Li­met i flok­ken

Vi er de som til­syne­la­ten­de all­tid kom­mer sist, men som egent­lig all­tid lig­ger noen lys­år foran og gjør de usyn­li­ge tin­ge­ne slik at alt får en jevn flyt.

Faedrelandsvennen - - MENING - jan­ne for­moe Jan­ne For­moe (født 1975) er skue­spil­ler. Og mam­ma. Når hun ikke job­ber li­ker hun å va­ere med venn­in­ne­ne sine. Hun drøm­mer om ta 70 kg i mark­løft og gå i spa­ga­ten uten å fore­trek­ke en mine.

v i er de som lar fa­mi­li­en tul­le på egen be­kost­ning når de ler av at de må sit­te i bi­len og ven­ter på at du skal kom­me. De ler av at du er av den sort­en som ikke fin­ner hus­nøk­le­ne dine, mo­bi­len el­ler må ta på leppe­stift før du hal­sen­de slut­ter deg til flok­ken din.

●●De fat­ter ikke at du som har va­ert vå­ken lengst av alle ald­ri kla­rer å va­ere på ti­den. Va­ere fiks fer­dig på likt med de and­re. De har ikke mis­tan­ke om at det er de selv som har stjå­let ti­den din. Fjor­ti­sen har kjef­tet på deg for­di han ikke vet hvor sin egen mo­bil er. Den yngs­te treng­te plas­ter og trøst, sen­ger ble redd opp, doen vas­ket med en pent brukt klut på «over­lag­sen» og kaf­fen kokt til han som in­tet­anen­de satt og mor­net seg med nett­avi­sen. Han som pa­ro­di­er­te at du hør­tes ut som ei gneld­ren­de bik­kje når du føyk for­bi for­di du pak­ket tre ba­ger, hang opp tøy og lag­de fro­kost sam­ti­dig.

●●De vet ikke at du har med­fød­te øyne i nak­ken og der­for kan for­tel­le fjor­ti­sen nøy­ak­tig hvor mo­bi­len er, enda du knapt har rørt den dings­en for­di den stort sett er limt fast på ei­e­ren - på ba­det, ved mat­bor­det, un­der lekse­le­sing og i sen­gen. Du er den som vet når de er trøt­te før de vet det selv. Og du gjen­nom­skuer alle fø­lel­ser med pin­lig nøy­ak­tig­het. Du pres­ser dem venn­lig til å åpne seg og fin­ner tid til å lyt­te.

●●Du ma­ser om ull­un­der­tøy og er ir­ri­te­ren­de på alle vis. Du vet at du blir litt for iv­rig når de har ven­ner på be­søk og spør for mye. Men byr på snacks og luk­ker dø­ren til rom­met og hol­der deg borte. Du er den som la­ger nis­te for dem enda de for lengst er gam­le nok. Du lar dem til og med sove i sen­gen din når det trengs, men kun­ne ald­ri drøm­me om å for­tel­le ven­ne­ne de­res det.

●●Du kjef­ter noen gan­ger helt ut av det blå og får vel­dig dår­lig sam­vit­tig­het etter­på. Du ber om unn­skyld­ning for det mes­te, og kre­ver det sam­me av dem. At de ber om unn­skyld når det har stor­met. Du for­tel­ler dem uopp­ford­ret at du els­ker dem uan­sett hva og at kja­er­lig­he­ten ikke må­les i fer­dig­he­ter el­ler pre­sta­sjo­ner. Og du vet at de har lyst å dru­se deg når du ma­ser for mye om de er for­els­ket, at de må ha hjelm el­ler and­re vel­me­nen­de råd de ikke har bedt om. ●●Du tar bort klo­en de­res når noe gjør vondt, mel­der deg som opp­mann på fri­tids­ak­ti­vi­te­te­ne de­res og ba­ker bol­ler til lodd­sal­get. Når bol­le­ne blir over­ras­ken­de vel­lyk­ket kvit­rer du glad og for­nøyd om det litt for len­ge. Du hen­ter og brin­ger og har en sal­ve på lur for det mes­te. Du er pin­lig stolt over sports­pre­sta­sjo­nen de­res enda de ald­ri sco­rer og egent­lig ikke er gode i det he­le tatt. Du sør­ger for at det er ser­vi­et­ter i skuf­fen til en­hver tid, at det er jule­sokk til alle på jul­af­ten og at det nes­ten all­tid er rene tru­ser i ska­pet.

●●Du lig­ger vå­ken om nat­ten og be­kym­rer deg for dem på ge­ne­relt grunn­lag. Du la­ger liv­ret­ten de­res på burs­da­gen og blå­ser opp 23 bal­lon­ger kvel­den før burs­da­gen din enda de har sagt at det ikke er så nøye med bal­lon­ger len­ger for du le­ser mel­lom lin­je­ne. Du er den som sør­ger for at det lappe­tep­pe som er en fa­mi­lie fly­ter av går­de. Du min­ner dem dis­kré på å tak­ke for ga­ven fra fjer­ne slekt­nin­ger og hva de fikk, og du hus­ker at tan­te Siri øns­ker seg den ene bo­ken hun nevn­te på for­ri­ge treff. Du lig­ger foran og sør­ger for at dere som er i vok­sen­grup­pa får ryd­det plass til å pleie noe ro­man­tikk mel­lom sla­ge­ne.

●●Og du vet at selv om de ikke ser det og blir gale av deg, og selv om det hen­der at du fø­ler deg som en søp­pel­kas­se i blant, så er du som den trå­den i ve­ven som hol­der he­le tep­pet sam­men. Et lim i flok­ken din. Du er der for dem med nebb og klør, med hjer­te og smer­te for om et kort se­kund skal de ut i den vir­ke­li­ge ver­den og det enes­te du øns­ker er at de skal hus­ke hvor re­det de­res er.

Du er den som sør­ger for at det lappe­tep­pe som er en fa­mi­lie fly­ter av går­de.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.