Stil­le lov­sang på en ak­ter­platt­form

Faedrelandsvennen - - NÆRT - HÅ­KON BORGENVIK

Sal 71:14-24

Den som blir sit­ten­de hjem­me og ven­te på sm­eige­væ­ret, den kom­mer seg ald­ri av går­de. Den blir sit­ten­de hjem­me og sur­ne i takt med det usta­bi­le været, de går glipp av mye gode opp­le­vel­ser. Når man satser på båt­fe­rie, så må man bare be­stem­me seg for å ta av sted, så sant for­hol­de­ne er for­svar­li­ge. Og så får man ta det været man får. Det blir nes­ten all­tid bed­re enn for­ven­tet. Vi hå­per på mest mu­lig sol, god­vær og vind­stil­le. Sier som Da­vid i Sal 71: «Men jeg vil all­tid ven­te med håp»

Og når det slår til og Vår Her- re un­ner oss late da­ger med ned­slått ka­le­sje og mor­gen­bad rundt 20 gra­der, da fyl­les sje­len med takk og lov­sang: «jeg vil leg­ge min lov­sang til all lov­sang du får.» Nå skal det sies at Da­vid nok syn­ger om noe an­net enn båt­fe­rie. Det hand­ler om de sto­re tin­ge­ne. Om Guds stor­verk, om Guds rett­fer­dig­het. Om Guds sto­re plan for å frel­se sitt folk. Det er det­te han har blitt lært opp til å for­kyn­ne helt fra han var ung. Og Da­vids bønn ber ikke minst på veg­ne av alle oss som mer­ker at hå­ret be­gyn­ner å grå­ne: «Gud, for­lat meg ikke selv når jeg blir gam­mel og grå, la meg tale om din kraft til hele den slek­ten som kom­mer.» Guds god­het mot meg er uten gren­ser. Den god­he­ten jeg kan kjen­ne på når jeg, et­ter mor­gen­ba­det sit­ter med varm, ny­kokt kaf­fe på ak­ter­platt­for­men. Den god­he­ten jeg øns­ker å for­mid­le vi­de­re til ge­ne­ra­sjo­ne­ne som kom­mer et­ter. «Men jeg vil all­tid ven­te med håp, jeg vil leg­ge min lov­sang til all lov­sang du får.»

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.