Mitt livs størs­te even­tyr

Faedrelandsvennen - - SPORT - TOM­MY IVER­SEN

Å gå fra Nord­kapp til Lin­des­nes har gjort meg enda mer for­els­ket i na­tu­ren. Samt trygg på at det blir nye even­tyr frem­over.

Mens øyne­ne mine sak­te jus­te­res etter det mer­ke­lig dunk­le ly­set, går det opp for meg at tu­ren fak­tisk er i gang. To års plan­leg­ging og tre­ning blek­ner sam­men­lig­net med selve ide­en, selve drøm­men, som har lig­get og mur­ret de sis­te ti åre­ne. I 2011 kom jeg hel­dig­vis ut av en vans­ke­lig og mørk pe­rio­de i li­vet mitt og fant en ut­vei bort fra et be­las­tet mil­jø, mye tak­ket være slekt­nin­ger i Nord-nor­ge som kun­ne til­by hjelp i form av spek­ta­ku­lær na­tur, mid­natts­sol og sun­ne hold­nin­ger. Opp­le­vel­se­ne som ble åpen­bart for meg på min førs­te vi­sitt nord­over, min tid­li­ge­re in­ter­es­se for fri­lufts­liv fra jeg var svært ung og er­fa­rin­ger som jeg til­eg­net meg i mine “li­vets uår”, har lagt grunn­la­get for alt jeg har opp­nådd i etter­tid og mest sann­syn­lig alt jeg vil kom­me til å opp­nå.

Da­ge­ne er kor­te, med anslags­vis tre ti­mers skum­ring før tuss­mør­ket på ny pak­ker seg rundt meg og den­ne kal­de, hvi­te delen av lan­det jeg be­fin­ner meg i. Rutiner skal opp­ret­tes. De skal ter­pes og ver­nes om, som en for­an­stalt­ning mot ufor­ut­set­te hen­del­ser. De førs­te uke­ne, mens jeg trek­ker den nes­ten hund­re kilo tun­ge pul­ken etter meg, gjen­nom et goldt, men vak­kert og full­sten­dig lyd­løst land­skap, set­ter jeg pris på ru­ti­ne­ne mine og jeg får tes­tet meg selv. Været snur raskt på fjel­let og går fra å være blikk­stil­le og sol, til storm, tåke og snø i lø­pet av et par mi­nut­ter. Kom­mer været for fullt, gjør man lurt i å hei­se det hvi­te flag­get I en brenne­vins fart og sam­ti­dig ha i bak­ho­det at yd­myk­het og sunt bonde­vett gag­ner deg. Na­tu­ren er nåde­løs. Vil du måle kref­ter med na­tu­ren, bør du være klar over at ne­der­lag er uunn­gåe­lig.

På da­ge­ne hvor været kom­mer hardt tar jeg in­gen sjan­ser. Jeg stop­per opp, mar­ke­rer på kar­tet min lo­ka­li­sa­sjon, går i gang med å få opp telt, gra­ve meg godt ned og på de ver­ste da­ge­ne spa en voll snø med tel­tets lengde­ret­ning. Den plas­se­res midt mel­lom tel­tet og der vin­den kom­mer ifra. Slik re­du­se­rer jeg en del juling på tel­tet og so­ver tryg­ge­re og bed­re om nat­ta. Pri­mus for­var­mes med rød­sprit før jeg går over på pa­ra­fin. Snø skal smel­tes til mid­dag og til drikke­vann for nes­te dag. Van­net fyl­les på ter­mo­ser for at det ikke skal fry­se i lø­pet av nat­ta. Så er det på’n igjen nes­te dag med sam­me rutiner som da­gen før, mens jeg hele ti­den prø­ver å for­bed­re meg. Det er ikke mye som skil­ler da­gen fra da­gen tid­li­ge­re, men det er én ting som er i ferd med å skje. Noe som for­and­res for hver enes­te dag. Da­ge­ne er ferd med å bli ly­se­re og leng­re og det mar­kant fra dag til dag. Ald­ri kun­ne jeg sett for meg hvor godt det skul­le fø­les. Li­vet er her­lig.

