Hil­sen fra en jø­disk apos­tel og en norsk beste­far

Faedrelandsvennen - - NÆRT - TER­JE TØN­NES­SEN, prest og for­fat­ter

Barn er det fi­nes­te jeg vet. Pro­ble­met er at de blir så fort sto­re. Som ung far mer­ket jeg det ikke. Jeg var som ak­tiv sokne­prest opp­tatt med så mye. Men som beste­far mer­ker jeg det. Ikke før går mød­re­ne rundt gra­vi­de med strut­ten­de ma­ger, til vi en dag hø­rer de førs­te skri­ke­ne, til de læ­rer å gå, til de spret­ter i væ­ret og pra­ter som en foss. Kan­skje det er meg som blir så fort gam­mel? Som Ma­tias sier: Du er gam­mel og grå, beste­far, ja­vel, sier jeg, eks­per­ter skal man høre på, så jeg gjør som han sier og går på ba- det og ser meg i spei­let. Der har du be­vi­set. Nå­vel. Det­te er lør­da­gens an­dakts­tekst fra en ugift jø­disk apos­tel og en norsk far og beste­far: «Der­for bøy­er jeg mine knær for Fa­de­ren, Han som har gitt navn til alt som he­ter far og barn i him­mel og på jord. Jeg ber om at Han som er så rik på her­lig­het, må styr­ke de­re i det ind­re men­nes­ke med sin kraft og med sin Ånd, så Kris­tus ved tro­en kan bo i de­res hjer­te og de­re kan stå rot­fes­tet og grunn­fes­tet i kjær­lig­het» (Ef 3, 14ff). Så flott! Så får ti­den kom­me og gå som den vil. I Kris­tus har evig­he­ten flet­tet seg inn i ti­den og li­vet og dø­den på en måte som gjør at nå­den og frel­sen og for­sonin­gen bæ­rer og løf­ter og holder. Fram­ti­den lig­ger ba­det i den him­mels­ke her­lig­hets strå­len­de lys­glans. Det er stort. Det er fan­tas­tisk. Lo­vet være

Je­sus Kris­tus! Vel­sig­net helg!

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.