De fire års­ti­de­ne

Jeg aner ikke hvor som­mer­en ble av. Jeg fø­ler det er et kvar­ter si­den jeg pak­ket ned vin­ter­jak­ke­ne og hen­tet fram som­mer­kjo­le­ne og klikk-klak­ke­ne.

Faedrelandsvennen - - MENING - JANNE FORMOE Janne Formoe (født 1975) er skue­spil­ler. Og mam­ma. Når hun ikke job­ber li­ker hun å være med venn­in­ne­ne sine. Hun drøm­mer om ta 70 kg i mark­løft og gå i spa­ga­ten uten å fore­trek­ke en mine.

Møll­ku­le­ne har knapt ruk­ket å for­la­te som­mer­ha­bit­ten før de mot­vil­lig bret­tes sam­men og igjen må lig­ge i dva­le på lof­tet. Jeg els­ker nor­malt alle års­ti­de­ne, men sy­nes som­mer­en ald­ri tok helt bo­lig i meg. Jeg fø­ler den var som en nabo som kun rin­ger på for å låne suk­ker, en nabo som kom­mer så vidt in­nen­for dø­ren, som ab­so­lutt ikke vil inn. Som så langt fra skal ha en kaffe­tår og noe att­åt. En nabo som egent­lig ha­ter å måt­te spør­re deg om noe som helst. Som vil til­ba­ke til det kor­te nik­ket nes­te gang dere ses ved post­kas­sen.

Som­mer­en tak­ket for seg før vi rakk å inn­le­de et for­hold. Den var som han kjek­ka­sen du gjer­ne vil kal­le din som ald­ri lar seg fan­ge. Han vi alle har falt for en el­ler an­nen gang i li­vet. Han det egent­lig ikke ble noe an­net med enn et hav av tå­rer, tu­sen ana­ly­se­sam­ta­ler med de tretti­to nær­mes­te venn­in­ne­ne. Han du viss­te med ho­det var en skik­ke­lig dår­lig ide, men hjer­tet nek­tet å lyst­re.

Sånn var den­ne som­mer­en. Så fort so­len tit­tet frem tenk­te du lyk­ke­lig, nå be­gyn­ner det. Der var du. Du skyn­det deg og hen­tet sol­krem, bi­ki­ni og strand­ma­drass. Du vil­le flør­te med strå­le­ne, men in­nen alt var rig­get til var so­len for lengst borte bak en sky og du var like for­ban­na blå­hvit. En som­mer uten de man­ge sol­strå­le­ne, men li­ke­vel en som­mer med re­ker, «tean i tan­ga», og knusk­tørr hvit­vin på me­ny­en.

For ak­ku­rat det in­sis­ter­te du på. At du og som­mer­en skul­le ha re­ker og vin. Men som­mer­en duk­ket ikke opp som av­talt. Som­mer­en var opp­tatt på an­net hold, og ikke in­ter­es­sert i deg. Som­mer­en var som en type du til­syne­la­ten­de blidt har ven­tet på mens han kjør­te Al­bert Åbergs egen tak­tikk – skal bare. En sånn type du trod­de har alt, men som vi­ser seg å ha tjue i stil, og null i inn­hold. En type som kas­ter ly­set sitt på deg, men som slip­per det like fort, når han fin­ner en ny tøs å ret­te ly­set sitt mot. Om­trent slik kjen­nes det ut som den­ne som­mer­en var.

Boom, så stod høs­ten der, som han snil­le nabo­gut­ten du all­tid har hatt dra­get på. Han som li­ker deg best i all­vær­sjak­ke og som ald­ri svik­ter. Du vet du bur­de åpne opp ar­me­ne og øns­ke høs­ten vel­kom­men, men du er ikke rik­tig klar ennå. Du hå­per fort­satt på som­mer­en. Du ten­ker at høs­ten er en kje­de­lig type. I bunn og grunn for­di han vil ha deg, til tross for tå­re­ne over som­mer­en sy­nes du det er mer for­lok­ken­de. Du ten­ker at høs­ten ikke kom­mer til å gi deg mot­stand, bare dil­te med for­di han er så på. Mot­vil­lig går du på da­te med høs­ten, og du for­står raskt at høs­ten er så mye mer enn en tro­fast venn. Høs­ten har man­ge lag. Han er frisk, skarp, full av kast og far­ger. En dag lar han so­len strå­le på deg så du må rive av skjer­fet. En an­nen dag hut­rer du deg gjen­nom da­gen. Du slår deg til ro, du kler deg match­en­de med høs­tens kast. Du kjen­ner at du els­ker høs­ten, og høs­ten els­ker deg. Han tro­fas­te som ab­so­lutt ikke dil­ter. Som er blitt en trygg og spen­nen­de venn. Han som ikke bare har lag, men også en kjer­ne.

I det du slår deg til ro, våk­ner du en mor­gen av at det er et hvitt lag på bak­ken og frost på bi­len. Hjer­tet ditt bris­ter. Har høs­ten for­latt deg? Du ten­ker på lår­hal­sen som kan brek­ke og hvor mye du ha­ter å gå med ull. Alt rak­ner. Så kom­mer du på at den nye ty­pen he­ter kong Vin­ter, og du har all­tid hatt en hang til tit­ler med futt i. In­gen­ting had­de kledd deg bed­re enn en dron­ning­tit­tel. Så du spen­ner på deg brod­de­ne og ten­ker at rød nese is the new black like før­ti er the new tret­ti. For til syv­en­de og sist er det sant som de sier: Det fin­nes ikke dår­lig vær, bare dår­li­ge klær. Og Vi­val­di er din venn.

Han som ikke bare har lag, men også en kjer­ne.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.