En Anita
Hver juni flytter vi ut til en sommeridyll i havkjeften og blir til september. Her er det hav og himmel kinn mot kinn og bjørnebær så langt øyet kan se
irekken av sommerhus med hvit stakitt, klatreroser og gassgriller, har vi vår egen lille plett der vi år etter år har feriert. Her har vi lagt klokka til side, latt barna vokse seg store og sett årene sette sine spor, både på kledning og eget eksteriør. Her har vi nytt gode dager og pustet ut når ting har tårnet seg opp. Hytta. My own private pinewood Taj Mahal, synger Ylvis. En sommer, et år eller et liv uten, er utenkelig.
Rundt oss på alle kanter er det andre små pletter med fine folk på. Gode naboer som har holdt stand i alle år. Fra Vestlandet, Østlandet, Utlandet og Lund. Naboer som hilser blidt over stakittet og gir akkurat den rette feriefølelsen. Som snakker litt om vær og vind. Og en god del om trefelling.
Midt i denne idylliske forutsigbarheten, finnes det dog en slags slange i paradis. Den grå hytta i midten. I flere uker hver sommer har den vært leid ut. Til stor spenning for resten av gada. Den har huset både teatersjef med dertil hørende elskere, popstjerne i ly bak store solbriller, C-kjendis med markeringsbehov og høylytt bergenser med dårlig dekning på mobilen.
For ikke å snakke om Langrennsstjerna.
Adam hadde i sin tid et lite eple å bale med. Min kjære, Andersen, fikk ei hel fruktkurv.
En sommer i noen og nitti, ankom nemlig ei blond, fager skijente med både Ol-medaljer og treningsutstyr i bagasjerommet. Selveste Anita Moen, den gang Guidon. Sesongens høydeopphold var visst lagt til ei lita sørlandshytte to meter over havet. I flere uker skulle hun komme til å forstyrre sommerfreden. Hun hadde vel og merke med seg sin franske ektemann, men det forhindret ikke Andersen i å nyte utsikten fra plattingen, halvveis gjemt bak et krus med kaffe og en VG.
Det var en av disse varme somrene. Solskinn fra skyfri himmel dag etter dag. Ypperlig for ekstraøkter på rulleski. Og ypperlig for små, tettsittende treningsplagg avløst av enda mindre bikinier mellom øktene. Moen Guidon visste å bjuda på. Gjengangeren var en knallgul g-streng.
En av disse dagene satt vår lille familie på plattingen og spis- te koteletter med potetsalat. Andersen grillet som vanlig. Da var det at Anita bøyde seg sakte, veldig sakte, over bagasjerommet for å pakke ned rulleskia for dagen. Jeg tror han hadde tenkt på det lenge. At han ville hilse på. Presentere seg. Skru på sjarmen og fortelle litt om Sørlandet. Om Blindleia. Forklare veien til Dyreparken. Kanskje til og med ta en vits om Kjutta, hvis anledningen bød seg. Resten av familien satt målløse og så på.
●● Han strente over, hilste, pekte og gestikulerte. Smilte bredt og lo høyt. Mange ganger. Og Anita var blid og mild, selv om g-strengen var stram.
●● Det var bare én ting jeg ikke hadde rukket å fortelle ham før han gikk. Mellom fortennene satt nemlig en svær, forkullet rest av koteletten. En sånn skikkelig sjenerende sak, som man diskret gjør folk oppmerksomme på i et selskap. En sånn som krever en solid omgang med tannpirkeren foran speilet på gjestetoalettet.
●● Andersen kom etter hvert tilbake og sukket fornøyd: FOR ei hyggelig dame!
●● Sikkert, svarte jeg. Men før du forteller mer om henne; Se deg i speilet og smil bredt. Han gjorde så, stakkaren.
●● Siden den gang har vi gnidd det inn. Grillsesong etter grillsesong. Kotelett etter kotelett. Hos oss er det femogtjue år siden vi sa: Du har noe mellom tennene.
●● Hos oss heter det bare: Du har en Anita.
Den har huset både teatersjef med dertil hørende elskere, popstjerne i ly bak store solbriller, C-kjendis med markeringsbehov og høylytt bergenser.