Ja til Nor­ge

Hva er det å ten­ke norsk? Hva betyr vår his­to­rie og kul­tur i mø­tet med det mo­der­ne og frem­ti­den? Har kris­ten­dom­men en spe­si­ell plass i vår tid?

Faedrelandsvennen - - MENING - OLA BORTEN MOE,

Dis­se og fle­re spørs­mål spe­ku­le­rer vi sta­dig over som­mer­en 2017. Man­ge sy­nes å mene at det fin­nes få ver­di­er som er nors­ke. I bes­te fall er de im­por­tert fra Hel­las, USA, Frank­ri­ke osv. Lite å skry­te av med and­re ord: «Je­sus var ikke trøn­der», for å låne Trond Gis­kes ord.

Iste­den­for en en­de­løs dis­ku­sjon knyt­tet til om det fin­nes nors­ke ver­di­er verdt å ta vare på kan vi spør­re oss selv hva som må til for at Nor­ge skal være Nor­ge også i frem­ti­den. For­tel­lin­gen om det mo­der­ne Nor­ge er for­tel­lin­gen om en vel­lyk­ket na­sjo­nal­stat med inn­byg­ge­re som over tid ut­vik­let fel­les re­fe­ran­ser, ver­di­er og kul­tur – som mu­lig­gjor­de utvikling av til­lit på tvers av so­sia­le, geo­gra­fis­ke og re­li­giø­se skille­lin­jer. Vår suk­sess lig­ger i at vi har klart å ut­vik­le noe mer enn et geo­gra­fisk fel­les­skap. Skal Nor­ge fort­satt være Nor­ge, må vi kla­re det­te igjen og igjen; for­nye det, endre det, byg­ge ny til­lit og nye fel­les­skap.

Det­te er na­sjons­byg­ging. Og den er vi ikke fer­di­ge med; tvert imot er det like re­le­vant og vik­tig i dag som for 100 år si­den. Det nors­ke fel­les­ska­pet er minst like mang­slun­gent i dag som før, og åpen­bart på and­re må­ter. Fø­de­sted, språk, re­li­gio­ner og kul­tu­rer sam­ek­sis­te­rer i et om­fang vi ikke tid­li­ge­re har hatt – og den­ne ut­vik­lin­gen kom­mer til å fort­set­te. Våre fel­les are­na­er og re­fe­ranse­punkt er fær­re nå enn for 30 år si­den; desto vik­ti­ge­re å ta vare på de vi har. ange har ment at na­sjo­nal­sta­tens tid er over. Det er jeg sterkt uenig i. Jeg tror bå­de til­hø­rig­het og iden­ti­tet knyt­tet til et fel­les­skap også i frem­ti­den er av­gjø­ren­de. Vi tren­ger en ram­me å ut­vik­le egne liv in­nen­for, og Nor­ge er den ram­men. For hva skal den el­lers være? Åpen­bart ikke EØS. Men da er det nå som før in­gen vei uten­om en kon­ti­nu­er­lig pro­sess for å ska­pe den til­hø­rig­het og til­li­ten som er nød­ven­dig for å lyk­kes. Al­ter­na­ti­vet er at det nors­ke fel­les­ska­pet slik vi kjen­ner det for­vit­rer og at stats­gren­sen blir det enes­te vi har fel­les.

Men: Våre ver­di­er er un­der press bå­de fra inn­si­den og ut­si­den. Sta­dig la­ve­re ar­beids­del­ta­kel­se kan vit­ne om at lett til­gang på ufat­te­lig rik­dom har gjort oss be­da­ge­li­ge. Øken­de ulik­he­ter ut­ford­rer so­li­da­ri­te­ten vår. Man­ge opp­le­ver mer uten­for­skap. Vi er ikke

Våre ver­di­er er un­der press bå­de fra inn­si­den og ut­si­den.

