«Hvor har du det fra?»

Fals­ke ny­he­ter ga fakta­sjek­kin­gen fart. Hvis vi lyk­kes med å gjø­re kilde­kri­tisk tenk­ning til noe også le­ser­ne er opp­tatt av, kan det være håp også om at medie­bran­sjen vil over­le­ve.

Faedrelandsvennen - - MENING - tarjei leer-salvesen JOUR­NA­LIST tarjei.leer-salvesen@fvn.no - 924 29 935

En ro­man fra 1949 gjor­de et sterkt come­back på best­sel­ger­lis­te­ne i vin­ter. På et tids­punkt i ja­nu­ar top­pet Ge­or­ge Or­wells «1984» Ama­zon. com sin lis­te over mest solg­te bø­ker. Det ble av man­ge opp­fat­tet som en re­ak­sjon på presse­kon­fe­ran­se­ne til Do­nald Trumps da­væ­ren­de presse­tals­kvin­ne Kel­ly­an­ne Con­way’s minne­ver­di­ge bruk av be­gre­pet «al­ter­na­ti­ve fakta».

Trumps gjen­tat­te an­grep på pres­sen, som han hev­der sprer «fa­ke news», mø­tes i vår bran­sje dels med frykt, dels med hode­ris­ting og dels med håp. Men la oss ta den lit­te­rære re­fe­ran­sen først:

Ge­or­ge Or­wells ro­man skild­rer et to­ta­li- tært sam­funn som sty­res av fi­re mi­nis­te­ri­er. Det så­kal­te Over­flod­smi­nis­te­ri­et sør­ger for at det er kon­stant mat­man­gel. Freds­mi­nis­te­ri­et sør­ger for at lan­det all­tid har no­en å være i væp­net kon­flikt med. Kjær­lig­hets­mi­nis­te­ri­et er en slags alt-i-ett-or­ga­ni­sa­sjon for in­nen­riks kon­troll og volds­bruk. Til slutt er det Sann­hets­mi­nis­te­ri­et, som dri­ver med pro­pa­gan­da og om­skriv­ning av vir­ke­lig­he­ten. Det­te kjen­ner vi best, si­den ro­ma­nen skild­rer en som job­ber der.

Ny­ta­le er opp­høyd til kunst­form i den­ne ver­de­nen. Ny­ta­le er å øde­leg­ge be­gre­per ved å fyl­le dem med al­ter­na­tivt inn­hold. Slik som Con­way øde­leg­ger be­gre­pet «fakta» ved å fyl­le det med «al­ter­na­ti­ve fakta».

Fals­ke ny­he­ter er et om­fat­ten­de og vir­ke­lig pro­blem, men det er ikke, slik Trump og hans tal­s­per­soner hev­der, de tra­di­sjo­nel­le medie­ne som dri­ver med det­te. Det har duk­ket opp et vell av nye in­for­ma­sjons­ka­na­ler på in­ter­nett. Det­te har brutt de tra­di­sjo­nel­le medie­nes in­for­ma­sjons­mono­pol, og det er på man­ge vis bra. Det fun­ge­rer de­mo­kra­ti­se­ren­de at alle nå kan ta yt­rings­fri­he­ten i bruk uten å bli fil­trert av re­dak­sjo­nel­le vur­de­rin­ger. Men det har den ulem­pen at det også blir pub­li­sert mye tøv og en del pro­pa­gan­da. Det­te stil­ler høy­ere krav til mot­ta­ker av in­for­ma­sjo­nen.

Folk flest må rett og slett tre­ne opp sin kilde­kri­tis­ke sans.

I for­ri­ge uke star­tet nett­ste­det Fak­tisk. no med pub­li­se­rin­ger av fakta­sjek­ker av det of­fent­li­ge ord­skif­tet i Nor­ge.

De førs­te 19 fakta­sjek­ke­ne var av ut­sagn nors­ke po­li­ti­ke­re har kom­met med. No­en fikk sine på­stan­der ve­ri­fi­sert, og no­en ble tatt i å spre halv­sann­he­ter og di­rek­te usann­he­ter.

Den 20. fakta­sjek­ken var av Da­gens Næ­rings­liv, som i en ar­tik­kel om kost­nads­over­skri­del­se­ne ved om­byg­gin­gen av Stor­tin­get, skrev at par­la­men­tet had­de an­satt en fransk kokk som an­gi­ve­lig bak­te mak­ro­ner til de folke­valg­te. Kost­nads­over­skri­del­se­ne er vir­ke­li­ge, men de­tal­jen om de farge­rike mak­ro­ne­ne var ikke rik­tig.

Hvor­for er det vik­tig å få de­tal­je­ne kor­rek­te? Det hand­ler dy­pest sett om tro­ver­dig­het. Jo mer frag­men­tert ny­hets­bil­det blir, jo vik­ti­ge­re blir til­li- ten til av­sen­der. Hvis le­se­ren ven­der til å ta sann­hets­ge­hal­ten i ar­tik­le­ne i en be­stemt avis med en kly­pe salt, da er det ikke leng­re for­skjell på den avi­sen og «alt an­net» man fin­ner på net­tet. Da er det mye som fal­ler. Be­ta­lings­vil­jen for in­for­ma­sjo­nen vi le­ver av å for­mid­le, er kan­skje det førs­te.

