Fær­re hum­ler gir mind­re mat

Hva er en som­mer uten hum­ler i en klø­ver­eng? Der de flit­tig bzzzzz-er rundt fra blomst til blomst på jakt et­ter pol­len og nek­tar? Pro­ble­met er at det blir sta­dig fær­re av dem. Noe som kan få sto­re kon­se­kven­ser for ver­dens mat­pro­duk­sjon.

Faedrelandsvennen - - VITEN - JOSTEIN BLOKHUS

Nes­ten 90 pro­sent av alle vil­le bloms­ter­plan­ter i ver­den blir pol­li­nert av dyr, for det mes­te in­sek­ter. Og 30 pro­sent av ma­ten vår kom­mer fra plan­ter som er pol­li­nert av hum­ler og bier.

–De sis­te 10-15 åre­ne har klø­ver frø av­lin­ge­ne blitt sta­dig re­du­sert, og rød­klø­ver eter den vik­tigs­te belg­veks­ten vi har. Alle rød klø­ver­bloms­te­ne er selv ste­ri­le og helt av­hen­gi­ge av pol­li­ne­ring fra in­sek­ter. Det sam­me gjel­der de fles­te sor­ter av eple, pære, plom­me og man­ge and­re frukt- og bærslag. Uten pol­li­ne­ring blir det ingen frø og ingen frukt.

Det­te sier Lars Tør­res Hav­stad. Han er frø­avls­fors­ker ved for­søks­går­den til Norsk in­sti­tutt for bio­kje­mi, NIBIO – tid­li­ge­re Bio­forsk – i Land­vik. I fire år har han vært le­der for et pro­sjekt kalt «Bed­re pol­li­ne­ring av rød­klø­ver ved hjelp av hum­ler og hon­ning­bier», «Pol­liclo­ver».

Rød­klø­ver hø­rer na­tur­lig med til frø­blan­din­ger til eng og bei­te, etter­som det er rikt på pro­tei­ner. Men ned­gan­gen i frø­av­lin­ge­ne de sei­ne­re åre­ne har ført til stort un­der­skudd på frø av nors­ke rød­klø­ver­sor­ter. År­lig er det be­hov for 130-140 tonn på lands­ba­sis, og de sis­te åre­ne er bare halv­par­ten blitt dek­ket av norsk frø­avl.

– Vi fant at vi måt­te un­der­sø­ke pol­li­ne­rin­gen, at det kun­ne være der pro­ble­met lå. Det har vært en lang­sik­tig nedad­gå­en­de trend for hum­le­ne, sær­lig de lang­tun­ge­te hum­le­ne som er de mest ef­fek­ti­ve pol­li­na­to­re­ne, sier Hav­stad.

HELE 35 ARTER I NOR­GE

Blant ver­dens rundt 250 hum­le­ar­ter, finner vi hele 35 i Nor­ge. De fles­te av dem har sto­re be­stan­der. Men man­ge har også gått sterkt til­ba­ke, både i Euro­pa og i NordA­me­ri­ka. Mye skyl­des men­nes­ke­lig på­virk­ning, med in­ten­si­ve­ring av land­bruks­om­rå­der og gjen­gro­ing av kul­tur­land­skap.

Fem hum­le­ar­ter står nå på den nors­ke rød­lis­ta, og tre er vur­dert som di­rek­te tru­et: Klø­ver­hum­le, lund­gjøk­hum­le og slåtte­hum­le.

– Det er to ting in­sek­te­ne er på jakt et­ter: Pol­len og nek­tar. Hos rød­klø­ver er bloms­te­ne sam­let i bloms­ter­ho­der be­stå­en­de av rundt 200 en­kelt­bloms­ter. Hver en­kelt­blomst av dis­se plan­te­ne har et gans­ke langt kron­rør. Pol­le­net er lett til­gjen­ge­lig øverst i bloms­ten, og både hum­le­ne og de kort­tun­ge­te bie­ne får tak i det­te. Men for å kom­me helt til bun­nen av kron­rø­ret der nek­ta­ren lig­ger, du­ger bare de lang­tun­ge­te hum­le­ne. Der­med er de mest ef­fek­ti­ve til å pol­li­ne­re, sier Hav­stad.