Mkvitt ny­na­zis­me og høyre­ra­di­ka­le kref­ter. Sam­ti­dig kan det hel­ler ikke være tvil om at bå­de stor inn­vand­ring og in­te­gre­rings­vans­ker ut­ford­rer. Mitt ho­ved­an­lig­gen­de her er at uten trygg­het på egne ver­di­er og ut­gangs­punkt blir det som er nytt selv­sagt mer skrem­men­de. Og de svar som vi gir for å for­stå og ak­sep­te­re gale. Her kom­mer alle hver­dags­ek­semp­le­ne inn: Til­dek­kings­kul­tur av unge jen­ter, kjønns­delt gym og svøm­ming, mang­len­de ar­beids­del­ta­kel­se, ra­di­kal islam, la­ber norsk­kunn­skap mv. Jeg tror det er rik­tig å være ty­de­lig i dis­se spørs­må­le­ne, selv om det av og til kan bli ube­ha­ge­lig. man­ge land er det helt and­re nor­mer og ver­di­er som lig­ger til grunn for sam­funns­sty-

Iring enn her. Og det er en av de vik­tigs­te år­sa­ke­ne til at så man­ge øns­ker å kom­me hit. Men det er naivt å tro at alle av den grunn auto­ma­tisk for­står og ak­sep­te­rer de nor­mer og ver­di­er som bæ­rer vårt eget sam­funn. Dis­se er selv­sagt ikke lett å de­fi­ne­re el­ler av­gren­se, men det grunn­leg­gen­de nors­ke blir ty­de­lig når man sam­men­lig­ner Nor­ge med and­re land: F.eks. er Af­gha­ni­stan, Su­dan og Saudi-ara­bia svært for­skjel­lig fra en­hver ri­me­lig opp­fat­ning el­ler for­stå­el­se av Nor­ge. Da blir det lett å se hva vi ikke skal være el­ler ak­sep­te­re i vårt sam­funn. Da blir det lett å se at vi har mye å være stol­te av i Nor­ge.

At kris­ten­dom­men har en sen­tral plass i vår his­to­rie og iden­ti­tet er inn­ly­sen­de. Jeg vil peke på den som en vik­tig ver­di - og tra­di­sjons­bæ­rer. And­re me­ner at vi sam­les rundt mo­der­ne og hu­ma­nis­tis­ke ver­di­er, og mar­ke­rer av­stand til kir­ken og det re­li­giø­se i verdi­spørs­mål. Uan­sett er det etter mitt skjønn feil når vi skil­ler kir­ke fra stat, fjer­ner K en i KRLE og inn­fø­rer melde­plikt for å del­ta i skole­guds­tje­nes­te før jul for­di vi må til­pas­se oss et flerre­li­giøst sam­funn. Jeg kan ikke hus­ke at re­pre­sen­tan­ter for and­re re­li­gio­ner har hatt pro­ble­mer med en åpen og so­lid verdi­for­ank­ring. Så slutt å sky­ve dis­se foran i den­ne ty­pen de­bat­ter. or meg er det­te en de­batt som hand­ler om hvor­dan vi kan be­va­re og vi­dere­ut­vik­le det nors­ke sam­fun­net som et åpent, in­klu­de­ren­de fel­les­skap. Et fel­les­skap som også i frem­ti­den har nok til­lit til bre­de fel­les­skaps­løs­nin­ger, in­klu­de­ring og so­li­da­ri­tet. Om man­ge me­ner at en­kelt­grup­per ikke bi­drar gjen­nom ar­bei­de og ak­sept for grunn­leg­gen­de nor­mer vil vil­jen til å be­ta­le skatt og fi­nan­siere en ge­ne­røs vel­ferds­stat for­vit­re. For Syl­vi List­haug hand­ler det om å stop­pe så mye inn­vand­ring som mu­lig. For det nors­ke kom­men­ta­ria­tet hand­ler det om å slå ned en­hver re­flek­sjon rundt te­ma­et.

F

FOTO: REI­DAR KOLL­STAD

Det er etter mitt skjønn feil når vi skil­ler kir­ke fra stat, fjer­ner K en i KRLE og inn­fø­rer melde­plikt for å del­ta i skole­guds­tje­nes­te før jul for­di vi må til­pas­se oss et flerre­li­giøst sam­funn, skri­ver Sps nest­le­der.

Nest­le­der i Sen­ter­par­ti­et

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.