En Ani­ta

Hver juni flyt­ter vi ut til en som­mer­idyll i hav­kjef­ten og blir til sep­tem­ber. Her er det hav og him­mel kinn mot kinn og bjørne­bær så langt øyet kan se

Faedrelandsvennen - - MENING -

irek­ken av som­mer­hus med hvit sta­kitt, klatre­ro­ser og gass­gril­ler, har vi vår egen lil­le plett der vi år etter år har fe­riert. Her har vi lagt klok­ka til side, latt bar­na vokse seg sto­re og sett åre­ne set­te sine spor, både på kled­ning og eget eks­te­ri­ør. Her har vi nytt go­de da­ger og pus­tet ut når ting har tår­net seg opp. Hyt­ta. My own pri­va­te pi­newood Taj Ma­hal, syn­ger Yl­vis. En som­mer, et år el­ler et liv uten, er uten­ke­lig.

Rundt oss på alle kan­ter er det and­re små plet­ter med fine folk på. Go­de na­bo­er som har holdt stand i alle år. Fra Vest­lan­det, Øst­lan­det, Ut­lan­det og Lund. Na­bo­er som hil­ser blidt over sta­kit­tet og gir ak­ku­rat den ret­te fe­rie­fø­lel­sen. Som snak­ker litt om vær og vind. Og en god del om tre­fel­ling.

Midt i den­ne idyl­lis­ke for­ut­sig­bar­he­ten, fin­nes det dog en slags slan­ge i pa­ra­dis. Den grå hyt­ta i midt­en. I fle­re uker hver som­mer har den vært leid ut. Til stor spen­ning for res­ten av ga­da. Den har hu­set både tea­ter­sjef med der­til hø­ren­de els­ke­re, pop­stjer­ne i ly bak sto­re sol­bril­ler, C-kjen­dis med mar­ke­rings­be­hov og høy­lytt ber­gen­ser med dår­lig dek­ning på mo­bi­len.

For ikke å snak­ke om Lan­g­renns­stjer­na.

Adam had­de i sin tid et lite eple å bale med. Min kjæ­re, An­der­sen, fikk ei hel frukt­kurv.

En som­mer i no­en og nit­ti, an­kom nem­lig ei blond, fa­ger ski­jen­te med både Ol-me­dal­jer og tre­nings­ut­styr i ba­ga­sje­rom­met. Selves­te Ani­ta Mo­en, den gang Guidon. Se­son­gens høyde­opp­hold var visst lagt til ei lita sør­lands­hyt­te to me­ter over ha­vet. I fle­re uker skul­le hun kom­me til å for­styr­re som­mer­fre­den. Hun had­de vel og mer­ke med seg sin frans­ke ekte­mann, men det for­hind­ret ikke An­der­sen i å nyte ut­sik­ten fra plat­tin­gen, halv­veis gjemt bak et krus med kaf­fe og en VG.

Det var en av dis­se var­me som­re­ne. Sol­skinn fra sky­fri him­mel dag etter dag. Yp­per­lig for eks­tra­øk­ter på rulle­ski. Og yp­per­lig for små, tett­sit­ten­de tre­nings­plagg av­løst av enda mind­re bi­ki­ni­er mel­lom øk­te­ne. Mo­en Guidon viss­te å bju­da på. Gjen­gan­ge­ren var en knall­gul g-streng.

En av dis­se da­ge­ne satt vår lil­le fa­mi­lie på plat­tin­gen og spis- te ko­te­let­ter med po­tet­sa­lat. An­der­sen gril­let som van­lig. Da var det at Ani­ta bøy­de seg sak­te, vel­dig sak­te, over ba­ga­sje­rom­met for å pak­ke ned rulle­skia for da­gen. Jeg tror han had­de tenkt på det len­ge. At han vil­le hil­se på. Pre­sen­te­re seg. Skru på sjar­men og for­tel­le litt om Sør­lan­det. Om Blind­leia. For­kla­re vei­en til Dyre­par­ken. Kan­skje til og med ta en vits om Kjut­ta, hvis an­led­nin­gen bød seg. Res­ten av fa­mi­li­en satt mål­løse og så på.

●● Han stren­te over, hils­te, pek­te og ges­ti­ku­ler­te. Smil­te bredt og lo høyt. Man­ge gan­ger. Og Ani­ta var blid og mild, selv om g-stren­gen var stram.

●● Det var bare én ting jeg ikke had­de ruk­ket å for­tel­le ham før han gikk. Mel­lom for­ten­ne­ne satt nem­lig en svær, for­kul­let rest av ko­te­let­ten. En sånn skik­ke­lig sje­ne­ren­de sak, som man dis­kret gjør folk opp­merk­som­me på i et sel­skap. En sånn som kre­ver en so­lid om­gang med tann­pir­ke­ren foran spei­let på gjeste­toa­let­tet.

●● An­der­sen kom etter hvert til­ba­ke og suk­ket for­nøyd: FOR ei hyg­ge­lig dame!

●● Sik­kert, svar­te jeg. Men før du for­tel­ler mer om hen­ne; Se deg i spei­let og smil bredt. Han gjor­de så, stak­ka­ren.

●● Si­den den gang har vi gnidd det inn. Grill­se­song etter grill­se­song. Ko­te­lett etter ko­te­lett. Hos oss er det fem­og­tjue år si­den vi sa: Du har noe mel­lom ten­ne­ne.

●● Hos oss he­ter det bare: Du har en Ani­ta.

Den har hu­set både tea­ter­sjef med der­til hø­ren­de els­ke­re, pop­stjer­ne i ly bak sto­re sol­bril­ler, C-kjen­dis med mar­ke­rings­be­hov og høy­lytt ber­gen­ser.

elin ny­gård Elin er 46 år og ut­vand­ret aren­da­litt. Hun job­ber som låt­skri­ver, tekst­for­fat­ter og pro­sjekt­med­ar­bei­der i Sen­ter for ung kunst og kul­tur. På fri­ti­da er hun ekte kul­tur­kjer­ring med et be­ty­de­lig kon­sum av tea­ter, kon­ser­ter og ut­stil­lin­ger. All­tid på høye hæ­ler.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.