Her er litt vel­ger­for­akt:

Det er på tide at no­en fille­ris­ter de nors­ke vel­ger­ne. Hol­der dem i øra og snak­ker hardt til dem.

Faedrelandsvennen - - MENING - ka­ren kris­ti­ne Blåge­stad KUL­TUR­RE­DAK­TØR ka­ren.blaage­stad@fvn.no - 99523158

For po­li­ti­ker­ne er vel­ger­ne hel­li­ge. «Folk flest» må det ikke stil­les kri­tis­ke spørs­mål til – el­ler snak­kes hardt om. Selv om folk sit­ter stil­le i so­fa­en og bare kjef­ter el­ler øser sitt hat over net­tet. For po­li­ti­ker­ne er langt fra hel­li­ge, de er det lov å ha­te.

Po­li­ti­ke­re må vok­te seg for vel­ger­for­akt, det slår bare knall­hardt til­ba­ke. De nors­ke vel­ger­ne skal tek­kes og ki­les og gjø­res for­nøy­de, og man må ikke stil­le et enes­te kri­tisk spørs­mål til dem. Da blir de sure. Sin­te. Og vel­ger seg et surt og sint par­ti. Og de fin­nes jo.

Det var et spen­nen­de valg, det var alle enige om. Ak­se­ne var ty­de­li­ge, selv om sa­ke­ne kan­skje ikke var det, men det var et valg mel­lom høy­re og ven­st­re. Et ty­de­lig valg. Hvis ikke folk stem­mer i det­te val­get, når skal de stem­me da? spur­te kom­men­ta­to­rer og jour­na­lis­ter, som prøv­de å lod­de stem­nin­gen for hvor stor valg­del­ta­kel­sen vil­le bli. Mens rik­ti­ge eks­per­ter på valg spåd­de ned­gang i del­ta­kel­sen for­di valg­kam­pen ble for mye pre­get av po­li­tisk spill og me­nings­må­lin­ger. Og når spe­ku­la­sjo­ne­ne be­gyn­te å drøf­te tak­tisk stemme­giv­ning på både høy­re- og venstre­si­den, vil­le det bli for kom­pli­sert for man­ge, men­te no­en valg­fors­ke­re. «Stem Miljø­par­ti­et De Grøn­ne for å ska­pe et mer klima­venn­lig Ap. Hold deg for ne­sen og stem Ven­st­re for å sik­re Er­na Sol­berg som stats­mi­nis­ter.» Apa­ti­en vil­le set­te inn, ikke en­ga­sje­men­tet, spåd­de sam­funns­vi­ter­ne – og det gikk som de spåd­de. 77, 6 pro­sent av stemme­be­ret­ti­ge­de avga stem­me ved stor­tings­val­get 2017. Det ble en ned­gang på 0,6 pro­sent­po­eng. Tall fra Sta­tis­tisk Sen­tral­byrå vi­ser hvem som let­test vel­ger vekk stemme­ur­ne­ne på valg­da­gen, og det over­ras­ker in­gen. Alt hen­ger som kjent sam­men med alt. Ved kom­mu­ne- og fyl­kes­tings­val­get i 2015 gikk 8 av 10 med høy ut­dan­ning til ur­ne­ne, hos grup­pen med lav ut­dan­ning gikk bare 5 av 10 til valg­lo­ka­le­ne det året. Det er and­re funn også – som stemme­krets, for­mue, kjønn, al­der og and­re in­ter­es­ser el­ler kjenne­tegn – men høy og lav ut­dan­ning er en mar­kant for­skjell.

Bli med en li­ten tur til­ba­ke til Aren­dal­s­uka i som­mer. En varm som­mer­dag på tam­pen av alle da­ge­ne i det ar­ran­ge­men­tet som lik­som skal være «det nors­ke de­mo­kra­ti­ets danse­gulv». På det danse­gul­vet er det man­ge som dan­ser, og ikke alle er så let­te å få øye på med et over­fla­disk blikk. Det er kjen­di­ser, medie­folk og po­li­ti­ke­re hvor enn du snur deg, men det er også no­en umer­ke­li­ge skyg­ger som ikke er så let­te å iden­ti­fi­se­re. Menn i si­vi­le klær, men med en li­ten propp i øret, som med smal munn og ano­ny­me blikk har kontakt med hver­and­re og over­vå­ker om­rå­det. For det er fak­tisk sånn i Nor­ge i 2017 at det nors­ke de­mo­kra­ti­et og danse­gul­vet må over­vå­kes av si­vilt po­li­ti. Som er der for å pas­se på po­li­ti­ker­ne. For ek­sem­pel en av de al­ler mest for­hat­te, Ha­dia Tajik. Som ikke kan gå fritt og tanke­løst rundt hvor hun vil, men som har så man­ge trus­ler, så mye hat og for­akt mot seg at hen­nes po­li­tis­ke kar­rie­re er blitt et feng­sel. Hun får ha­tet fra alle kan­ter. Hun får inn­vand­rer­ha­tet og den pa­ra­no­i­de mus­li­mangs­ten. Hun får kvinne­ha­tet. Hun får ha­tet mot Ar­bei­der­par­ti­et. Og ha­tet fra dem som me­ner de er hen­nes egne – dem som me­ner hun har for­latt sin plass, glemt sin re­li­gion og bør pak­ke seg inn i tøy og fin­ne vei­en hjem. Rundt det­te mil­de smi­let er det man­ge musk­ler som pas­ser på, når hun rei­ser seg opp, går frem til mik­ro­fo­ne­ne og ret­ter ryg­gen. Man­ge må pas­se på den ryg­gen der. Tri­ne Skei Gran­de blir også het­set i nett­me­di­er. Som en litt for stor katte­dame. Er­na Sol­berg be­teg­nes av no­en som ond. Siv Jen­sen får selv­føl­ge­lig sitt, og ikke minst hen­nes stats­råd Syl­vi List­haug, som kan stik­ke det gull­kor­set sitt et visst sted. Au­dun Lys­bak­ken er egent­lig kom­mu­nist som stje­ler alle pen­ga fra ær­li­ge ar­beids- folk. Bjør­nar Mox­nes er Sta­lin-wan­na­be. Tryg­ve Slags­vold Ve­dum kan rei­se hjem til eget fjøs, og Knut Arild Harei­de er en re­ak­sjo­nær ping­le. Nett­ha­tet er mørkt som nat­ta, og lure po­li­ti­ke­re går ald­ri inn og sjek­ker sta­tus el­ler ny­hets­fe­eden sin på face­bo­ok, skal de over­le­ve psy­kisk og føle seg tryg­ge når de går ut dø­ra.

