Det er på­fal­len­de man­ge kon­kur­ser på Sør­lan­det for ti­den.

Det er på­fal­len­de man­ge kon­kur­ser på Sør­lan­det for ti­den. Men flest små, og det kan være bra å ryd­de opp.

Faedrelandsvennen - - FORSIDE -

Ru­ne Øid­ne Rei­nert­sen,

næ­rings­livs­jour­na­list

det er i for­ret­nings­li­vet som i li­vet el­lers: I den ene en­den kom­mer nye be­drif­ter til, i den and­re for­svin­ner de ut. Midt imel­lom er det et sva­re strev for å skaf­fe seg et le­ve­lig ut­kom­me. Noen gans­ke få klarer å slå grøn­lands­hva­len, som kan bli over 200 år gam­mel. Av lo­ka­le virk­som­he­ter med re­spek­ta­bel an­si­en­ni­tet kan nev­nes 366 år gam­le Ele­fan­tapo­te­ket i Kris­tian­sand og 242 år gam­le Man­dals AS, fort­satt kjent som «Re­ber­ba­nen» på Malmø. Sparebanken Sør har krong­le­te røt­ter til­ba­ke til 1824 og kan føl­ge­lig be­gyn­ne å plan­leg­ge 200-års­ju­bi­le­et om sju år, mens na­bo­en Damp­ba­ge­ri­et bare er ung­dom­men med sine 155 år, seks mind­re enn Chris­ti­ans­sands Bryg­ge­ri.

Men noen evig­hets­ga­ran­ti ut­ste­des ikke, selv ikke til stay­ere. I 2008 run­det Chris­ti­ans­sands Møl­ler 370 år, men da var det også over og ut. Na­po­le­ons­kri­ge­ne, et par ver­dens­kri­ger og 1930-tal­let kom Møl­la seg vel­ber­get gjen­nom, men ikke 2000-tal­lets glo­ba­li­se­ring.

Her skal det dreie seg om ut­gan­gen fra for­ret­nings­li­vet, nær­me­re be­stemt om va­ri­an­ten «kon­kurs».

På Sør­lan­det er vi in­ne i en pe­rio­de med på­fal­len­de høy fre­kvens av fe­no­me­net. Per ut­gan­gen av juli had­de det vært 219 kon­kurs­til­fel­ler på Ag­der i 2017. Det er nøy­ak­tig like man­ge som på sam­me tid i 2009, året da fi­nans­kri­sens virk­nin­ger slo inn for al­vor. Men det er fort­satt litt un­der de 223 kon­kur­se­ne per ut­gan­gen av juli 2016 – det høy­es­te tal­let på den ti­den av året si­den vi i Fædre­lands­ven­nen be­gyn­te å føre sta­ti­stikk i 2008.

Med and­re ord: 2016 og 2017 er kon­kursår på lin­je med, og til dels over, vann­skille­året 2009.

Hm. S å er der at­skil­li­ge ny­an­ser ute og går.

De langt, langt fles­te kon­kur­se­ne er små. Un­der­vanns­en­tre­pre­nør­sel­ska­pet Cecon ASA i Aren­dal og off­shore­re­de­ri­et Va­ra­da Ma­ri­ne AS i Kris­tian­sand, hvor kre­di­to­re­ne had­de hen­holds­vis 2,6 mil­li­ar­der og 1,6 mil­li­ar­der kro­ner til gode da det bar til skifte­ret­ten i fjor og i år, er sær­eg­ne unn­tak. (Og sam­ti­dig gode ek­semp­ler på hvor sto­re be­løp som svir­rer rundt i olje- og gassek­to­ren.) I gjen­nom­snitts­kon­kur­sen på Sør­lan­det skyl­der be­drif­ten – el­ler per­sonen, for dess­ver­re er det en del per­son­li­ge kon­kur­ser – noen hund­re tu­sen kro­ner, even­tu­elt et mo­de­rat mil­lion­be­løp.

Det be­tyr ikke at gjen­nom­snitts­kon­kur­ser er til å kim­se av. Det man­ge ikke ten­ker på, er at det nøy­tra­le ut­tryk­ket «krav» be­tyr hva and­re be­drif­ter el­ler pri­vat­per­soner har til gode. For et li­te rør­leg­ger­fir­ma som har vært i over­kant snill med purre­fak­tu­ra­ene til en eks­pan­siv bygge­be­drift som har fore­spei­let fle­re opp­drag, er det tungt å bite i seg et tap på 230.000 kro­ner når den sam­me byg­ge­ren går konk. Det skal man­ge rør­leg­ger­ti­mer og ser­vant­salg til før netto­be­lø­pet er tjent inn igjen. Ja, i ver­ste fall kan det gi følge­kon­kur­ser: Kre­di­to­rer må selv kas­te inn hånd­kle­et for­di pen­ge­ne de had­de til gode, og som skul­le bru­kes til å be­ta­le moms, løn­nin­ger og av­drag, ald­ri kom inn. K japt til­ba­ke til tal­le­ne.