Blant for­sø­ke­ne som er blitt gjort, har man prøvd å leg­ge ut bol av mørk jord­hum­le.

– Men den har en ne­ga­tiv egen­skap. For­di den har så kort tun­ge, går den ikke ned i bloms­ten den rik­ti­ge vei­en, men den tar en «lure­vei» inn! Den spi­ser seg inn fra ut­si­den og «stje­ler» nek­tar uten at bloms­te­ne blir pol­li­nert. Da vi fikk man­ge av dis­se jord­hum­le­ne, ble dess­uten de lang­tun­ge­te ar­te­ne, som vi egent­lig skul­le ha, skremt vekk. Så det­te an­be­fa­ler vi ikke! sier han.

HARDFØRE OG PELSKLEDDE

Før vi av­slø­rer hva Hav­stad og hans kol­le­ger har kom­met fram til at fore­slåt­te hum­le-til­tak, må vi gå litt dy­pe­re inn i hum­le­nes ver­den.

Hum­ler til­hø­rer egent­lig bie­ne og er plas­sert i fa­mi­li­en Api­dae, sam­men med blant and­re hon­ning­bi­e­ne. De fles­te hum­le­ne er på den nord­li­ge halv­kule, og ofte finner vi dem langt til fjells. Pel­sen gjør dem gans­ke hardføre, og det er ikke uvan­lig å se hum­ler fly rundt mens snø­fil­le­ne fal­ler. Du kan fin­ne dem så langt nord som på El­les­me­re Is­land på høy­de med Grøn­land.

Noen lett jobb er det ikke å re­gist­re­re hum­le­ar­ter. Da må man fram med lupe og ha en be­stem­mel­ses­ta­bel l. Far­ge­ne på pel­sen er vik­ti­ge når ar­te­ne skal hol­des fra hver­and­re. For hun­ne­nes ved­kom­men­de er det al­ler sik­res­te å stu­de­re in­ner­kan­ten av sli­ren der brod­den lig­ger. Med and­re ord: Det­te er et ar­beid for fag­folk med stor tål­mo­dig­het!

Du har sik­kert hørt den gam­le vit­sen om hum­le­ne, at de har så små vin­ger i for­hold til krop­pen at det egent­lig er umu­lig for dem å fly. Sa­ken er bare at de vet det ikke – så de flyr li­ke­vel!

For å bøte på pro­ble­met med de små vin­ge­ne, har hum­le­ne en nes­ten utro­lig fly­tek­nikk. Vin­ge­ne be­ve­ger seg i åtte­tall og vir­ker nær­mest som små pro­pel­ler. De er fak­tisk i stand til å bære en vekt til­sva­ren­de de­res egen. Og det er en umid­del­bar for­del når pol­len og nek­tar skal sam­les inn. Men for å få det­te til, må hum­le­ne slå utro­lig raskt med vin­ge­ne, mel­lom 130 og 240 slag i se­kun­det.

IKKE ET ENES­TE STIKK

Vi har vel alle er­fart at hum­le­ne er svært fre­de­li­ge av seg. Får de lov til å stel­le med sitt og ikke bli for­styr­ret, kan man gjer­ne sit­te i flukt­sto­len i ha­gen om­gitt av hum- ler på alle kan­ter. Hum­le­nes fred­som­me­lig­het er Hav­stad selv et le­ven­de be­vis for. Han har rus­let og krav­let rundt i blomst­ren­de klø­ver­enger i åre­vis og ennå ikke blitt stuk­ket!