Men det er an­nen for­akt el­ler opp­gitt­het som er van­li­ge­re, mer ut­bredt, og ikke kon­tro­ver­si­ell. Som man slip­per helt unna med å slen­ge rundt seg nes­ten uav­hen­gig i hvil­ken set­ting man er i, hvil­ket lag man til­hø­rer el­ler hvil­ket mid­dags­sel­skap man spi­ser i.

Som at po­li­ti­ke­re bare jab­ber i vei. Me­ler sin egen kake. All­tid bry­ter løf­ter. Ikke er til å sto­le på. Bare er ute et­ter makt. Heste­hand­ler her og heste­hand­ler der. Er falsk­spil­le­re. Umu­li­ge å for­stå. Umu­li­ge å se for­skjell på. Kjen­ner ikke den nors­ke hver­da­gen. Be­tyr egent­lig in­gen­ting og hol­der seg bare med hver­and­re. Kan in­gen­ting og skjøn­ner in­gen­ting. For å ta bare no­en få ek­semp­ler på van­li­ge om­kved. Som om po­li­ti­ker­ver­de­nen er en egen sfæ­re med kar­rie­ris­ter som har fun­net seg en bob­le de kan tre inn i og rea­li­se­re sto­re, ego­is­tis­ke mål, med sine helt hem­me­li­ge, pri­va­te agen­da­er.

Den­ne helt van­li­ge po­li­ti­ker­for­ak­ten er gul­vet og grunn­plan­ken po­li­ti­ker­ha­tet står på. Det er her­fra ha­tet hen­ter næ­ring.

Når man ser hva po­li­ti­ke­re står i, hva de or­ker å ut­set­te seg for, hvil­ke an­grep de ikke kan for­sva­re seg mot, så skul­le man for de­res del nes­ten håpe at det i en­den av kar­rie­re­ne ven­tet sto­re for­muer på dem alle sam­men, en he­der­lig plass i de nors­ke his­to­rie­bø­ke­ne el­ler be­løn­ning i form av stor opp­slut­ning og mye kjær­lig­het fra vel­ger­ne. Men det er det jo ikke. Be­løn­nin­gen kan være et stort ta­per­stem­pel i pan­na, en sluk­øret valg­kveld, et dår­lig etter­mæle, mas­siv kri­tikk, en haug med bes­ser­wis­se­re og spørs­mål om av­gang.

Et­ter nett­opp den­ne spen­nen­de valg­kam­pen, bør vi mer enn på len­ge sen­de en takk til alle dem som gid­der. Som gid­der set­te «si­vi­le» kar­rie­rer til side, som set­ter ro­li­ge liv på vent, som set­ter barn og fa­mi­lie ned på prio­ri­te­rings­lis­ten og or­ker å gå inn i kri­gen med sine bren­nen­de hjer­ter og glø­den­de en­ga­sje­ment. For ikke å snak­ke om – or­ker å gå på alle de kje­de­li­ge mø­te­ne.

Nord­menn kan være bort­skjem­te, late og gidde­lau­se. Utakk­nem­lig­het for de­mo­kra­ti­et og yt­rings­fri­het er en av våre minst sjar­me­ren­de egen­ska­per. No­en ste­der i ver­den blir folk tor­tu­rert og går i dø­den for dis­se ret­tig­he­te­ne. Her, der­imot, gid­der ikke alle gå til ur­ne­ne. I hvert fall ikke hvis det reg­ner.

FOTO: TOR ERIK SCHRØDER / NTB SCANPIX

Po­li­ti­ke­re må pas­se seg for å snak­ke stygt om vel­ge­re. Vel­ger­ne der­imot...

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.