vat­per­soner kjø­per en vare el­ler tje­nes­te, er det sjel­den vi be­kym- rer oss over om no­en skul­le tje­ne pen­ger på trans­ak­sjo­nen. Det de fles­te av oss spør oss om, er jo om vi får ver­di for pen­ge­ne. Det vik­ti­ge er jo ikke om no­en tje­ner på en han­del, men hva jeg fak­tisk må be­ta­le for va­ren el­ler tje­nes­ten. Og når det gjel­der tje­nes­ter, vi­ser jo all er­fa­ring at det selv­kost ikke er en fast­pris. Et­hvert an­bud be­kref­ter det sam­me: alle til­by­de­re kom­mer ut med uli­ke pri­ser – og pri­se­ne kan spri­ke 30-40 pro­sent mel­lom uli­ke til­by­de­re i man­ge sam­men­hen­ger. Der­for er kon­kur­ran­se bra. Kon­kur­ran­se iden­ti­fi­se­rer hvem som er best i kom­bi­na­sjo­nen pris og kva­li­tet. Der­med kan kjø­pe­ren få la­ve­re pris, sam­ti­dig som sel­ge­ren tje­ner pen­ger på trans­ak­sjo­nen. Det kal­les vinn-vinn – og er selve grunn­mu­ren i hele vår øko­no­mis­ke tenk­ning. Men når det gjel­der vel­ferds­tje­nes­ter skal av en el­ler an­nen grunn den­ne me­ka­nis­men ikke vir­ke. Stat og kom­mu­ner kom­mer høyst sann­syn­lig til å spil­le ho­ved­rol­len som le­ve­ran­dø­rer av vel­ferds­tje­nes­ter i over­skue­lig frem­tid. For­di of­fent­lig sek­tor i Nor­ge stort sett gjør en ut­mer­ket jobb, ikke minst når det gjel­der helse- og om­sorgs­tje­nes­ter. Men også of­fent­lig sek­tor er tjent med å bli ut­ford­ret av no­en som ten­ker an­ner­le­des og le­ter etter nye og bed­re løs­nin­ger. Der­for er et visst inn­slag av pri­va­te le­ve­ran­dø­rer, både ide­el­le og kom­mer­si­el­le, også in­nen den­ne sek­to­ren, en ga­ran­ti for at vi også i frem­ti­den vil ha vel­ferds­tje­nes­ter i ver­dens­klas­se – ga­ran­tert og fi­nan­siert av fel­les­ska­pet.

For alle oss som har et øns­ke om å be­va­re og ut­vik­le ver­dens kan­skje bes­te vel­ferds­sam­funn, så er det åpen­bart at vi bør in­klu­de­re alle go­de kref­ter i pro­sjek­tet. El­ler for å si det med ett av par­ti­ene som kan­skje er mest skep­tisk til pri­va­te ak­tø­rer: Alle skal med!

FOTO: LARS HOEN / NICA

Det vik­ti­ge er jo ikke om no­en tje­ner på en han­del, men hva jeg fak­tisk må be­ta­le for va­ren el­ler tje­nes­ten, me­ner Trond Mad­sen i den­ne fre­dags­kom­men­ta­ren og den kom­mer­si­el­le vel­fer­den.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.