Li­vet som hum­le er kort. Den enes­te som over­vin­trer, er dron­nin­gen. Før vin­te­ren er den blitt be­fruk­tet av dro­ner som egent­lig ikke har noen an­nen jobb enn å set­te barn på hen­ne. Når ti­den er in­ne, opp­ret­ter han­ne­ne egne fly­ru­ter med en del fas­te punkt. Og er dron­nin­gen in­ter­es­sert, stil­ler hun seg opp på en av «holde­plas­se­ne». Da va­rer det ikke len­ge før han­nen be­nyt­ter an­led­nin­gen. De to kan hen­ge seg fast i hver­and­re i time­vis.

Hum­le­ne le­ver i små ko­lo­ni­er. Mens hon­ning­bi­e­ne dan­ner sam­funn med 30.000-50.000 in­di­vi­der, er det gjer­ne bare 50-100, noen gan­ger ned i 20, i hum­le­bol el­ler hum­le­kas­ser. Og mens lar­ve­ne til veps og bier le­ver i egne, seks­kan­te­de cel­ler, hol­der hum­le­bar­na til i sto­re larve­kam­re. Ja, et hum­le­bol ser ut som det er byg­get et­ter inn­falls­me­to­den uten noen fel­les plan!

Hum­le­ne er nøye med bo­ste­det. Ofte finner de et muse­bol, og de nø­ler ikke med å jage be­boer­ne vekk, en­ten det er mus el­ler meis. Hum­le­ne er gla­de i iso­la­sjons­ma­te­ria­ler og kan bru­ke både glass­vatt og stein­ull.

Godt iso­lert som bo­let er, kan tem­pe­ra­tu­ren være høy, det ide­el­le er rundt 30 gra­der. Blir det kal­de­re, be­gyn­ner hum­le­ne å ruge for å få opp tem­pe­ra­tu­ren. Da blir den inn­sam­le­te nek­ta­ren – el­ler hon­nin­gen – brukt som «fy­rings­olje». Og når det som­mers­tid blir i var­mes­te la­get, set­ter man på «air­con­dition»! Da be­gyn­ner ar­bei­der­ne å vif­te med vin­ge­ne for å få sir­ku­la­sjon i luf­ten. Blir det eks­tra varmt, er alle med på vif­tin­gen, også dron­nin­gen.

GJØKENE BLANT HUM­LE­NE

Å lig­ge i et hum­le­bol kan hø­res både lunt og hyg­ge­lig ut, men dis­se hjem­me­ne er sterkt pla­get av pa­ra­sit­ter. En flue­sort er spe­sia­list på å spi­se opp lar­ve­ne, og en møll kan gå til så har­de an­grep på voks og

ko­kon­ger at bo­let går i opp­løs­ning.

Hum­la har også fien­der blant sine egne. De fles­te hum­le­ar­te­ne i Nor­ge er så­kal­te so­sia­le hum­ler. Men sju av ar­te­ne er gjøk­hum­ler. Og som gjø­ken leg­ger de egg i bo­let til de and­re hum­le­ne. Ja, de kan også ta over hele bo­let og dre­pe dron­nin­gen.

Gjøk­hum­le­ne sam­ler ikke nek­tar og pol­len. Er de i en blomst, sit­ter de bare der og spi­ser opp god­sa­ke­ne for eget bruk. Dis­se hum­le­ne har en glin­sen­de bak­kropp og – om du er in­ter­es­sert – kan du av­slø­re dem på at de er litt tun­ge i «ses­sen» når de flyr.

El­lers har ikke hum­le­ne så man­ge fien­der. Men en­kel­te mei­ser har lært seg å bite av bak­krop­pen og spi­se for­krop­pen til hum­le­ne mens de su­ger nek­tar. Og grev­lin­ger er kjent for å gra­ve opp hum­le­bol.

Vei­tra­fik­ken har blitt en trus­sel for bie­ne. Et­ter hvert som kul­tur­land­ska­pet har end­ret seg, må man­ge bier ty til vei­kan­te­ne for å fin­ne de bloms­te­ne de vil ha. Og ofte en­der de sitt liv som en «klæsj» mot en front­rute.

Hva kom så Lars Tør­res Hav­stad til var det bes­te man kun­ne gjø­re for hum­le­ne?