Når jeg først tref­fer folk, er det en sann for­nøy­el­se. Ikke bare for­di at jeg er so­si­alt av­mag­ret etter lan­ge pe­rio­der over­latt til mitt eget sel­skap, men også for­di de fles­te man mø­ter på til fjells el­ler til skogs, be­sit­ter egen­ska­per som man dess­ver­re fin­ner sjeld­ne­re og sjeld­ne­re. Ube­tin­get gav­mild­het og gjest­fri­het er to av dis­se egen­ska­pe­ne. Jeg blir in­vi­tert inn på hyt­ter, inn i var­men, blir ser­vert ka­kao, øl og mat. Det er så godt å se at vi frem­de­les har det i oss. Det å ta vare på hver­and­re når det stormer som verst.

Det er nå en drøy må­ned si­den mitt even­tyr nåd­de sitt kli­maks, en blikk­stil­le etter­mid­dag ved Lin­des­nes fyr. Jeg gikk ned på kne for min kjæ­re som har vært en kjempe­vik­tig støt­te på tu­ren, for ikke å snak­ke om tål­mo­dig, og fikk hel­dig­vis «Ja» på mitt frie­ri. Nå går li­vet sin van­te gang. Fra syv til tre er jeg på jobb, på etter­mid­da­ge­ne er min tro­lo­ve­de og jeg på små­tu­rer langs de man­ge flot­te sti­ene i Ag­der, mens hel­ge­ne til­brin­ges på hyt­ta el­ler i telt på litt leng­re tu­rer. Det er godt å være hjem­me igjen og fint å leve i viss­he­ten over at jeg har full­ført og blitt man­ge er­fa­rin­ger ri­ke­re. Hvor godt det enn er å være hjem­me igjen, er det­te ikke mitt sis­te even­tyr. Jeg skal fort­set­te med å ut­fors­ke, jeg skal fort­set­te å sam­le er­fa­rin­ger og jeg skal de­fi­ni­tivt fort­set­te ar­bei­det med å få men­nes­ker ut i na­tu­ren.

Det fin­nes nep­pe noe så gi­ven­de for meg som det å kun­ne være en på­dri­ver til økt in­ter­es­se for og bruk av na­tu­ren, kan­skje spe­si­elt for unge. Jeg vet av egen er­fa­ring hvor god are­na na­tu­ren er for mest­ring og ut­vik­ling av seg selv. Der­som nett­opp du har vel­dig lyst til å dra ut på tur, men fø­ler det er noe som hol­der deg igjen: Knytt sko­ene, dra ut og prøv li­ke­vel. Mangler du ut­styr, kan det lå­nes el­ler an­skaf­fes bil­lig. Er du redd for at tøy­et ditt ikke er godt nok og du bare skal ut på en li­ten tur kan du mest sann­syn­lig ig­no­re­re den­ne fryk­ten. Er du skeptisk til å gå ale­ne? Ring en venn du ikke har møtt på len­ge og be ved­kom­men­de med ut på en gå­tur i skau­en. Po­en­get mitt er at det fin­nes svært man­ge dår­li­ge unn­skyld­nin­ger for ikke å dra ut på fjel­let el­ler skau­en. Ikke la de stop­pe deg.

ULes hele inn­leg­get på lo­kal­s­por­ten.fvn.no

FOTO: PRIVAT

Øvre­bø-bo­sat­te Tom­my Iver­sen (28) fikk ide­en om å gå Nor­ge på langs for ti år si­den. Han har plan­lagt tu­ren in­ten­sivt de sis­te halv­an­net til to åre­ne. Han star­tet rei­sen sin fra Nord­kapp 28. ja­nu­ar i år og an­kom Lin­des­nes fem må­ne­der se­ne­re.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.