En vi­dere­fø­ring av tra­di­sjon

Gard Ner­gaard og Michael Kru­mins spil­ler inn pla­te på tre da­ger. Fan­den sjøl har in­spi­rert en av lå­te­ne.

Faedrelandsvennen - - KULTUR - TEKST: ELI VAN DER EYNDEN eli.van.der.eynden@fvn.no

– Vi tar et take nå, med in­tro og det hele, ly­der det fra kon­troll­rom­met i Kongs­havn stu­dio.

Gard Ner­gaard og Michael Kru­mins nik­ker, og har rig­get seg til i hvert sitt inn­spil­lings­rom. De hol­der blikkon­tak­ten mel­lom en lyd­tett glass­vegg. Snart fyl­ler ly­den av ry­ken­de fersk folke­mu­sikk stu­dio­et.

Med ujev­ne mel­lom­rom kom­mer de to ka­re­ne tus­len­de inn til tek­ni­ker Roald Rås­berg for å høre, kva­li­tets­sjek­ke og pei­le ut kur­sen vi­de­re. Om tre da­ger er nem­lig pla­ta fer­dig, og da er det for seint å pir­ke.

Før de tar lunsj førs­te inn­spil­lings­dag, er tre av el­le­ve lå­ter så godt som fer­di­ge.

– Det er ikke dår­lig, sier Kru­mins og smi­ler.

IN­SPI­RERT AV PA­RIS

Gard Ner­gaard har skre­vet alle lå­te­ne. De har blitt til i lø­pet av de sis­te åre­ne, og fle­re av dem er in­spi­rer­te av rei­ser. De sis­te åre­ne har mu­si­ke­ren fra Øysle­bø blant an­net til­brakt leng­re pe­rio­der i Frank­ri­ke, Ma­la­wi og Sve­ri­ge.

Nes­te låt ut er «Like før det går av». Gard skrev den da han bod­de i Pa­ris i 2015. Byen had­de nett­opp blitt ram­met av ter­ror og det var port­for­bud.

– Det gikk vel­dig inn på meg at pa­ri­ser­ne end­ret liv­e­ne sine på grunn av det som had­de skjedd, for­tel­ler han.

En natt gikk alar­men i byg­get han bod­de i. Alle ble vek­ket og vei­vet ut på gata. Det vis­te seg hel­dig­vis at det bare var en røy­ker som had­de lagt en glø­den­de sneip på et plast­bord, men uro­en satt i krop­pen. Gard fikk ikke sove, og gikk hel­ler ned på øvings­rom­met for å skri­ve. Re­sul­ta­tet ble «Like før det går av».

BESØK FRA FAN­DEN SJØL

Fle­re av slåt­te­ne har noe spe­si- el­le his­to­ri­er bak seg. «Ety­de for Fa­en» ble til etter et spe­si­elt besøk, fra Fan­den sjøl.

– Han vil­le ha hjelp med fio­lin­tek­nik­ken sin, sier Ner­gaard med den størs­te selv­føl­ge­lig­het.

Iføl­ge Gard, in­vi­ter­te han Gammel-erik hjem på en kopp ka­mil­le­te, etter å ha truf­fet han på vei­en. Væ­ret var dår­lig den kvel­den, med tåke, yr og vind. Dår­lig stem­ning, med and­re ord.

– Han syn­tes også det var litt skum­melt med ruske­væ­ret, sier Gard.

Ety­de er for­res­ten en mu­si­kalsk kom­po­si­sjon som er la­get for å øve opp in­stru­ment­tek­nikk. Hvor­dan øvin­gen har gått for Fan­den, vi­tes ikke.

De to mu­si­ker­ne had­de kjent til hver­and­re i fle­re år da et kon- kret sam­ar­beid opp­sto re­la­tivt spon­tant i Oslo. De tok en kaf­fe for å snak­ke om å kan­skje spil­le litt sam­men. Før sis­te skvett var druk­ket opp, had­de de ord­net seg en kon­sert på ka­fe­en de var på.

– Da måt­te vi jo lage en kon­sert, da, sier Michael.

Det ble kon­sert, og nå blir det alt­så pla­te, som skal gis ut i no­vem­ber un­der Folke­larm i Oslo. Kru­mins er pri­mært gi­ta­rist. In­stru­men­tet er kan­skje ikke så mye brukt i den nors­ke tra­di­sjons­mu­sik­ken, men det er ikke noe Ner­gaard har tenkt så mye på.

– Jeg spil­ler mest med Michael som mu­si­ker, ikke som gi­ta­rist. Han har et fri­lyn­ne som jeg ofte har sav­net, sier Gard.

De to skry­ter nær­mest uhem­met av hver­and­re, og Gard tror de

job­ber så godt sam­men for­di de har mye til fel­les.

– Michael er jo spinn­gal, men så tenk­te jeg...

– At du ikke er så frisk selv?, av­bry­ter Michael.

Beg­ge ler.

ET HELT UNIVERS

Plate­pro­sjek­tet rom­mer mer enn bare mu­sik­ken. I til­legg til de el­le­ve slåt­te­ne, be­står ut­gi­vel­sen av like man­ge his­to­ri­er, samt et kunst­verk, la­get av Le­na Try­dal, til hver kom­po­si­sjon.

– Det er vik­tig for meg å pre­sen­te­re et helt univers når man skal ska­pe en vi­dere­fø­ring av en vik­tig tra­di­sjon som kan­skje har stag­nert litt, sier Ner­gaard.

Det­te blir Ner­gaards and­re pla­te. For­ri­ge ut­gi­vel­se var en dob- belt­pla­te med tra­di­sjons­mu­sikk fra Man­da­len. Gjen­nom ar­bei­det med å kart­leg­ge og vi­dere­for­mid­le den gam­le mu­sik­ken, opp­sto også be­ho­vet for å ska­pe noe eget.

– Jeg har ikke lyst til å ta på meg opp­dra­get med å være tra­di­sjons­bæ­rer el­ler ar­ki­var. Jeg har tra­di­sjo­ne­ne i rygg­mar­gen, men må­let er egent­lig bare å skri­ve så bra mu­sikk som jeg kan.

Han for­tel­ler at han har fått man­ge fine til­bake­mel­din­ger på den ny­kom­po­ner­te folke­mu­sik­ken.

– De som kjen­ner tra­di­sjo­nen og er trygg på den, hø­rer at mu­sik­ken min har dype røt­ter, men at den li­ke­vel er ra­di­kal.

– Han kryd­rer det med ele­men­ter som får det til å hø­res friskt ut, men ikke schi­zo­frent, leg­ger Kru­mins til.

Ner­gaard ser på mu­sik­ken sin som vi­dere­fø­ring av tra­di­sjons­mu­sik­ken, ikke er ra­di­kal for­ny­ing.

– Jeg tror ikke det er så mye nytt jeg har fun­net på, sier han.

– Det går nes­ten ikke an å fin­ne opp noe nytt. Man må bare bru­ke det man har på nye må­ter, til­føy­er Michael.

ALLE FOTO: ELI VAN DER EYNDEN

Gard Ner­gaard har skre­vet alle lå­te­ne – og fle­re av dem er in­spi­rer­te av rei­ser.

Gi­ta­rist Michael Kru­mins ut­gjør and­re halv­part av duo­en.

Tek­ni­ker Roald Rås­berg føl­ger med fra kon­troll­rom­met.

Ner­gaards føt­ter har fått sin egen mik­ro­fon. Tram­ping blir en del av lyd­bil­det.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.