Den som dyk­ker ned blant nav­ne­ne, fin­ner man­ge små­ak­tø­rer fra han­dels­næ­rin­gen og hånd­ver­ker- og ser­ve­rings­bran­sje­ne. Be­gre­per som «eien­dom», «in­vest» og «hol­ding» duk­ker også opp rett som det er. Og blant de per­son­li­ge kon­kur­se­ne sy­nes inn­vand­rer­navn å være over­re­pre­sen­tert. (Det har nok med kjenn­skap til re­gel­verk å gjø­re, og med det fak­tum at man­ge – pris­ver­dig nok – star­ter for seg selv når de sli­ter i ar­beids­mar­ke­det.) Det som for­bau­ser meg, er at ikke fle­re små un­der­le­ve­ran­dø­rer til de sto­re No­de-be­drif­te­ne har buk­ket un­der, etter å ha fått inn­tek­te­ne minst hal­vert. Kun noen få har gått ad un­das.

I rykk og napp ryd­des det også opp blant «so­ven­de» sel­ska­per som ikke har sendt inn regn­skap til Brønn­øy­sund, el­ler som ikke har sty­re el­ler dag­lig le­der. Ale­ne i mai fikk 111 sør­lands­sel­ska­per var­sel om tvangs­opp­løs­ning (i prak­sis kon­kurs) om ikke de ord­net opp. For noen ti­talls ble det al­vor, og kon­kurs­ad­vo­ka­te­ne fikk det tra­velt. Apro­pos: At ikke-leve­dyk­ti­ge virk­som­he­ter eks­pe­de­res ut, er jo nett­opp med på å hol­de or­den i næ­rings­li­vet. Had­de rente­ni­vå­et vært mer nor­malt, had­de det an­ta­ge­lig skjedd hyp­pi­ge­re. N å er det ikke ulov­lig å gå kon­kurs. Uflaks, raskt end­re­de tek­no­lo­gi- og mar­keds­for­hold, el­ler så­gar syk­dom og død, kan lig­ge bak. Feil­vur­de­ring er hel­ler ikke straff­bart. Men den som tu­rer fram og bare skyl­der mer og mer, etter å ha måt­tet skjøn­ne at det nød­ven­dig­vis går mot en bru­tal slutt, gjør noe kri­mi­nelt og kom­mer i per­son­lig an­svar – også om virk­som­he­ten fore­går i ram­men av et ak­sje­sel­skap. (At det i prak­sis skal gans­ke mye til før po­li­ti og retts­ve­sen tar fatt i sli­ke sa­ker, er en an­nen ting.)

«Kon­kurs­ryt­ter» er et be­slek­tet be­grep: Ky­nis­ke men­nes­ker tøm­mer det ene sel­ska­pet etter det and­re for ver­di­er og sen­der reg­nin­gen til kre­di­to­rer, an­sat­te med­reg­net. Den som har fulgt med på våre epist­ler om Hø­våg Gjeste­hus, vet hva det drei­er seg om. T il slutt et par lys­ti­ge kon­kurs­min­ner fra min tid som bank­mann, nær­me­re be­stemt som ut­lånt via Sik­rings­fon­det til en mind­re spare­bank et sted i Nor­ge hvor kre­ditt­giv­nin­gen had­de gått over styr.

Én kun­de had­de vært et brann­bil­im­port-

sel­skap. Da det gikk konk, skul­le ban­ken sel­ge vare­la­ge­ret, som den had­de pant i. («Sær­rett til dek­ning.») Kon­kret var det en rødmalt, fjong stige­bil. Pro­ble­met var bare at det var en slags en­gangs-brann­bil, for når sti­gen ble sendt opp, kom den ikke ned igjen. Det re­du­ser­te ver­di­en, for å si det sånn.

En an­nen be­drifts­kun­de had­de gitt ban­ken pant i en pen­sjo­nert trav­hest, som i yng­re år had­de vun­net mas­se pre­mi­er og pen­ger. Og det var en hingst. Da ut­ar­bei­det ban­kens over­gangs­sty­re den­ne an­nonse­teks­ten i fel­les­skap: «Hes­te­sæd til salgs. Hen­ven­del­se sty­rets for­mann, Sparebanken ...»

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.