– Før had­de vi man­ge slåt­ten­ger og bloms­ter­en­ger. Se­ne­re har det gått i ret­ning av mono­kul­tu­rer med mye gress og korn. Ut­vik­lin­gen i land­bru­ket og sam­fun­net for øv­rig har ikke vært til for­del for bie­ne. I for­sø­ke­ne våre har vi sådd stri­per med hon­nin­gurt rundt klø­ver­enge­ne. Vi sår det­te tid­lig på vår­en. Når så rød­klø­ve­ren blomst­rer, er hum­le­ne al­le­re­de på plass – vi har lurt dem inn i om­rå­det! sier Hav­stad.

I om­rå­der der det er en del hum­le­ar­ter, har det­te vist seg vel­lyk­ket, og av­lin­ge­ne i rød­klø­ver­enga har økt om­trent 30 pro­sent.

KROKUS OG SELJE

Hum­le­ne mel­der sin an­komst tid­lig på vår­par­ten, og det er vik­tig at de får nok mat. Blomst­ren­de krokus og selje er midt i blin­ken, og miljø­sta­tus.no ram­ser vi­de­re opp blå­klok­ke, bringe­bær og lyng. Arts­rike en­ger med et stort bio­lo­gisk mang­fold i nær­he­ten av enga øker tal­let på hum­ler og bier – noe som igjen gir fle­re og bed­re frø.

Skade­dyr som klø­ver­snute­bil­la går opp i bloms­te­ne og øde­leg­ger dem, slik at det ikke blir frø. Hav­stad sier at det noen ste­der er stort be­hov for å sprøy­te mot dem. Men skrem­mer plante­vern­mid­le­ne bie­ne og hum­le­ne vekk?

– Vi har prøvd ut alle de mid­le­ne som er lov til å bru­ke. Et mid­del kalt Bis­caya er det minst gif­ti­ge og gjer­ne an­be­falt å bru­ke un­der blomst­ring. Vi fant at tids­punk­tet for sprøy­ting had­de stor be­tyd­ning. Og vi an­be­fa­ler å sprøy­te tid­li­ge­re, mens klø­ve­ren er på knopp­sta­di­et, sier han.

Til slutt: Har du lyst til å bli en hum­le­venn? «La hum­la suse» er en idea­lis­tisk for­ening som job­ber for hum­le­nes bes­te. Det­te gjø­res ved å øke kunn­ska­pen om hum­le­nes be­hov. Og du kan gå på kurs og lære å lage hum­le­kas­ser. Også hum­le­ne li­ker tak over ho­det.

Kil­der: NIBIO (Norsk in­sti­tutt for bio­kje­mi), miljø­sta­tus.no, «Ingen hum­le ingen klø­ver» i «Vi over 60», or­ga­ni­sa­sjo­nen «La hum­la suse», Wiki­pe­dia med mer.

FOTO: NIBIO

En hum­le i ar­beid! Til tross for sine små vin­ger kla­rer de å få med seg nek­tar og pol­len til­sva­ren­de sin egen vekt.

FOTO: NIBIO

– Det har vært en lang­sik­tig nedad­gå­en­de trend for hum­le­ne, sær­lig de lang­tun­ge­te som er de mest ef­fek­ti­ve pol­li­na­to­re­ne, sier Lars Tør­res Hav­stad. Han har i fire år le­det pro­sjek­tet «Bed­re pol­li­ne­ring av rød­klø­ver ved hjelp av hum­ler og hon­ning­bier.»

FOTO: NIBIO

Forsk­nings­tek­ni­ker Åge Su­sort er fer­dig med byg­ging av be­skyt­tel­ses­bur til hum­le­bol­kas­se­ne som skal plas­se­res ut i rød­klø­ver­frø­en­ga. Det er sær­lig grev­ling som går et­ter hum­le­bol.

FOTO: NIBIO

Mens lar­ve­ne til veps og bier le­ver i egne, seks­kan­te­de cel­ler, ser det mer kao­tisk ut hos hum­le­ne!

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.