Men sam­fun­net får etter hvert stør­re pro­ble­mer enn et par tu­sen ar­beids­le­di­ge jour­na­lis­ter. Hvis ikke det fin­nes tro­ver­dig, makt­kri­tisk jour­na­lis­tikk, mis­ter de for­mel­le makt­ut­øver­ne et nød­ven­dig kor­rek­tiv. Ide­en om det frie og li­be­ra­le de­mo­kra­ti­et har gått hånd i hånd med fram­veks­ten av fri pres­se. Jeg tror de for­ut­set­ter hver­and­re, og jeg hå­per jeg slip­per å fin­ne ut om det er rik­tig el­ler galt tenkt. Det Fak­tisk.no skal gjø­re fram­over, er en jour­na­lis­tisk kjerne­opp­ga­ve. Trengs de da som et selv­sten­dig pro­sjekt, som både NRK, TV2, Dag­bla­det og VG stil­ler seg bak? Jeg tror ikke det bør stil­les som et ja/nei­spørs­mål. Trengs det økt kunn­skap om kilde­kri­tisk me­to­de? Sva­ret på dét er utvil­somt ja. Har pres­sen slur­vet for ofte? Ja, igjen.

Vi har, som bran­sje å be­trak­te, i fel­les­skap ser­vert våre le­se­re hau­ger og lass av sa­ker om tull og ube­ty­de­lig­he­ter.

Vi har la­get agurk­ny­he­ter året rundt, ikke bare i agurk­se­son­gen. Når vi gjør det, tråk­ker vi på det som i jour­na­list­ut­dan­nel­sen kal­les «ve­sent­lig­hets­kri­te­ri­et».

Men syn­de­lis­ten er lang. Vi har skre­vet for man­ge sa­ker om po­li­tis­ke in­tri­ger ba­sert på ano­ny­me dritt­kas­te­re. Og vi gjør en meng­de fakta­feil. Vi har skre­vet øko­nomi­sa­ker der vi blan­der mil­lio­ner og mil­li­ar­der, og vi vi­ser jevn­lig for all ver­den at vi ikke for­står sta­tis­tisk me­to­de når vi re­fe­re­rer me­nings­må­lin­ger og and­re un­der­sø­kel­ser.

I all den­ne elen­dig­he­ten lig­ger det spo­rer til mye håp. Litt på sam­me må­ten som det lig­ger håp i stem­men til en pa­si­ent som sva­rer på le­gens spørs­mål om ting som er ube­ha­ge­lig i krop­pen: Håp om at sam­ta­len skal føre oss nær­me­re en dia­gno­se, og der­med grunn­lag for be­hand­ling. Noe av det flot­te med jour­na­lis­tikk av ny- ere dato, er at man åp­ner seg mer om kilde­bru­ken. Det fin­nes ennå no­en få unn­tak, de få, munt­li­ge kil­de­ne vi av og til snak­ker med, som har krav på be­skyt­tel­se. Men ut­over det­te, så vil både vi og le­ser­ne tje­ne på åpen­het rundt hvor­dan vi kom­mer frem til vur­de­rin­ge­ne vi gjør.

Vi jour­na­lis­ter må alt­så skjer­pe oss. Og hvis vi gjør job­ben vår skik­ke­lig, så vil kri-

tis­ke le­se­re se for­skjell på ekte vare og fals­ke ny­he­ter.

Me­to­den er en­kel. Dere som ikke har brukt be­gre­pe­ne fra fa­get vårt før, dere har gjort den sam­me øvel­sen li­ke­vel. Når dere får høre noe nytt som er lite tro­lig, så kom­mer det en li­ten skep­tisk ryn­ke fram i pan­na og så spør dere: «Hvor har du det fra?». Og når dere spør slik, så be­tyr det noe for dere hva som er ori­gi­nal­kil­den til opp­lys­nin­gen dere nett­opp fikk høre.

Hvis dere for­ven­ter av oss som skri­ver ny­he­ter at vi skal vise frem tro­ver­di­ge kil­der, så trek­kes vi i rik­tig ret­ning. Hvis folk stil­ler det spørs­må­let of­te­re, så vil man let­te­re se for­skjell på tøv og fals­ke ny­he­ter og ekte jour­na­lis­tikk.

Der­for tror jeg de krise­ram­me­de medie­ne vil kla­re seg, om man fo­ku­se­rer på sam­funns­opp­dra­get og hol­der kva­li­te­ten høyt. No­en an­nen medi­sin tør jeg ikke ver­ken ta selv el­ler an­be­fa­le and­re. Bi­virk­nin­ge­ne blir fort al­vor­li­ge.

In­gen li­ker å dele sa­ker på Face­bo­ok-si­den sin, og få be­skjed i kom­men­tar­fel­tet at det de nett­opp del­te er feil. El­ler ver­re: kan­skje be­visst pro­pa­gan­da fra en tvil­som or­ga­ni­sa­sjon. In­gen li­ker å bli lurt.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.