Kal­lets styr­ke

Faedrelandsvennen - - NÆRT - METTE B. STOVELAND

Jer.1,4-9.

Pro­fe­te­ne i GT had­de vel det vans­ke­ligs­te av alle kall. De skul­le rope ut ad­vars­ler men ble sjel­den hørt, de sa frem spå­dom­mer og fikk sin­te ut­fall til­ba­ke, de gjor­de sto­re og mek­ti­ge hand­lin­ger og måt­te røm­me for li­vet. Da Jere­mia ble kalt til pro­fet, ve­gret han seg og skyl­te på at han var dår­lig til å ord­leg­ge seg og var dess­uten alt­for ung. Men Gud svar­te at alle hans be­kym­rin­ger skul­le leg­ges over på Gud. Når Jere­mias gikk dit Gud ba ham gå, og sa det Gud be­fal­te ham å si, skul­le han ikke være redd. For Gud vil­le gå med ham og red­de ham fra fa­rer. Og han vil­le leg­ge sine ord i Jere­mias munn.

Etter Jesu tid kal­les ikke pro­fe­ter len­ger. Men Gud kal­ler fort­satt til tje­nes­te. Og med kal­let føl­ger den sam­me styr- ken: Gud er med oss når vi tje­ner hans sak. Av og til fris­tes vi til å tje­ne vår egen sak. Det er jo ty­pisk men­nes­ke­lig. Men da kan vi ikke reg­ne med an­net enn vår egen styr­ke.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.