Lav­mælt og litt skuf­fen­de

Faedrelandsvennen - - KULTUR - RUNE SLYNGSTAD

POP Lon­don Gram­mer

«Truth Is a Be­aut­i­ful Thing» Mi­ni­s­try of Sound

TTrio­en Lon­don Gram­mer slo skik­ke­lig gjen­nom med de­but­al­bu­met, «If You Wait», for tre år si­den. Opp­føl­ge­ren er ikke så god som man kun­ne håpe på.på

Vi snak­ker om drømme­pop med en slags folk­fø­lel­se tak­ket være den sær­eg­ne stem­men til Hannah Reid. Det hø­res nes­ten ut som om hun har noe i hal­sen el­ler i stemme­bån­de­ne som hind­rer hen­ne i å syn­ge ut med full kraft. Det er først og fremst det som ska­per iden­ti­te­ten til Lon­don Gram­mar.

Teks­te­ne er ful­le av poe­si, skild­rin­ger og be­trakt­nin­ger rundt kjær­lig­he­tens man­ge irr­gan­ger pluss and­re med­men­nes­ke­li- ge ut­ford­rin­ger. Susanne Sund­før og Ka­te Bush hol­der på med mye av det sam­me, men Hannah Reid og Lon­don Gram­mar har ikke den sam­me styr­ken og de sam­me gode fi­nes­se­ne som dem.

Tit­tel­kut­tet av­slut­ter det hele; en na­ken bal­la­de med pia­no og stem­men til Reid. På noen av de and­re lå­te­ne fyl­les det opp med mek­ti­ge synt­har­ran­ge­men­ter og pro­gram­mert per­ku­sjon. På et par-tre av lå­te­ne får vi til og med høre ly­den av gi­tar. Men ho­ved­pro­ble­met til at det­te andre­al­bu­met ikke når opp mot de­bu­ten, er at mye vir­ker ufor­løst og litt kje­de­lig.

Kan­skje ble Lon­don Gram­mar skremt av den umid­del­ba­re suk­ses­sen de fikk og ble ram­met av pre­sta­sjons­angst. Det­te er i al­le fall litt skuf­fen­de. De er kan­skje ute i mør­ket al­le­re­de nå, og jeg tip­per at nes­te gang Hannah Reid gir ut mu­sikk, så er det som solo­ar­tist.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.